Jakten på de manglende delene av Den hellige gral.

Slaget ved havnen i Sigil

Den gjenfødte Gith insisterer på å gå alene ombord i skipet hvor møtet med kapteinene på de ulike githpiratskipene skal finne sted. Hvorfor?

Har hun så stor tro på sine overtalelsesevner at hun ikke frykter noe bakhold? Tror hun at hun vil kunne kjempe seg ut dersom hun faktisk blir forrådt? Er det i så fall hubris, eller har hun noen ess i ermet?

Svaret kommer nokså snart da en dødelig såret Gith snubler ut på dekk og faller om. Skipet begynner å bevege seg bort fra kaien. Siegfried handler straks og hopper ombord i kjempeform. Moore blir igjen på kaien.

En forstørrelsesformel på en kasse skaper raskt en svært effektiv barriere som sperrer av piren, og med fire elefantmenn utstyrt med magiske hellebarder er de nokså trygge der. Da ligger jerngardistene dårligere an, det vil si leiesoldatene som ble hyret inn for å dekke retretten tilbake til Den store basaren.

En rekke uskyldig utseende havnearbeidere forvandler seg raskt til grufulle drakoner som går til angrep på dem. Florea, som befinner seg på andre siden av havnen går til angrep alene, dog utstyrt med det gudinnesmidde Månesverdet. Noe støtte får hun fra Charleston som kaster magiske energimissiler og skyter med mauserpistolen sin.

Thornton gjør en god jobb med sin Lee-Metford fra en beskyttet stilling et godt stykke unna. Han treffer githpiratmagikeren som styrer skipet med trolldomskraft (han lot seg ikke treffe med magiske missiler) og i desperasjon kaster han seg overbord. Melkassar, kapteinen ombord på skipet har alt flydd avgårde.

Ellas innleide styrker, som hun har rekruttert fra Sigils underverden, hadde inntatt sine posisjoner på taket av Skjebneligaens høyreiste havnelager. Det blir imidlertid snart klart at de også har kommet i kamp. En og annen fallende kropp vitner om det. En av Ellas uheldige menn gjør nytte for seg en siste gang ved å lande på en drakon.

Kampene på havnen er harde. Verst ser det likevel ut for Siegfreid som har landet midt mellom hele ti yugolothdemoner, og ingen ser ut til å komme ham til hjelp. Han innser straks at han ikke kan kjempe seg uten av denne knipen. Han knuser to flasker med farastu (gereleth) demoner for å skaffe seg en avledning slik at han kan hoppe tilbake på kaien. Det er i siste liten for den første runden av angrep med sylskarpe klør gjør det klart at han ikke vil overleve lenge ombord på piratskipet. Han utnytter forvirringen som oppstår da gerelethene, som hater yugolother mer enn noe annet, manifesterer seg til å forsøke å hoppe i trygghet. Men avstanden er nå større og en yugoloth klarer å gripe tak i ham og bremse spranget slik at han faller ut i det evige tomrommet mellom Sigil og spirets bunn. ’

Moore kaster en levitasjonsdrikk etter ham, men Siegfried forstår ikke hva det er og den går tapt.

View
Presset av prestinnekjønnslemlestelse

Det er like før møtet mellom Gith og piratene på havnen i Sigil. Kanskje burde Moore og Siegfried nå slappet av og ladet opp mentalt til det som, dersom etterretningen de har mottatt stemmer, kommer til å bli en hard dyst.

Det gjør de ikke. Særlig Moore er frenetisk opptatt av å gjøre alt tenkelig for at både de og opprørslederen Gith skal overleve kampen. Han har kjøpt inn rikelig med utstyr. Undersøkt alle portalene i nærheten, og funnet ut at det finnes to like ved piren hvor møtet skal finne sted. Den ene leder til elementplanet Luft. Det befinner seg i et stort havnelager eid av Skjebneligaen. Forholdet til denne fraksjonen er jo ikke særlig godt, og et elementplan er heller ikke det mest ideelle stedet å flykte til. De finner imidlertid ut hva nøkkelen er (en hvit fjær) og sørger for å utstyre seg med det, sånn i tilfelle.

Den andre portalen finnes i lageret til grossistdvergen Brysom. Den leder til Bytopia og brukes til å importere ost og øl derfra. Etter sigende multiversets beste. Han vil ha 10 000 gullstykker for å la dem bruke portalen (husker ikke om dere betalte det). Nøkkelen er en ølmugge.

Siegfried gjør også sitt. Blant annet har han kjøpt inn magiske hellebarder til de fire elefantmennene slik at de vil kunne bite så godt fra seg som mulig. Sigrid skulle også sørge for en avledningsmanøver slik at Harmonium blir opptatt.

Likevel føler de ikke det strekker til. Shemska er uhyre farlig. De angrepene hun sannsynligvis har stått bak så langt har trolig vært en form for advarsler om at de bør slutte å trosse henne og gi seg inn under hennes “beskyttelse”. Dersom hun virkelig mener alvor denne gangen kan de forvente seg sitt livs kamp. Og dersom hun attpåtil nå har slått seg sammen med Vlaakith kan det synes nærmest umulig å komme levende ut av en kamp mot disse formidable kvinneskapningene med sine nærmest ubegrensede ressurser.

Moore og Siegfried bestemmer seg for å jevne ut oddsene ved å skaffe seg nye allierte i tolvte time. En av dem er et keiserlig alvisk skip som ligger ved havn et stykke borte. Det er et rent krigsskip, tungt bestykket og med hundrevis av marinesoldater. Alvene har ingenting imot å gå til krig mot githpirater, det er jo hverdagskost for dem, men å få dem til å bryte havnefreden i Sigil krever sitt. Moore betaler en keiserlig sum for at de i det hele tatt skal stå klare til kamp. Dersom de blir bedt om å blande seg inn vil de få enda mye mer.

Selv ikke det tilfredsstiller Moore. Han og Siegfried inngår en pakt med djevelen Mordok. Han sier seg villig til å bistå dem, og dermed øke sjansen for å få eksklusiv tilgang til Astralplanet, men advarer dem om at det kan få Avgrunnen til å engasjere seg på Vlaakith og Shemskas side i krigen. Videre krever han et offer. Han vet at flere av kvinnene under jordboernes beskyttelse er gravide og i bytte mot hjelp fra Baator må de gi det førstefødt barnet til ham. Moore nekter, men Siegfried går med på å gi det første barnet til en av hans slavinner. Mordok godtar denne avtalen.

Nå er de så klare som de kan få blitt. Da kommer Florea tilbake og forteller at hun og svartalvprestinnen hun var sammen med ble angrepet av yugolother. De slo godt ifra seg og la på flukt. Svaret får de da et sendebud ankommer med en beskjed fra Shemska. Med mindre de lar Gith gå alene ombord på piratskipet vil prestinnen Rasmona dø. Vedlagt er en hudstykke med en gyllen ring i seg. Det er ringen som Rasmona hadde nedentil, og hudstykket er nødvendigvis der nede fra.

Situasjonen er umulig. Men de kan ikke la Gith i stikken. For alle andre enn Moore, som ble fri fra forhekselsen som bandt dem til opprørslederen, er det bokstavelig talt umulig. Florea er overraskende nok heller ikke av den oppfatning at de bør begi seg ut på et forhåndsdømt redningstokt. I stedet vil hun skaffe seg hevn for sin månesøster ved å drepe så mange yugolother som mulig. Og hun vil, med gudinnens tillatelse, gjøre det med månesverdet.

Da Gith ankommer forsøker de å gjøre henne oppmerksom på at hun går i et bakhold og advarer henne på det sterkeste mot å gå ombord i båten. I stedet bør hun kreve at githpiratene går i land. Det avviser hun. For å gjøre det enda verre går hun ombord alene og insisterer på at de blir igjen på kaien.

Det kan umulig gå bra.

View
Mer forberedelser til møtet med githpiratene

Moore har fått hendene sine på gull. Mye gull. Han ivrer etter å bruke sine kvart million gullstykker og tar veien til Det store arsenalet, drevet av Dommedagsvakten.

Han kjøper både smått og stort og bruker en formue. Siegfried nøyer seg med å kjøpe noen hellebarder og et par kasteøkser. Hellebardene vil han utstyre de fire elefantmennene han har leid inn med. Han var også innom Gudrun og handlet. Han fikk også høre hennes fortelling fra planeten. Ikke minst interessant, og litt ubekvemt, var det å høre om hennes folks konflikt med Jahve-dyrkere.

Siegfried ser det slik at det er Moore som har lånt pengene fra Zadara. Selv har han bare brukt av sine egne penger.

Siegfried ofret til Frøy, Frøya, Tor, Ty, Odin og Frigg.

Thornton kommer fortvilet til de andre og forteller at nissene ikke kom til arbeid på våpenfabrikken. Etter først å ha avvist denne bekymringen med at de har større saker å engste seg for, kom jordboerne frem til at dette faktisk var ganske alvorlig. Den beskyttede posisjonen de nå nyter godt av i Uavhengighetsligaen er avhengig av at de skal kunne forsyne dem med disse potente jordiske våpnene.

En nyhetsoppleser i basaren roper ut at et tjuetalls nisser er funnet makabert oppstilt i Slagghaugene. De er spiddet på pæler. Siegfried snakker med en av de døde nissene og får vite at de ble drept av en type skapninger som utvilsomt var en lavtstående form for yugolother (mezzolother).

Jordboerne mottok også en ny gave. Vaktene til Handelskonsortiet forsøkte å holde dem borte, men jordboerne brøt inn og tok imot dem likevel. Det var noen aldeles blytunge og ekstremt solide kister, med nøkkel vedlagt. Og de seks kistene har seks enorme diamanter fordelt på seg. De bringer dem inn i huset de disponerer.

Jordboerne begynner å bli klare til kamp nå, men en bekymring gjenstår. Alveprestinnene.

View
Mellom djevler og pirater - forberedelse til møtet med githpiratene

Siegfried og Moore er på vei tilbake til Sigil da de støter på den demondyrkende guiden de lot i stikken. Han gjør det klart at han akter å sørge for at Avgrunnens vrede blir rettet mot dem for det de har gjort.

Moore og Siegfried forsøker å le det bort og hevde at de ikke vet hva han snakker om, men det er utvilsomt en urovekkende tanke – å måtte se seg om etter demoniske fiender såvel som githyankier og yugolother med flere. Ella løser imidlertid det problemet ved å kjøre kortsverdet sitt i ryggen på ham og gjøre ende på guiden før han visste hva som skjedde.

Tilbake i Sigil blir det noen korte festligheter og litt avspenning, noe Roxana insisterer på, før de går i gang med å forberede seg til neste dyst. Moore oppsøker Sansoriet sammen med Siegfrid og leverer noen sansesteiner og får litt utstyr og full oppbakking fra sin fraksjon.

Siegfrid spør om ikke sanserne kan skaffe dem en skald som kan udødeliggjøre deres stadig nye bragder. Han får beskjed om at de skal se hva de kan gjøre.

De har en knapp uke før møtet og Moore benytter de første dagene til å kombinere timer med sansernes sverdmester og fekteerfaring fra sansoriet.

Siegfried forsøker å skaffe seg litt ekstra muskler til det de forventer kan bli et bakhold. Han besøker flere leiesoldatselskaper og skaffer seg en del krigere. Han er naturligvis innom Meldons sverd til leie, og også en leiehær som kaller seg Jernstøvlene og som stammer fra en planet på Primærplanet.

Videre ber han svartalvtrollmannen om å finne en magiker de kan ha med seg i felten. Ikke bare for det kommende sammenstøtet, men også for de mange kommende oppdragene.

Svartalvtrollmannen kommer opp tre alternativer. En som spesialiserer seg på energimanipulasjon med et stort assortement av skademagi. En kvinnelig beskyttelsesmagiker og en forbausende trivelig og jovial dødsmagiker.

Moore besøker også heksen Gudrun som kommer fra et rike på Primærplanet hvor de norrøne gudene dyrkes. Han kjøper en god del drikker der samt en skriftrull.

Mens han oppholder seg i hovedkvarteret i Den store basaren ser han en mann som forsøker å komme seg forbi vaktene til handelsalliansen. Han er kledd i sort lær fra topp til tå, og halve hodet hans er glattbarbert, mens den andre halvdelen har halvlangt hår som henger ned på siden.

Moore bestemmer seg for å finne ut hvem det er og beordrer vaktene til å slippe ham forbi, noe de gjør høyst uvillig. Han introduserer seg som Svartfar en dommedagsvakt. Han forteller at Moore og Siegfried er høyst velkomne til å besøke Det store arsenalet som har Sigils beste utvalg av våpen. Moore er nølende ettersom veien er lang og farefull. Dommedagsvakten gir ham et magisk spyd i gave (et “spear of obliteration”).

Alt før Moore har bestemt seg for om han vil reise til arsenalet blir han kontaktet av en annen skikkelse. En bevinget, flygende skikkelse. Ved første øyenkast ser han ut som en engel, men mangler den veldige utstrålingen Moore har bevitnet hos både Belith og englene som jaktet på ham.

Den bevingede skapningen informere Moore om at han er skjenket en audiens hos Zadara. Da Moore sier seg villig til å bli med løfter han ham opp i luften og flyr ham til et flygende skip som tar dem til Fyrstinnekvartalet på kort tid.

Det blir han vist inn i en bokstavelig talt gigantisk bygning med kun ett vindu, høyt, høyt over bakken. I en enorm sal sitter en tjue meter høy kvinneskikkelse med sort hud og kort hår. Hun er vakker, og et lite smil leker på leppene hennes.

Hun forteller at hun, i likhet med så mange andre, har fulgt med på dem og er spent på hvor langt dette vesle opprøret mot Vlaakith kan nå. Hun er en ekspert i å vurdere folks potensiale, og derfor vil hun gjerne møte Moore (og helst også Siegfried) ansikt til ansikt.

Hun liker det hun ser og gir Moore litt gratis informasjon. Det vil komme et angrep på havnen under møtet med githpiratene.

Det er nyttig, men enda bedre er det at hun sier seg villig til å gi noen million gullstykker i lån til opprørerne. Til en rente på beskjedne 10 prosent. Resten av gevinsten hennes vil være å stikker kjepper i hjulene for Shemska.

Moore sier ja til å låne en kvart million med en gang, men våger ikke ta opp noe større lån før han har konferert med de andre.

View
En infernalsk tvekamp og guddommelig assistanse

Moore og Siegfried gjør seg klare til å reise til en ukjent planet på Primærplanet for å kjempe mot et uvisst antall djevler med egenskaper de ikke kjenner til. De forbereder seg likevel så godt de kan.

Første stopp er kronikøren. Både Moore og Siegfried antok at han ville anse denne avsporingen fra deres primære mål – å vende tilbake til jorden – som en uting. Ikke minst fordi det innebar å kjempe side om side med demoner. Kronikøren reagerte derimot positivt og mente det var en nobel sak.

Moore reiste så til sansoriet for å erfare hvordan det var å kjempe mot djevler. Han ble tatt med i et stort slag i blodkrigen, som var forvirrende og kaotisk på hans tanarii-side, men som endte med at demonene ble lokket inn i en felle av baatezuene og utslettet. Han ba også om å få møte Erin Svartflamme for å be henne om våpen som kunne ramme høytstående djevler. Hun var ikke tilgjengelig, men det var hennes ektemann. Han lot Moore låne en svært magisk daggert, et langsverd, en stridsøks og gav dem også en hel del magiske drikker.

Siegfried dro til hovet og brukte mye penger på offerdyr. Ikke kun til Allfaderen, men også til Ty og Tor. Det skulle komme til å lønne seg. Hans stridsøks blir vurdert til ikke å være tilstrekkelig magisk til å kunne skade djevlene, men han nekter likevel å bruke noe annet enn det våpenet han har fått fra Allfaderen selv.

En guide fra Avgrunnens tempel ledet Siegfried, Moore og kronikøren til en portal. Ella snek seg med og da de var kommet til den andre siden stjal hun portalnøkkelen fra guiden.

De hadde forventet seg at slaget ville foregå på en ødemark. Istedet så den en stor, førmoderne by som lå ved en idyllisk fjord, eller en langstrakt innsjø. Det var ikke så lett å se i mørket. Langs havnen var det et yrende uteliv.

Tanariiene dukket ikke opp på det avtalte møtestedet og etter å ha ventet en times tid bestemte de seg for å dra inn i byen og lete etter dem. En fyrrig, rødhåret kvinne kaster seg plutselig rundt halsen på Moore og inviterer dem på litt moro. Hun og to andre demoner har ikledt seg menneskeform og hygger seg med terningspill (som de alltid vinner) flørting og brutal vold. En vaktpatrulje som kommer for å arrestere dem blir sendt skrikende på dør. Alkoholen ser ikke ut til å påvirke dem det aller minste.

De får vite at i denne byen er det både en betydelig mengde djeveldyrkere og demontilbedere. Det er disse som har manet frem “duellantene”. De som vinner denne kampen vil få råderett over denne byen i tusen år.

Da daggry nærmer seg reiser de til slagmarken. Det er et gammelt tempel med en tilhørende gravlund. Motstanderne er tre djevler, hvorav en er kvinne, alle i menneskeform. Djevlene klandrer demonene for å bryte avtalen deres ved å ta med seg dødelige allierte, noe demonene bare syntes er festlig.

Da kampen bryter ut viser det seg imidlertid at djevlene har sine egne knep. Blant annet en spaserstokk som endrer seg til en slags syrekanon da illusjonene blir fjernet og som gjør stor skade på en av demonene. En annen demon blir sendt langt under bakken og uskadeliggjort og med ett har demonene mistet det tallmessige overtaket.

Moore har sneket seg bak djevlene for å forsøke å angripe dem i ryggen, men han blir hindret av et tjuetalls levende døde som djevlene hadde animert på forhånd og som lå skjult like under bakken.

Enda verre blir det da Siegfried blir rammet av djevelfrykt og legger på sprang. Et kraftig slag fra en gigantisk armstump stanser imidlertid flukten hans. Det er guden Ty som har berget ham. Da han omsider får slått på djevlene er det høyst uvisst om våpenet vil kunne skade dem. Øksen treffer, det er en gave fra Allfaderen. Og ved det første slaget blir djevelen dessuten rammet av et kraftig lyn. Det er en gave fra Tor.

Slaget jevner seg etterhvert ut og til sist er det en skadd Moore og Siegfried igjen mot en helt uskadde Herzebel som flyr over dem. Situasjonen er vanskelig for begge parter. Moore og Siegfried sliter fordi de ikke kan nå henne, mens hun kan kaste ildkuler og magiske kraftstråler mot dem. Hun har imidlertid en annen bekymring ettersom den begravde demonen så smått begynner å nærme seg overflaten den har strevd med å nå helt siden kampen begynte.

Moore og Siegfried bestemmer seg for å be Herzebel om en våpenhvile. Uten vilkår og betingelser. Kun et opphør i kamphandlingene. Det går hun straks med på. Kampen er over og Moore og Siegfried vender nesen “hjemover” til Sigil.

PS. Også Siegfried bar med seg sansesteiner inn i kampen. Og beskyttelsesarmbåndene de hadde kjøpt viste seg å være +1 istedet for +4, slik de ble forespeilet.

View
Moore svelger mange moralske kameler

Ting begynner å bli nokså intenst i Sigil for einherjen Siegfried og sionridderne fra jorden.

Nye avtaler:

Belith – En fallen engel som vil at Moore skal ta med et smykke med en sort edelstein på størrelse med et lite eple til Jorden. Der skal han gi det til erkeengelen Gabriel på vegne av Lucifer, og på den måten vil Gabriel får sin styrke tilbake.

Avgrunnens tempel. Vil at Moore og Siegfried skal dra til et sted på Primærmaterieplanet og la seg rekruttere av en gruppe tanarier som er der for å kjempe mot noen baatezuer. Til gjengjeld skal de frigjøre svartalvmagikeren som nå henger spiddet på taket, samt gi dem innpass i Pestmort, en grenseby til Avgrunnen som ligger i kjernelandene.

Malkassar: Githpiraten krever å få møte Gith om to måneder. Han skal forsøke å få med noen flere kapteiner til møtet.

Moore utførte dessuten et attentat på vegne av Erin Svartflamme. Det var en forvirret idealist som sammen med andre lærde forsøkte å få greie på hva de ulike fraksjonslederne hadde for planer for Sigil. Moore fikk beskjed om å rive ham i filler for å sende et signal til andre som måtte finne på å grave for mye i sansernes saker.

View
Skatteinnkrevere og kapitalistbestikkelser

Siegfried og Moore har vendt tilbake til Sigil etter et traumatisk, men likevel på mange måter usedvanlig vellykket tre måneder langt opphold i Bestialia. Moore mislykkes med å vinne konkurransen om å bli gudinnen Ferrix make, men han har ikke desto mindre oppnådd målet om å få kontroll over lykantropien som har vært en plage for ham i årevis, og forårsaket neglebitende bekymring blant hans ordensbrødre.

Ikke desto mindre er det tydelig at Moore har blitt preget av opplevelsene i Bestialia. Kanskje skyldes det at han ble drept (og fortært) og deretter vekket til live. Et slags Lasarus-kompleks. Eller kanskje er det de metafysiske refleksjonene som følge av at han ikke husker noe fra sitt flere måneder lange opphold som død. Eller er det kanskje slik at han ikke riktig vet hva han skal gjøre med den nye friheten som hans nye, sanne vartigerstatus medfører? Tenker han kanskje mer på sine barn og hustru på jorden, som han nå ville kunne leve et normalt liv med hadde han bare klart å finne veien hjem? Eller er han bekymret over takknemlighetsgjelden han nå står i ovenfor en tysk einherje som har planer for jorden som mildt sagt ikke er helt i tråd med Sionordenens verdier og visjoner.

Både kronikøren, Thornton, Charleston og selv Siegfried forstår at det de trenger nå er en skikkelig utblåsning. Thornton foreslår at de drar til et sted i nærheten som har litt særpreg. Den røde løve heter et stort gjestgiveri i den indre basaren som er utformet med behovene til ulike hybridskapninger for øyet. Det er ingen stoler eller benker, men istedet halm på gulvet og bordene er satt i en høyde som passer til henholdsvis kentaurer, bariaurer eller andre halvt humanoide, halvt firbeinte skapninger.

De blir oppsøkt av et løvemenneskesøskenpar som Thornton introduserer som Lethea og Lesander. Søskenparet viser seg å være riktig joviale skapninger de, til tross for sitt skremmende ytre, og at Lethea ikke gjør noe forsøk på dekke til brystene sine. De er imidlertid opptatt av å få en avklaring på når de kan forvente å få tilgang på de nye skytevåpnene Thornton holder på å produsere. Moore og kronikøren gir dem beskjed om at de kan få de våpnene de har krav på (en femtedel) alt neste dag. Foreløpig har Thornton laget 24 Lee-Metford rifler. 20 enkeltskuddrifler og fem med internt magasin med plass til 8 kuler.

Det blir løveparet svært fornøyd med og festlighetene varer gjennom hele “natten” og først da det begynner å bli lyst tenker de på å vende hjem. Roxana har tatt særlig godt vare på Moore i løpet av natten, og med hjelp av de andre slavinnene sørget for at han har hatt det riktig bra.

Før de rekker å forlate Den røde løve hører de en rekke ulike alarmrop- og signaler opp igjennom basaren. Lethea og Lesander stormer ut og det gjør også Charleston og Thornton som jo tross alt er medlemmer av Uavhengighetsligaen de også.

Overalt rundt dem ser de at det som vanligvis er en rotete, uoversiktelig samling bygninger, smug og gater i løpet av øyeblikk blir forvandlet til en befestning i det sværr metallplater og tresperringer blir sluppet på plass av mekaniske innretninger og barrikaderer alle inngangene til den indre basaren. En etter en dukker forsvarere opp på hustak og i vinduer, flere av dem halv- eller til og med helnakne, men utstyrt med armbrøster og kastespyd.

Det viser seg at et helt kompani (ca. 80 mann) med harmoniumsoldater står utenfor basaren. De er ledsaget av en sivilkledd mann i grå kjortel som leser fra en skriftrull. Han krever å få tilgang til basaren og opplyser om at de er der for å anholde en gruppe primere fra planeten jorden som har solgt sikkerhetstjenester uten å skatte av inntektene. To rødkledte menn fra barmhjertighetsdreperne er også tilstede.

De får beskjed om å pelle seg vekk. Lethea og Lesander har ingen tro på at den oppgitte begrunnelsen til regelrytteren (fra Ordensbrorskapet) er den reelle årsaken til at de er der. Aldri har de hørt om at et kompani med harmoniumsoldater blir sendt for noe så trivielt som et skattekrav. Dessuten er det normalt sett skjebnemakerne, eller græbberne, som tar seg av skatteinnkreving og kun i sjeldne tilfeller blir Harmonium blandet inn. Løvesøskenparet setter dette i sammenheng med de mange forsvunne uavhengighetsligamedlemmene de siste månedene, og som nok et angrep på fraksjonen deres. Siegfried og Moore ser derimot på dette som enda et i en lang rekke angrep de har blitt utsatt for den siste tiden.

Men hvem står bak? Er det Shemska, er det arkanene, eller kanskje selveste Vlaakith?

Da de tok seg en runde i basaren, hvor Moore kjøpte et flott skjold til Siegfried som en takk for å få livet tilbake, fikk de et hint. En budbringer brakte en beskjed fra Shemska hvor hun gav dem ny sjanse til å gi seg under hennes beskyttelse. Hun tok langt på vei skylden for i hvert fall noen av de mange angrepene de har vært utsatt for og truet dem rett ut med at dersom de ikke tok til fornuften ville deres kjente og kjære bli drept, en etter en.

En noe hyggelige henvendelse fikk de i form av en tørket og presset arboreansk blålilje og veibeskrivelser til et lagerlokale ved utkanten av basaren. Sist de mottok en slik blomst kom den med lykkeønskninger og en lærsekk med femten hundre gullstykker. De kommer til et bevoktet lagerlokale som er tomt, men bak et forheng hører de en hjertelig og innsmigrende stemme som ønsker dem velkommen.

Mannen bak forhenget forteller dem at han vil holde seg anonym for begge parters del, men ønsker heller ikke benytte seg av illusjoner eller annet bedrag i respekt for de to etterhvert nokså beryktede krigerne. Han går rett på sak og sier at han representerer mektige handelsinteresser i Sigil som er meget interessert i et samarbeid med Gith. Dels fordi de tar stor glede av å forpurre Shemskas planer, men først og fremst fordi de tror et samarbeid med en seierrik Gith om handelsruter gjennom Astralplanet vil tjene både deres og hennes nye imperiums interesser. De får utdelt femten hundre gullstykker hver, Moore og Siegfried. De blir også lovet beskyttelse av deres kjente og kjære i basaren så lenge et samarbeid er aktuelt og så lenge de vil tale handelskonsortiets sak ovenfor Gith.

Siegfried og Moore passer også å gi beskjed til Meldon om trusselen fra Shemska og forteller dessuten om skattekravet. Meldon sender et svar om at det ikke er noe å bekymre seg over da han har nok av gode og dessuten svært dyktige rekrutter i garnisonen til å beskytte ham. Hva angår skatt har han betalt det for alle oppdragene de har utført for ham, kan han fortelle.

Ella vender tilbake og er naturligvis glad for å se Moore igjen. Siegfried ignorerer hun som vanlig. Hun kan fortelle at agenten hennes som jakter på gudeboligen til Raz-El nå er helt sikker på at det befinner seg på Arkadia, trolig på det andre eller tredje laget av dette ekstremt lovmessige eksistensplanet. Problemet er bare at Harmonium kontrollerer alle portalene som leder inn hit og de slipper kun inn ekstremt ordensorienterte skapninger igjennom, med de rette papirene i orden. Enten må de finne en måte å få innpass gjennom disse kontrollene, eller finne en portal Harmonium ikke kjenner til, eller finne en annen måte å komme dit på.

Tor´e dukker også opp. Han har fått beskjed fra Zakith om at det ankommer en githpirat som han må ta kontakt med og lufte muligheten for en allianse med. Han får også beskjed om å motivere jordboerne med at githpiratene har tilgang til skip som kan krysse de enorme tomrommene mellom stjernene og planetene på primærmaterieplanet og kan frakte dem hjem når arbeidet deres i hennes tjeneste er overstått.

View
Siegfried+Ferrix=Sant

Siegfried og Moore befinner seg på et platå i Bestialia hvor kjempemessige reptilaktige skapninger lever. Og reptiler legger egg.

På en stor slette, omgitt på to sider av tropisk skog med gigantiske trær, gresser en flokk med de største skapningene Siegfrid og Moore noensinne har sett. Enda større enn Lokes jotner. Siegfrid og Moore innser øyeblikkelig at her har de muligheten til å vinne konkurransen. Å finne eggene, dersom skapningene har lagt noen slike egg, er imidlertid bare én av utfordringene jordboeren og einherjen står ovenfor. Å komme seg levende vekk med dem er en annen. De enorme, langhalsede skapningene kan tråkke dem paddeflate uten anstrengelse.

En så stor gevinst rettferdiggjør en tilsvarende stor risiko. De begynner å speide og kartlegge topografien for et eggeran. Det viser seg nemlig at øglene har lagt egg.

Da med ett åpner det seg en portal i løse luften og en slags skjeggete, halberdsvingende form for helvetesyngel trer ut fulgt av flygende reptilaktige monstre lik dem de hadde støtt på da de var i helvete.

Moore, som er ute og speider flere hundre meter nærmere djevlene enn Siegfried, bestemmer seg for å vente til kun en eller to djevler er igjen og så angripe dem. Ettersom de går to og to igjennom portalen må han kjempe mot to par. Noen forsvarer seg mot Moore, mens en annen maner frem flere djevler. Siegfried kommer først med i kampen noen minutter senere og antallet djevler bare vokser og vokser inntil det ikke lenger synes å være noen mulighet til å vinne bataljen, selv om om begge heltene slår godt i fra seg.

De bestemmer seg for å flykte og blir forfulgt til fots. De klarer å legge litt avstand mellom seg og djevlene, godt hjulpet av hurtighetsdrikker, men med ett kjenner de den kjente stanken av svovel som dukker opp når et infernalsk nærvær gir seg plutselig til kjenne.

En gigantisk, piggete, reptilaktig skapning utstyrt med en lang pisk med grusomme brodder flakser med de gigantiske vingene sine like over dem. Overraskende nok viser han ingen tegn til å skulle gå til angrep. Pisken hans er foldet sammen og han ser på dem med et uttrykk som kan minne om fascinasjon.

Siegfried og Moore blir da heller ikke så rent lite overrasket når den grufulle skikkelsen hilser dem som gamle kjente. Han presenterer seg som Mordok, den langt mindre om enn nesten like skremmende djevelen de gjorde en avtale med da de ankom Avernus ved starten av deres reise gjennom Multiverset. Sin mer imponerende fremtoning forklarer han med at han har fått en forfremmelse. Han forteller dem at han har fulgt med på deres bedrifter i Sigil og er imponert, selv om han ikke forventet å treffe dem her i Bestialia. Så imponert er han at han er villig til å la dem leve dersom de går med på å gjøre sitt ytterste for å overbevise den gjenfødte Gith om at en avtale/allianse med helvete vil være i hennes interesse. Det går jordboerne med på og han sørger for at de får med seg de to største eggene som er tilgjengelig på sletten. Moore, som jo er ment å vinne konkurransen, får det aller største av dem.

Litt pinlig er det kanskje at han må be “rivalen” Siegfried om å bære egget, da det er for stort for ham.

På veien tilbake til portalen til Ferrix guderike blir de overfalt. En daggert blir kastet mot egget som Moore bærer og skallet knekker. Siegfried har allerede trådt igjennom portalen og blir ikke med i kampen, men Moore løper inn i jungelen for å hevne seg på Mozanto, eller pus i støvler, som han mistenker er ugjerningsmannen. I jungelen blir han tatt i et bakhold, men det hjelper ikke Mozanto stort. Moore gjør kort prosess med ham og han finner Mozantos kjempeøgleegg og tar med seg det, selv om det ikke er på langt nær like stort som det han hadde.

Ikke desto mindre er det nok til at han kommer på en annenplass etter Siegfried. Nå viser det seg at Ferrix har blitt lei av alle prøvelsene hun har utsatt beilerne sine for i ukesvis og hun vil ha en avgjørelse. Den av Siegfried og Moore som vinner en tvekamp vil få æren av å være hennes make så lenge det passer henne.

Siegfried får fordelen av å begynne kampen siden han hadde det største egget og Moore må kjempe med bind for øynene. Han avstår fra noen form for “juks” i form av æsenes velsignelser, berserkergang eller lignende. Moore er ikke like ridderlig og utstøter sitt kampbrøl som skal gi ham en fordel i tvekampen. Kampen starter likevel ikke godt for Moore da Siegfried tidlig får inn et økseslag mot nakken hans som ville gjort ende på en motstander med en mindre formidabel fysikk. Moore klarer imidlertid å kjempe seg tilbake i duellen og biter og klorer seg mot en seier da Siegfreid får inn nok et usedvanlig velplassert øksehugg som dreper Moore på flekken.

Moore blir andektig fortært av tigrene i hoffet til Ferrix, mens Siegfried nå må forsøke å tilfredsstille gudinnen. Det klarer han godt nok til at Ferrix gir ham et ønske i morgengave. Siegfrid er så uselvisk at han ønsker at Moore våkner til live igjen. Det er normalt sett utenfor Ferrix evner, men i hennes guderike lar det seg gjøre. Så imponert er Ferrix over at einherjen setter et av hennes vartigerbarns behov foran sine egne at hun også lar ham få innvilget Moores største ønske: Nemlig å få kontroll over lykantropien og kunne forvandle seg til og fra tigerform slik han selv ønsker.

Siegfrid har vært Ferrix make i tre måneder og er nesten fullstendig forvandlet til en brunbjørn. Så nære er han ved å miste sin menneskelighet at det er i siste liten de forlater Bestiala. Alle deres siviliserte eiendeler, mauserpistoler, patroner, penger, drikker m.m. er borte da de var et irritasjonsmoment i hoffet, men gavene Siegfried hadde mottatt direkte av Odin var tatt vare på.

De vender tilbake til Faunas, og dessverre har ikke Hrotgar kommet tilbake dit. Derfra drar de til Sigil og blir ønsket hjertelig velkomne av Kronikøren, sionridderne, slavinnene og Ella.

View
Å jakte på egg for å befrukte gudinneegg

Siegfried og Moore ender opp i en tropisk jungel. Hrotgar, som også gikk igjennom portalen må ha havnet et helt annet sted, for han er ikke noe sted å finne.

Istedet møter de på en snakkende ape som går med på å veilede dem gjennom jungelen.

Solen skinner ustanselig i dette laget av Bestialia, men på bakkenivå er det likevel nesten helt mørkt på grunn av det tette løvlaget. De er omgitt av en kakafoni av lyder, det er varmt og fuktig og det svermer av insekter. Å gå med rustning er svært ubehagelig.

De blir advart av apen om at det er en flokk med skogshyener i nærheten. De støter borti en slik flokk, men den er opptatt med annet bytte. En halvtiger med støvler og kårde og daggert som henger svingende fra en gren og stikker hyenene mens han synger, erter og plystrer.

De hjelper denne “katten med støvler” og slår følge med ham. Det viser seg at også han er på vei til konkurransen.

Til sist når de frem og får et glimt av gudinnen selv, fra avstand. Hun er vidunderlig og skremmende å se på. Sensuell og dødelig.

En av hennes guddommelige stedfortredere forteller de ulike konkurrentene hva den første oppgaven går ut på. De skal skaffe seg det største egget de kan finne og bringe det tilbake. Et halvt dusin portaler kan åpne seg og Moore velger en av dem. Siegfried, som til sin forbløffelse oppdager at han også er med i konkurransen velger samme portal.

Det gjør også “pus med støvler”.

De oppdager at de befinner seg på et sted med en helt annen type vegetasjon, men som er like varmt og fuktig.

Det er ingen blomster, men istedet kjempestore bregner og kollossalt store trær. De blir angrepet av en kjempemessig, kjøttetende øgle og nedkjemper den.

De så noen kjempestore, planteetende øgler med lang hals.

View
Mektig møte med Malar-menn
Malar, dyr, miggere,

Siegfried kommuniserer med liket av en av Malar-tilhengerne i ruinene av en arena i Faunas. Alle innbyggerne, som stort sett består av intelligente dyr av ulike slag, ser på mens han tvinger sjelen til den avdøde jegeren til å svare på spørsmål. Han lærer en hel del om sekten deres fra den uvillige sjelen. Til sist ødelegger han et av obsidiantrianglene med øksen sin i et offer til Allfaderen. Det stiger mørk røyk ut av triangelet, og det lyder høylydte sukk og skrik fra røyksøylen som stiger mot himmelen for så å bre seg over arenaen. Dyrene flyr til alle kanter med høye skrik og brøl.

Moore, Siegfried og resten av gruppen vurderer nå hva de skal gjøre. Skal de begi seg på jakt etter flere Malar-tilhengere? Eller skal de få Malar-tilhengerne til å angripe dem?

De velger det siste alternativet. Fremfor å jage rundt i skogen og utsette seg for en farefull kamp mot villmarksvante jegere vil det være å foretrekke å lokke dem inn i et nøye forberedt bakhold i ruinbyen Faunas.

Etter mye om og menn lander de på en utspekulert plan. Einherjen Sigfried, som også er en gode, skal utføre et ritual i ruinen av en arena i byen. Sammen med Hrotgar skal han lage mye støy og provosere ved å inkorporere liket av en Malar-tilhenger

Trollmannslærlingen Charleston skal bruke magien sin til å lage en hytte som gjør brorparten av gruppen usynlige. Fra denne magiske hytten vil kronikøren, Moore, Charleston, de to Eilistrae-prestinnene (som er fullt villig til å bidra i kampen mot Malar-tilhengerne) gyve overraskende løs på inntrengerne når de viser seg i arenaen. Ella har funnet noen skjulte katakomber under arenaen hvorfra hun vil angripe når hun føler det hensiktsmessig. Moore har også en fluktrute klar, i form av to lianer som ligger kveilet på toppen av et av de høyeste punktene av arenaen, hvorfra de kan flykte i retning av den nærmeste kjent portalen til Sigil.

Problemet med slike ypperlige planer er imidlertid at fienden ikke nødvendigvis er med på leken. Riktignok dukker det opp noe som kan synes som Malar-tilhengere langs arenaens øvre tribune. Einherjen Siegfried ber om Odins gunst før kamp og Hrotgar tyller i seg en kostbar trylledrikk som gjør ham like sterk som en jotun. Noe angrep kommer likevel aldri.

Istedet hører de forpinte lyder av dyr som blir torturert og drept utenfor bygrensen. En kråke komme og forteller Siegfried og Hrotgar at Malar-tilhengerne befinner seg utenfor byen. De to bestemmer seg for å angripe, og Moore følger med. Sionridderen sluker en flydrikk og tar luftveien dit.

Siegfried og Hrotgar kommer brasende inn i en lysning i skogen hvor de ser en gruppe på fem Malar-tilhengere som ofrer dyr. Et par dyrekadavere ligger livløse, mens 3-4 andre ligger hjelpeløst fanget i tunge nett. Kampen tar til umiddelbart, men de har snublet inn i et bakhold og blir angrepet i ryggen så vel som forfra. Enda verre blir situasjonen ved at Siegfried blir lamslått av frykt, noe han aldri har opplevd siden han døde og ble en einherje. Hrotgar er derfor helt alene om å kjempe i de to første rundene av kampen, og det viser seg å bli en intens og jevn batalje. Moore skyter med mauserpistolen sin fra luften, mens Malar-dyrkernes våpen viser seg å være innsmurt med en svært potent gift. Heldigvis fungerer den kun ved første angrep.

Det hele ser svært mørkt ut, og enda verre blir det da det som sannsynligvis er lederen påkaller fire elitejegere fra skogen. Hrotgar får et alvorlig treff i lysken og i halsen som setter ham ut av spill, og blodet fosser ut av såret. Heldigvis kommer skogens dyr til hjelp og river og sliter to av elitejegerne i fillebiter, samtidig som Moore lar seg falle fra luften og bruker tyngdekraften til å ramme en av de gjenværende. Lederen deres benytter dette tidspunktet til å flykte, selv om situasjonen langt ser håpløs ut for deres del.

Ikke desto mindre blir Malar-tilhengerne bekjempet til sist. En av dem er kun bevisstløs og blir brakt tilbake til leiren. De forhører ham, men kommer ikke særlig langt. De diskuterer i det vide og det brede hva de skal gjøre med ham, og kommer til sist opp med en plan om å lure ham til å tro at han får en slags sjanse til å unnslippe, men at Moore og de andre vil jakte på ham. For sportens skyld. Fangen ville flykte og på den måten ville de få rede på hvor portalen de brukte for å komme til området rundt Faunas befant seg. Det ville gi dem muligheten til å reise til Carceri for å jakte på Malar-tilhengerne, dersom de våget det, og om de besluttet seg for at det var for risikabelt ville de i det minste kunne informere dyrene i Faunas om dette slik at de kunne holde øye med portalen og få en advarsel om nye Malar-jaktlag kom til området.

Moore, kronikøren og de andre hadde likevel ikke tatt Siegfrieds egenrådighet med i planen. Selv om han hadde lyttet til hele planen gikk einherjegoden i gang med å ofre fangen til Odin. Moore og de andre jordboerne tenkte at dette var nok et forsøk på å skremme fangen, men Siegfried mente virkelig å ofre ham. Fangen ble dyttet i ilden, men Moore, som nå innså alvoret kastet seg frem for å redde ham. Litt for sent, men kronikøren klarte å helbrede ham tidsnok til å berge livet hans. En alvorlig situasjon oppstod hvor Moore, som nok følte at hans sjanser for å lykkes i oppdraget om å vinne gunsten til gudinnen Ferrix stod i fare, og einherjen Siegfried, som følte at han skyldte Allfaderen et skikkelig menneskeoffer, var iferd med å barke sammen. Det var like før den hormonsprengte Moore sprang løs på Siegfried, som på dette tidspunktet var hardt skadd, men kronikøren tok overraskende nok Siegfried i forsvar og minnet Moore på at einherjen nylig hadde berget livet hans. Litt uventet støtte fra en jordisk prest som konsekvent omtaler Siegfrieds gud som “demonen” eller “gud” med overdrevne anførselstegnbevegelser med peke- og langfingrene på begge hender.

Når blodet kjølner blir de enige om å slippe ham løs og late som om han får en sjanse til å flykte. Han får imidlertid ikke mer enn et par minutters forsprang før de halser etter ham. Siegfried i kjempestørrelse, brasende gjennom skogen mens han hugger ned trær foran seg, mens Moore springer elegant i tigerform gjennom skogen. Siegfried bruker ravneblikkevnen sin ved flere anledninger for å orientere seg og få en anelse om hvor byttet og Moore befinner seg.

På et tidspunkt hvor avstanden har blitt riktig stor blir Siegfried plutselig angrepet. Situasjonen er dramatisk for einherjen er fremdeles svært medtatt etter slaget mot Malar-dyrkerne. Det er en metallaktig humanoid med skarpe pigger som angriper ham og øksen gjør ikke mye skade. Da han bytter til en magisk dolk begynner det imidlertid å hjelpe og Siegfried vinner kampen, men bare med nød og neppe.

Også hos Moore er det dramatikk. Malar-dyrkeren løper mot en huleåpning i en åsside, som trolig skjuler portalen til Carceri, eksistensplanet hvor guden Malar holdes fanget. Med ett springer tre gerelether ut av huleåpningen og river ham i filler (Malar-tilhengeren bærer på et av obsidiantrianglene). En av gerelethene forfølger Moore som flykter så raskt han kan. Det lykkes ham til slutt å få gerelethen til å oppgi jakten.

Tilbake i Faunas

View

I'm sorry, but we no longer support this web browser. Please upgrade your browser or install Chrome or Firefox to enjoy the full functionality of this site.