Jakten på de manglende delene av Den hellige gral.

En infernalsk tvekamp og guddommelig assistanse

Moore og Siegfried gjør seg klare til å reise til en ukjent planet på Primærplanet for å kjempe mot et uvisst antall djevler med egenskaper de ikke kjenner til. De forbereder seg likevel så godt de kan.

Første stopp er kronikøren. Både Moore og Siegfried antok at han ville anse denne avsporingen fra deres primære mål – å vende tilbake til jorden – som en uting. Ikke minst fordi det innebar å kjempe side om side med demoner. Kronikøren reagerte derimot positivt og mente det var en nobel sak.

Moore reiste så til sansoriet for å erfare hvordan det var å kjempe mot djevler. Han ble tatt med i et stort slag i blodkrigen, som var forvirrende og kaotisk på hans tanarii-side, men som endte med at demonene ble lokket inn i en felle av baatezuene og utslettet. Han ba også om å få møte Erin Svartflamme for å be henne om våpen som kunne ramme høytstående djevler. Hun var ikke tilgjengelig, men det var hennes ektemann. Han lot Moore låne en svært magisk daggert, et langsverd, en stridsøks og gav dem også en hel del magiske drikker.

Siegfried dro til hovet og brukte mye penger på offerdyr. Ikke kun til Allfaderen, men også til Ty og Tor. Det skulle komme til å lønne seg. Hans stridsøks blir vurdert til ikke å være tilstrekkelig magisk til å kunne skade djevlene, men han nekter likevel å bruke noe annet enn det våpenet han har fått fra Allfaderen selv.

En guide fra Avgrunnens tempel ledet Siegfried, Moore og kronikøren til en portal. Ella snek seg med og da de var kommet til den andre siden stjal hun portalnøkkelen fra guiden.

De hadde forventet seg at slaget ville foregå på en ødemark. Istedet så den en stor, førmoderne by som lå ved en idyllisk fjord, eller en langstrakt innsjø. Det var ikke så lett å se i mørket. Langs havnen var det et yrende uteliv.

Tanariiene dukket ikke opp på det avtalte møtestedet og etter å ha ventet en times tid bestemte de seg for å dra inn i byen og lete etter dem. En fyrrig, rødhåret kvinne kaster seg plutselig rundt halsen på Moore og inviterer dem på litt moro. Hun og to andre demoner har ikledt seg menneskeform og hygger seg med terningspill (som de alltid vinner) flørting og brutal vold. En vaktpatrulje som kommer for å arrestere dem blir sendt skrikende på dør. Alkoholen ser ikke ut til å påvirke dem det aller minste.

De får vite at i denne byen er det både en betydelig mengde djeveldyrkere og demontilbedere. Det er disse som har manet frem “duellantene”. De som vinner denne kampen vil få råderett over denne byen i tusen år.

Da daggry nærmer seg reiser de til slagmarken. Det er et gammelt tempel med en tilhørende gravlund. Motstanderne er tre djevler, hvorav en er kvinne, alle i menneskeform. Djevlene klandrer demonene for å bryte avtalen deres ved å ta med seg dødelige allierte, noe demonene bare syntes er festlig.

Da kampen bryter ut viser det seg imidlertid at djevlene har sine egne knep. Blant annet en spaserstokk som endrer seg til en slags syrekanon da illusjonene blir fjernet og som gjør stor skade på en av demonene. En annen demon blir sendt langt under bakken og uskadeliggjort og med ett har demonene mistet det tallmessige overtaket.

Moore har sneket seg bak djevlene for å forsøke å angripe dem i ryggen, men han blir hindret av et tjuetalls levende døde som djevlene hadde animert på forhånd og som lå skjult like under bakken.

Enda verre blir det da Siegfried blir rammet av djevelfrykt og legger på sprang. Et kraftig slag fra en gigantisk armstump stanser imidlertid flukten hans. Det er guden Ty som har berget ham. Da han omsider får slått på djevlene er det høyst uvisst om våpenet vil kunne skade dem. Øksen treffer, det er en gave fra Allfaderen. Og ved det første slaget blir djevelen dessuten rammet av et kraftig lyn. Det er en gave fra Tor.

Slaget jevner seg etterhvert ut og til sist er det en skadd Moore og Siegfried igjen mot en helt uskadde Herzebel som flyr over dem. Situasjonen er vanskelig for begge parter. Moore og Siegfried sliter fordi de ikke kan nå henne, mens hun kan kaste ildkuler og magiske kraftstråler mot dem. Hun har imidlertid en annen bekymring ettersom den begravde demonen så smått begynner å nærme seg overflaten den har strevd med å nå helt siden kampen begynte.

Moore og Siegfried bestemmer seg for å be Herzebel om en våpenhvile. Uten vilkår og betingelser. Kun et opphør i kamphandlingene. Det går hun straks med på. Kampen er over og Moore og Siegfried vender nesen “hjemover” til Sigil.

PS. Også Siegfried bar med seg sansesteiner inn i kampen. Og beskyttelsesarmbåndene de hadde kjøpt viste seg å være +1 istedet for +4, slik de ble forespeilet.

View
Moore svelger mange moralske kameler

Ting begynner å bli nokså intenst i Sigil for einherjen Siegfried og sionridderne fra jorden.

Nye avtaler:

Belith – En fallen engel som vil at Moore skal ta med et smykke med en sort edelstein på størrelse med et lite eple til Jorden. Der skal han gi det til erkeengelen Gabriel på vegne av Lucifer, og på den måten vil Gabriel får sin styrke tilbake.

Avgrunnens tempel. Vil at Moore og Siegfried skal dra til et sted på Primærmaterieplanet og la seg rekruttere av en gruppe tanarier som er der for å kjempe mot noen baatezuer. Til gjengjeld skal de frigjøre svartalvmagikeren som nå henger spiddet på taket, samt gi dem innpass i Pestmort, en grenseby til Avgrunnen som ligger i kjernelandene.

Malkassar: Githpiraten krever å få møte Gith om to måneder. Han skal forsøke å få med noen flere kapteiner til møtet.

Moore utførte dessuten et attentat på vegne av Erin Svartflamme. Det var en forvirret idealist som sammen med andre lærde forsøkte å få greie på hva de ulike factolene hadde for planer for Sigil. Moore fikk beskjed om å rive ham i filler for å sende et signal til andre som måtte finne på å grave for mye i sansernes saker.

View
Skatteinnkrevere og kapitalistbestikkelser

Siegfried og Moore har vendt tilbake til Sigil etter et traumatisk, men likevel på mange måter usedvanlig vellykket tre måneder langt opphold i Bestialia. Moore mislykkes med å vinne konkurransen om å bli gudinnen Ferrix make, men han har ikke desto mindre oppnådd målet om å få kontroll over lykantropien som har vært en plage for ham i årevis, og forårsaket neglebitende bekymring blant hans ordensbrødre.

Ikke desto mindre er det tydelig at Moore har blitt preget av opplevelsene i Bestialia. Kanskje skyldes det at han ble drept (og fortært) og deretter vekket til live. Et slags Lasarus-kompleks. Eller kanskje er det de metafysiske refleksjonene som følge av at han ikke husker noe fra sitt flere måneder lange opphold som død. Eller er det kanskje slik at han ikke riktig vet hva han skal gjøre med den nye friheten som hans nye, sanne vartigerstatus medfører? Tenker han kanskje mer på sine barn og hustru på jorden, som han nå ville kunne leve et normalt liv med hadde han bare klart å finne veien hjem? Eller er han bekymret over takknemlighetsgjelden han nå står i ovenfor en tysk einherje som har planer for jorden som mildt sagt ikke er helt i tråd med Sionordenens verdier og visjoner.

Både kronikøren, Thornton, Charleston og selv Siegfried forstår at det de trenger nå er en skikkelig utblåsning. Thornton foreslår at de drar til et sted i nærheten som har litt særpreg. Den røde løve heter et stort gjestgiveri i den indre basaren som er utformet med behovene til ulike hybridskapninger for øyet. Det er ingen stoler eller benker, men istedet halm på gulvet og bordene er satt i en høyde som passer til henholdsvis kentaurer, bariaurer eller andre halvt humanoide, halvt firbeinte skapninger.

De blir oppsøkt av et løvemenneskesøskenpar som Thornton introduserer som Lethea og Lesander. Søskenparet viser seg å være riktig joviale skapninger de, til tross for sitt skremmende ytre, og at Lethea ikke gjør noe forsøk på dekke til brystene sine. De er imidlertid opptatt av å få en avklaring på når de kan forvente å få tilgang på de nye skytevåpnene Thornton holder på å produsere. Moore og kronikøren gir dem beskjed om at de kan få de våpnene de har krav på (en femtedel) alt neste dag. Foreløpig har Thornton laget 24 Lee-Metford rifler. 20 enkeltskuddrifler og fem med internt magasin med plass til 8 kuler.

Det blir løveparet svært fornøyd med og festlighetene varer gjennom hele “natten” og først da det begynner å bli lyst tenker de på å vende hjem. Roxana har tatt særlig godt vare på Moore i løpet av natten, og med hjelp av de andre slavinnene sørget for at han har hatt det riktig bra.

Før de rekker å forlate Den røde løve hører de en rekke ulike alarmrop- og signaler opp igjennom basaren. Lethea og Lesander stormer ut og det gjør også Charleston og Thornton som jo tross alt er medlemmer av Uavhengighetsligaen de også.

Overalt rundt dem ser de at det som vanligvis er en rotete, uoversiktelig samling bygninger, smug og gater i løpet av øyeblikk blir forvandlet til en befestning i det sværr metallplater og tresperringer blir sluppet på plass av mekaniske innretninger og barrikaderer alle inngangene til den indre basaren. En etter en dukker forsvarere opp på hustak og i vinduer, flere av dem halv- eller til og med helnakne, men utstyrt med armbrøster og kastespyd.

Det viser seg at et helt kompani (ca. 80 mann) med harmoniumsoldater står utenfor basaren. De er ledsaget av en sivilkledd mann i grå kjortel som leser fra en skriftrull. Han krever å få tilgang til basaren og opplyser om at de er der for å anholde en gruppe primere fra planeten jorden som har solgt sikkerhetstjenester uten å skatte av inntektene. To rødkledte menn fra barmhjertighetsdreperne er også tilstede.

De får beskjed om å pelle seg vekk. Lethea og Lesander har ingen tro på at den oppgitte begrunnelsen til regelrytteren (fra Ordensbrorskapet) er den reelle årsaken til at de er der. Aldri har de hørt om at et kompani med harmoniumsoldater blir sendt for noe så trivielt som et skattekrav. Dessuten er det normalt sett skjebnemakerne, eller græbberne, som tar seg av skatteinnkreving og kun i sjeldne tilfeller blir Harmonium blandet inn. Løvesøskenparet setter dette i sammenheng med de mange forsvunne uavhengighetsligamedlemmene de siste månedene, og som nok et angrep på fraksjonen deres. Siegfried og Moore ser derimot på dette som enda et i en lang rekke angrep de har blitt utsatt for den siste tiden.

Men hvem står bak? Er det Shemska, er det arkanene, eller kanskje selveste Vlaakith?

Da de tok seg en runde i basaren, hvor Moore kjøpte et flott skjold til Siegfried som en takk for å få livet tilbake, fikk de et hint. En budbringer brakte en beskjed fra Shemska hvor hun gav dem ny sjanse til å gi seg under hennes beskyttelse. Hun tok langt på vei skylden for i hvert fall noen av de mange angrepene de har vært utsatt for og truet dem rett ut med at dersom de ikke tok til fornuften ville deres kjente og kjære bli drept, en etter en.

En noe hyggelige henvendelse fikk de i form av en tørket og presset arboreansk blålilje og veibeskrivelser til et lagerlokale ved utkanten av basaren. Sist de mottok en slik blomst kom den med lykkeønskninger og en lærsekk med femten hundre gullstykker. De kommer til et bevoktet lagerlokale som er tomt, men bak et forheng hører de en hjertelig og innsmigrende stemme som ønsker dem velkommen.

Mannen bak forhenget forteller dem at han vil holde seg anonym for begge parters del, men ønsker heller ikke benytte seg av illusjoner eller annet bedrag i respekt for de to etterhvert nokså beryktede krigerne. Han går rett på sak og sier at han representerer mektige handelsinteresser i Sigil som er meget interessert i et samarbeid med Gith. Dels fordi de tar stor glede av å forpurre Shemskas planer, men først og fremst fordi de tror et samarbeid med en seierrik Gith om handelsruter gjennom Astralplanet vil tjene både deres og hennes nye imperiums interesser. De får utdelt femten hundre gullstykker hver, Moore og Siegfried. De blir også lovet beskyttelse av deres kjente og kjære i basaren så lenge et samarbeid er aktuelt og så lenge de vil tale handelskonsortiets sak ovenfor Gith.

Siegfried og Moore passer også å gi beskjed til Meldon om trusselen fra Shemska og forteller dessuten om skattekravet. Meldon sender et svar om at det ikke er noe å bekymre seg over da han har nok av gode og dessuten svært dyktige rekrutter i garnisonen til å beskytte ham. Hva angår skatt har han betalt det for alle oppdragene de har utført for ham, kan han fortelle.

Ella vender tilbake og er naturligvis glad for å se Moore igjen. Siegfried ignorerer hun som vanlig. Hun kan fortelle at agenten hennes som jakter på gudeboligen til Raz-El nå er helt sikker på at det befinner seg på Arkadia, trolig på det andre eller tredje laget av dette ekstremt lovmessige eksistensplanet. Problemet er bare at Harmonium kontrollerer alle portalene som leder inn hit og de slipper kun inn ekstremt ordensorienterte skapninger igjennom, med de rette papirene i orden. Enten må de finne en måte å få innpass gjennom disse kontrollene, eller finne en portal Harmonium ikke kjenner til, eller finne en annen måte å komme dit på.

Tor´e dukker også opp. Han har fått beskjed fra Zakith om at det ankommer en githpirat som han må ta kontakt med og lufte muligheten for en allianse med. Han får også beskjed om å motivere jordboerne med at githpiratene har tilgang til skip som kan krysse de enorme tomrommene mellom stjernene og planetene på primærmaterieplanet og kan frakte dem hjem når arbeidet deres i hennes tjeneste er overstått.

View
Siegfried+Ferrix=Sant

Siegfried og Moore befinner seg på et platå i Bestialia hvor kjempemessige reptilaktige skapninger lever. Og reptiler legger egg.

På en stor slette, omgitt på to sider av tropisk skog med gigantiske trær, gresser en flokk med de største skapningene Siegfrid og Moore noensinne har sett. Enda større enn Lokes jotner. Siegfrid og Moore innser øyeblikkelig at her har de muligheten til å vinne konkurransen. Å finne eggene, dersom skapningene har lagt noen slike egg, er imidlertid bare én av utfordringene jordboeren og einherjen står ovenfor. Å komme seg levende vekk med dem er en annen. De enorme, langhalsede skapningene kan tråkke dem paddeflate uten anstrengelse.

En så stor gevinst rettferdiggjør en tilsvarende stor risiko. De begynner å speide og kartlegge topografien for et eggeran. Det viser seg nemlig at øglene har lagt egg.

Da med ett åpner det seg en portal i løse luften og en slags skjeggete, halberdsvingende form for helvetesyngel trer ut fulgt av flygende reptilaktige monstre lik dem de hadde støtt på da de var i helvete.

Moore, som er ute og speider flere hundre meter nærmere djevlene enn Siegfried, bestemmer seg for å vente til kun en eller to djevler er igjen og så angripe dem. Ettersom de går to og to igjennom portalen må han kjempe mot to par. Noen forsvarer seg mot Moore, mens en annen maner frem flere djevler. Siegfried kommer først med i kampen noen minutter senere og antallet djevler bare vokser og vokser inntil det ikke lenger synes å være noen mulighet til å vinne bataljen, selv om om begge heltene slår godt i fra seg.

De bestemmer seg for å flykte og blir forfulgt til fots. De klarer å legge litt avstand mellom seg og djevlene, godt hjulpet av hurtighetsdrikker, men med ett kjenner de den kjente stanken av svovel som dukker opp når et infernalsk nærvær gir seg plutselig til kjenne.

En gigantisk, piggete, reptilaktig skapning utstyrt med en lang pisk med grusomme brodder flakser med de gigantiske vingene sine like over dem. Overraskende nok viser han ingen tegn til å skulle gå til angrep. Pisken hans er foldet sammen og han ser på dem med et uttrykk som kan minne om fascinasjon.

Siegfried og Moore blir da heller ikke så rent lite overrasket når den grufulle skikkelsen hilser dem som gamle kjente. Han presenterer seg som Mordok, den langt mindre om enn nesten like skremmende djevelen de gjorde en avtale med da de ankom Avernus ved starten av deres reise gjennom Multiverset. Sin mer imponerende fremtoning forklarer han med at han har fått en forfremmelse. Han forteller dem at han har fulgt med på deres bedrifter i Sigil og er imponert, selv om han ikke forventet å treffe dem her i Bestialia. Så imponert er han at han er villig til å la dem leve dersom de går med på å gjøre sitt ytterste for å overbevise den gjenfødte Gith om at en avtale/allianse med helvete vil være i hennes interesse. Det går jordboerne med på og han sørger for at de får med seg de to største eggene som er tilgjengelig på sletten. Moore, som jo er ment å vinne konkurransen, får det aller største av dem.

Litt pinlig er det kanskje at han må be “rivalen” Siegfried om å bære egget, da det er for stort for ham.

På veien tilbake til portalen til Ferrix guderike blir de overfalt. En daggert blir kastet mot egget som Moore bærer og skallet knekker. Siegfried har allerede trådt igjennom portalen og blir ikke med i kampen, men Moore løper inn i jungelen for å hevne seg på Mozanto, eller pus i støvler, som han mistenker er ugjerningsmannen. I jungelen blir han tatt i et bakhold, men det hjelper ikke Mozanto stort. Moore gjør kort prosess med ham og han finner Mozantos kjempeøgleegg og tar med seg det, selv om det ikke er på langt nær like stort som det han hadde.

Ikke desto mindre er det nok til at han kommer på en annenplass etter Siegfried. Nå viser det seg at Ferrix har blitt lei av alle prøvelsene hun har utsatt beilerne sine for i ukesvis og hun vil ha en avgjørelse. Den av Siegfried og Moore som vinner en tvekamp vil få æren av å være hennes make så lenge det passer henne.

Siegfried får fordelen av å begynne kampen siden han hadde det største egget og Moore må kjempe med bind for øynene. Han avstår fra noen form for “juks” i form av æsenes velsignelser, berserkergang eller lignende. Moore er ikke like ridderlig og utstøter sitt kampbrøl som skal gi ham en fordel i tvekampen. Kampen starter likevel ikke godt for Moore da Siegfried tidlig får inn et økseslag mot nakken hans som ville gjort ende på en motstander med en mindre formidabel fysikk. Moore klarer imidlertid å kjempe seg tilbake i duellen og biter og klorer seg mot en seier da Siegfreid får inn nok et usedvanlig velplassert øksehugg som dreper Moore på flekken.

Moore blir andektig fortært av tigrene i hoffet til Ferrix, mens Siegfried nå må forsøke å tilfredsstille gudinnen. Det klarer han godt nok til at Ferrix gir ham et ønske i morgengave. Siegfrid er så uselvisk at han ønsker at Moore våkner til live igjen. Det er normalt sett utenfor Ferrix evner, men i hennes guderike lar det seg gjøre. Så imponert er Ferrix over at einherjen setter et av hennes vartigerbarns behov foran sine egne at hun også lar ham få innvilget Moores største ønske: Nemlig å få kontroll over lykantropien og kunne forvandle seg til og fra tigerform slik han selv ønsker.

Siegfrid har vært Ferrix make i tre måneder og er nesten fullstendig forvandlet til en brunbjørn. Så nære er han ved å miste sin menneskelighet at det er i siste liten de forlater Bestiala. Alle deres siviliserte eiendeler, mauserpistoler, patroner, penger, drikker m.m. er borte da de var et irritasjonsmoment i hoffet, men gavene Siegfried hadde mottatt direkte av Odin var tatt vare på.

De vender tilbake til Faunas, og dessverre har ikke Hrotgar kommet tilbake dit. Derfra drar de til Sigil og blir ønsket hjertelig velkomne av Kronikøren, sionridderne, slavinnene og Ella.

View
Å jakte på egg for å befrukte gudinneegg

Siegfried og Moore ender opp i en tropisk jungel. Hrotgar, som også gikk igjennom portalen må ha havnet et helt annet sted, for han er ikke noe sted å finne.

Istedet møter de på en snakkende ape som går med på å veilede dem gjennom jungelen.

Solen skinner ustanselig i dette laget av Bestialia, men på bakkenivå er det likevel nesten helt mørkt på grunn av det tette løvlaget. De er omgitt av en kakafoni av lyder, det er varmt og fuktig og det svermer av insekter. Å gå med rustning er svært ubehagelig.

De blir advart av apen om at det er en flokk med skogshyener i nærheten. De støter borti en slik flokk, men den er opptatt med annet bytte. En halvtiger med støvler og kårde og daggert som henger svingende fra en gren og stikker hyenene mens han synger, erter og plystrer.

De hjelper denne “katten med støvler” og slår følge med ham. Det viser seg at også han er på vei til konkurransen.

Til sist når de frem og får et glimt av gudinnen selv, fra avstand. Hun er vidunderlig og skremmende å se på. Sensuell og dødelig.

En av hennes guddommelige stedfortredere forteller de ulike konkurrentene hva den første oppgaven går ut på. De skal skaffe seg det største egget de kan finne og bringe det tilbake. Et halvt dusin portaler kan åpne seg og Moore velger en av dem. Siegfried, som til sin forbløffelse oppdager at han også er med i konkurransen velger samme portal.

Det gjør også “pus med støvler”.

De oppdager at de befinner seg på et sted med en helt annen type vegetasjon, men som er like varmt og fuktig.

Det er ingen blomster, men istedet kjempestore bregner og kollossalt store trær. De blir angrepet av en kjempemessig, kjøttetende øgle og nedkjemper den.

De så noen kjempestore, planteetende øgler med lang hals.

View
Mektig møte med Malar-menn
Malar, dyr, miggere,

Siegfried kommuniserer med liket av en av Malar-tilhengerne i ruinene av en arena i Faunas. Alle innbyggerne, som stort sett består av intelligente dyr av ulike slag, ser på mens han tvinger sjelen til den avdøde jegeren til å svare på spørsmål. Han lærer en hel del om sekten deres fra den uvillige sjelen. Til sist ødelegger han et av obsidiantrianglene med øksen sin i et offer til Allfaderen. Det stiger mørk røyk ut av triangelet, og det lyder høylydte sukk og skrik fra røyksøylen som stiger mot himmelen for så å bre seg over arenaen. Dyrene flyr til alle kanter med høye skrik og brøl.

Moore, Siegfried og resten av gruppen vurderer nå hva de skal gjøre. Skal de begi seg på jakt etter flere Malar-tilhengere? Eller skal de få Malar-tilhengerne til å angripe dem?

De velger det siste alternativet. Fremfor å jage rundt i skogen og utsette seg for en farefull kamp mot villmarksvante jegere vil det være å foretrekke å lokke dem inn i et nøye forberedt bakhold i ruinbyen Faunas.

Etter mye om og menn lander de på en utspekulert plan. Einherjen Sigfried, som også er en gode, skal utføre et ritual i ruinen av en arena i byen. Sammen med Hrotgar skal han lage mye støy og provosere ved å inkorporere liket av en Malar-tilhenger

Trollmannslærlingen Charleston skal bruke magien sin til å lage en hytte som gjør brorparten av gruppen usynlige. Fra denne magiske hytten vil kronikøren, Moore, Charleston, de to Eilistrae-prestinnene (som er fullt villig til å bidra i kampen mot Malar-tilhengerne) gyve overraskende løs på inntrengerne når de viser seg i arenaen. Ella har funnet noen skjulte katakomber under arenaen hvorfra hun vil angripe når hun føler det hensiktsmessig. Moore har også en fluktrute klar, i form av to lianer som ligger kveilet på toppen av et av de høyeste punktene av arenaen, hvorfra de kan flykte i retning av den nærmeste kjent portalen til Sigil.

Problemet med slike ypperlige planer er imidlertid at fienden ikke nødvendigvis er med på leken. Riktignok dukker det opp noe som kan synes som Malar-tilhengere langs arenaens øvre tribune. Einherjen Siegfried ber om Odins gunst før kamp og Hrotgar tyller i seg en kostbar trylledrikk som gjør ham like sterk som en jotun. Noe angrep kommer likevel aldri.

Istedet hører de forpinte lyder av dyr som blir torturert og drept utenfor bygrensen. En kråke komme og forteller Siegfried og Hrotgar at Malar-tilhengerne befinner seg utenfor byen. De to bestemmer seg for å angripe, og Moore følger med. Sionridderen sluker en flydrikk og tar luftveien dit.

Siegfried og Hrotgar kommer brasende inn i en lysning i skogen hvor de ser en gruppe på fem Malar-tilhengere som ofrer dyr. Et par dyrekadavere ligger livløse, mens 3-4 andre ligger hjelpeløst fanget i tunge nett. Kampen tar til umiddelbart, men de har snublet inn i et bakhold og blir angrepet i ryggen så vel som forfra. Enda verre blir situasjonen ved at Siegfried blir lamslått av frykt, noe han aldri har opplevd siden han døde og ble en einherje. Hrotgar er derfor helt alene om å kjempe i de to første rundene av kampen, og det viser seg å bli en intens og jevn batalje. Moore skyter med mauserpistolen sin fra luften, mens Malar-dyrkernes våpen viser seg å være innsmurt med en svært potent gift. Heldigvis fungerer den kun ved første angrep.

Det hele ser svært mørkt ut, og enda verre blir det da det som sannsynligvis er lederen påkaller fire elitejegere fra skogen. Hrotgar får et alvorlig treff i lysken og i halsen som setter ham ut av spill, og blodet fosser ut av såret. Heldigvis kommer skogens dyr til hjelp og river og sliter to av elitejegerne i fillebiter, samtidig som Moore lar seg falle fra luften og bruker tyngdekraften til å ramme en av de gjenværende. Lederen deres benytter dette tidspunktet til å flykte, selv om situasjonen langt ser håpløs ut for deres del.

Ikke desto mindre blir Malar-tilhengerne bekjempet til sist. En av dem er kun bevisstløs og blir brakt tilbake til leiren. De forhører ham, men kommer ikke særlig langt. De diskuterer i det vide og det brede hva de skal gjøre med ham, og kommer til sist opp med en plan om å lure ham til å tro at han får en slags sjanse til å unnslippe, men at Moore og de andre vil jakte på ham. For sportens skyld. Fangen ville flykte og på den måten ville de få rede på hvor portalen de brukte for å komme til området rundt Faunas befant seg. Det ville gi dem muligheten til å reise til Carceri for å jakte på Malar-tilhengerne, dersom de våget det, og om de besluttet seg for at det var for risikabelt ville de i det minste kunne informere dyrene i Faunas om dette slik at de kunne holde øye med portalen og få en advarsel om nye Malar-jaktlag kom til området.

Moore, kronikøren og de andre hadde likevel ikke tatt Siegfrieds egenrådighet med i planen. Selv om han hadde lyttet til hele planen gikk einherjegoden i gang med å ofre fangen til Odin. Moore og de andre jordboerne tenkte at dette var nok et forsøk på å skremme fangen, men Siegfried mente virkelig å ofre ham. Fangen ble dyttet i ilden, men Moore, som nå innså alvoret kastet seg frem for å redde ham. Litt for sent, men kronikøren klarte å helbrede ham tidsnok til å berge livet hans. En alvorlig situasjon oppstod hvor Moore, som nok følte at hans sjanser for å lykkes i oppdraget om å vinne gunsten til gudinnen Ferrix stod i fare, og einherjen Siegfried, som følte at han skyldte Allfaderen et skikkelig menneskeoffer, var iferd med å barke sammen. Det var like før den hormonsprengte Moore sprang løs på Siegfried, som på dette tidspunktet var hardt skadd, men kronikøren tok overraskende nok Siegfried i forsvar og minnet Moore på at einherjen nylig hadde berget livet hans. Litt uventet støtte fra en jordisk prest som konsekvent omtaler Siegfrieds gud som “demonen” eller “gud” med overdrevne anførselstegnbevegelser med peke- og langfingrene på begge hender.

Når blodet kjølner blir de enige om å slippe ham løs og late som om han får en sjanse til å flykte. Han får imidlertid ikke mer enn et par minutters forsprang før de halser etter ham. Siegfried i kjempestørrelse, brasende gjennom skogen mens han hugger ned trær foran seg, mens Moore springer elegant i tigerform gjennom skogen. Siegfried bruker ravneblikkevnen sin ved flere anledninger for å orientere seg og få en anelse om hvor byttet og Moore befinner seg.

På et tidspunkt hvor avstanden har blitt riktig stor blir Siegfried plutselig angrepet. Situasjonen er dramatisk for einherjen er fremdeles svært medtatt etter slaget mot Malar-dyrkerne. Det er en metallaktig humanoid med skarpe pigger som angriper ham og øksen gjør ikke mye skade. Da han bytter til en magisk dolk begynner det imidlertid å hjelpe og Siegfried vinner kampen, men bare med nød og neppe.

Også hos Moore er det dramatikk. Malar-dyrkeren løper mot en huleåpning i en åsside, som trolig skjuler portalen til Carceri, eksistensplanet hvor guden Malar holdes fanget. Med ett springer tre gerelether ut av huleåpningen og river ham i filler (Malar-tilhengeren bærer på et av obsidiantrianglene). En av gerelethene forfølger Moore som flykter så raskt han kan. Det lykkes ham til slutt å få gerelethen til å oppgi jakten.

Tilbake i Faunas

View
Jakt på sjelejegere i ruinby

Moore er langt nede. Han har mislykkes med oppdraget som gikk ut på å beseire en katteetende demon. Han var ikke engang i nærheten av å lykkes, men ble felt og invalidisert av demonens første hugg og bitt. Den eneste grunnen til at han fremdeles lever er at einherjen Siegfried berget ham, og at sanserfraksjonen sørget for mektig helbredelse som gav ham førligheten tilbake.

Er han nå ute av konkurransen om gudinnen Ferrix´gunst? Kanskje ikke. I kjelleren til demonen Zazzla ble en leopardkvinne, en tabaxi, holdt fanget. Hun heter Jillit og det var hennes make som var partert og delvis fortært i kjelleren. De to hadde reist til Sigil på jakt etter noen som kunne hjelpe dem med å beskytte seg mot en helt spesiell type jegere som jaktet på Faunas innbyggere. Disse jegerne sikter seg kun inn mot de farligeste skapningene i Faunas, og visstnok også i Bestialia, og ifølge ryktene er de ikke bare ute etter kroppene deres, men fremfor alt sjelene. Store kattedyr har vært særlig utsatt.

Dersom Moore kan hjelpe Jillit og innbyggerne i Faunas vil han kanskje ha veid opp for den siste fiaskoen.

De reiser til Faunas og finner en stor ruinby dekket av vegetasjon. Klimaet er varmt og vegetasjonen består av løvskog. Noe tropisk jungel er det imidlertid ikke.

Jordboerne finner en gruppe jegere og beseirer dem. De er også utstyrt med en obsidiantriangel. Andre ting er en slags amuletter med en rød, blodryppende pote av noe slag på en svar bakgrunn. Og et par av dem har en slags metallklør som kan feste på nevene.

Sist, men ikke minst fikk de tak i en av sjelebollene som Malar-tilhengerne brukte til å sanke sjeler med.

View
Svikefull trollmann?

Moore er nå klar for å angripe gerelethen Zazzla. Det er kun noen få mindre forberedelser som gjenstår. I den forbindelse reiser de til svartalvtrollmannen for å skaffe seg noen forsyninger.

I det de nærmer seg butikken hans ser de noe svært urovekkende. En mørkhudet mann i kostbare og fargerike gevanter går inn i butikken, ledsaget av fire spydbærende yugoloth-demoner. I det mannen går inn i butikken trekker han frem en tung sekk med noe som ser ut som gullmynter og måler vekten dens i hånden.

Mannen og yugolothene blir ikke lenge i svartalvtrollmannens butikk, og like etter at de har reist går Moore, Siegfried og resten av følget inn for å konfrontere ham. De har lenge lurt på hvem som tilsynelatende har forsynt deres fiender med informasjon, og svartalvtrollmannen har vært en av deres fremste mistenkte.

Det synes som om han venter på dem. På skranken ligger sekken med gullmynter uåpnet, og i hendene holder han en glassbeholder med en ukjent, rykende væske hevet som til kast. Han forteller jordboerne at han ikke hadde noen illusjoner om at de ville gjennomskue selv denne nokså enkle listen fra Shemtskas side for å vende dem mot ham. Særlig med tanke på de uoverensstemmelsene de har hatt den seneste tiden angående salg av informasjon innhentet gjennom Åhanvarsåsød. Dersom de angriper ham, slik Shemtska åpenbart ønsket, så vil han ta dem med seg i døden med et særdeles potent flytende sprengstoff.

Til hans overraskelse angriper ikke jordboerne ham, men lytter istedet til ham da han forklarer hva som har skjedd. Gullsekken med mynter ligger fremdeles på skranken og trollmannen vil ikke røre dem. Det vil ikke Moore heller, men Siegfried har ingen slike skrupler. Trollmannen forteller at han fremdeles vil støtte dem, men at han nå er i svært stor fare, slik alle som tiltrekker seg fiendtlig oppmerksomhet fra Shemtska er.

Mislykket heroisme

Nå er tiden imidlertid inne for å utføre heltedåden som gudinnen Ferrix´sendebud Sherkhan har pålagt Moore for å kvalifisere til kampen om å bli gudinnens make. Han skal sette en stopper for den notoriske kattemorderen Zazzla. De har diskutert en rekke taktiske fremgangsmåter, og endt med at Moore skal utgi seg for å være en kunde på utkikk etter særlig eksotiske kattedyr. Trolig vil Zazzla, enten på magisk vis, eller gjennom sine demonsanser, straks bli klar over at Moore er en vartiger og forsøke å få ham til å forvandle seg for deretter å fange eller fortære ham. Da vil Moore gi ham en skrekkelig overraskelse med sine magiforsterkede klør og magiske drikker som gjør ham enda mer formidabel i kamp enn ellers. Siegfried skal ikke blande seg inn, men være tilstede som forsterkning dersom andre demoner blander seg inn i kampen.

Alt går i utgangspunktet etter planen. Nesten. I kattebutikken, hvor alle kattene i sine bur ser ut som de er bedøvet, sitter det ikke én, men to nisser. En av dem er Zazzla, med lange, fargerike gevanter, langt, hvitt og spisst skjegg og en lang fint utskåret pipe. En annen, tilsvarende eksentrisk utseende nisse, uten skjegg, men med lange, svarte snurrebarter holder ham med selskap.

Moore spør Zazzla om han har noen katter med høyere enn gjennomsnittlig intelligens, og det kan butikkeieren bekrefte at han har. Men da må Moore bli med ham inn på lageret. Siegfried og den andre nissen blir igjen i butikken. Da de kommer inn i bakrommet trekker Zazzla i en spake og Moore faller ned i et dypt (4 meter) kjellerrom. Zazzla erter ham og oppmuntrer ham til å skifte til tigerform slik at han kan komme seg ut av kjelleren hvor det ikke finnes noen annen utgang. Hele rommet stinker av blod og frykt, og det henger amputerte humanoide lemmer dekket av gul pels med svarte flekker. I et bur i det ene hjørnet er en humanoid kvinne med kattetrekk og leopardpels.

Moore forandrer seg, og det gjør også Zazzla som blir til en korpulent masse av fett og slim med bittesmå vinger. Han hopper ned til Moore og de gyver løs på hverandre med klør og tenner. Moore angriper først, men gjør til sin forskrekkelse ingen skade overhodet med sine klør og bitt, men det kan uheldigvis ikke sies å være tilfellet da det blir demones tur. Ett slag treffer Moore i lysken og gjør ham nærmest kampudyktig. Et demonisk bitt over Moores kraftige tigernakke fullfører jobben. Med knekt nakke er Moore nå fullstendig invalidisert og ute av stand til å røre på seg. Det passer Zazzla perfekt ettersom Moore vil være fullstendig bevisst mens han blir fortært levende.

Siegfried er imidlertid i full kamp mot den andre demonen, og har adskillig mer hell med seg. Riktignok er også hans motstander formidabel, men stridsøksen hans gjør så absolutt skade. Zazzla bestemmer seg for å la Moore, som ikke er noen trussel, være mens han gjør slutt på einherjen sammen med sin partner. Det blir en intens kamp som til sist tar Moore ut på gaten hvor han får hjelp av Hrotgar og av kronikøren som helbreder ham. Også Siegfried oppdager at stridsøksen hans ikke er til noen nytt mot Zazzla, men han gir ikke opp og med ett fungerer den.

Er det Odin som plutselig har besvart hans bønner, eller er den Zazzlas beskyttende magi som opphører å virke?

Zazzla blir til sist nedkjempet, med nød og neppe. Nå truer derimot en ny fare: Harmonium. En patrulje på fire harmoniumvakter ankommer, men Siegfried har drukket en overtalelsesdrikk som gjør ham i stand til å sende dem på ville veier. En av vaktene blir overtalt til å dra inn i butikken. Det høres et dunk og et skrik der innefra. En annen vakt går inn for å se hva som skjedde, og det samme skjer med ham. Det viser seg i etterkant at Ella har dyttet dem ned i kjelleren mens hun var usynlig. Ella er ikke begeistret for Harmonium.

Også den mektige Siegfried faller likevel, da han griper med hånden ned i den slimete massen som utgjør restene av den ene demonen til for å plukke opp en gjenstand. Slimet er etsende.

Charleston blir redningen og bruker en leviteringsformel til å frakte den bevisstløse Siegfried og den invalide Moore til sansernes hovedkvarter. Der blir Moore helbredet, og utveksler sine sansesteiner mot nye. Det er en høytstående Isis-prestinne som helbreder ham og det tar sin tid. I mellomtiden benytter Siegfried anledningen til å erfare noen Odin-offer-opplevelser. Han ønsker å finne ut hva den flotteste offergaven til Odin har vært. Et føniksfuglegg er det mest imponerende han finner.

View
Forberedelser til kamp

Moore gjør seg klar til å møte gehreleten Zazzla. Svartalvmagikeren har funnet en kollega som kan sørge for å omgi hele butikken hans med en magisk sirkel som gjør det umulig for ham å teleportere seg ut derfra, og som dessuten hindre ham i å mane frem forsterkninger.

Før dette går han imidlertid til Sansernes hovedkvarter hvor han forteller at han har svært interessante sanseopplevelser lagret i sansesteinene, men at disse er av en såpass delikat natur at han ikke vil gi dem fra seg uten forsikringer om at hans navn ikke vil bli knyttet til dem. Det er naturligvis steinene som rommer erfaringene fra drapet på guden Grollik han først og fremst viser til, men også steinene som rommer interaksjonen med den påstått gjenfødte Gith og besittelsen av Eilistraes sverd er potensielt farlige.

Han får omsider beskjed om at en audiens med selveste faktolen Erin Svartflamme vil bli arrangert. Han får også beskjed om at han er å regne som et fullverdig medlem av fraksjonen nå, med alle de fordeler som følger med det.

View
Et vartigeroppdrag og en bakgatefelle

Moore blir stadig mer forstyrret av feromonene som Ferrix sender ut. Det bekymrer også den gjenfødte Gith, eller Zellara som hennes vanlige navn er. Hun gir derfor Moore sin velsignelse til å forsøke å vinne konkurransen om å bli Ferrix make.

Det er også en annen grunn til at hun velger å gi ham denne muligheten. Hun forteller, kun til Moore, Siegfried og Kronikøren, at hun og Zekith har besluttet seg for at noe må gjøres for at opprøret mot Vlaakith ikke også skal oppfattes som et opprør mot multiversets guder i sin alminnelighet. Og ettersom de alt har drept en gud, og har planer om å drepe nok en guddom, kan dette fort bli en realitet. Men, dersom de veier opp for dette ved å gjøre ende på den mest avskydde sekten av alle, nemlig gudedreperne, gjerne etter først å ha lagt skylden for gudedrapene på nettopp dem, så vil de kunne komme godt ut av det omdømmemessig.

I tillegg vil det gi opprørerne tilgang til et svært rikholdig arsenal av mektige artefakter og magiske våpen, samt et særdeles godt befestet tilholdssted på Astralplanet, som selv Vlaakiths styrker vil få vansker med å innta, og som kan tjene som et mobiliseringssted for githyankier som ønsker å slutte seg til Giths banner.

Siegfried motsatte seg dette sterkt da han mente det var illojalt, ettersom de var som allierte å regne. Gith forklarte at dette forholdet var nettopp det som ville gjøre det mulig å innta befestningen, som neppe vil kunne inntas med makt utenfra. Hun insisterte på at dette skulle skje, men i mellomtiden ville hun og Zekith lete etter den nylig drepte guden Grollik. Intenting skulle foretas før det.

Moore mister kontrollen og river av seg kjedet med tigeramuletten. Det lykkes Siegfried og de andre å overmanne ham, og få den på plass igjen. Men det ser nå riktig ille ut.

Så dukker det opp en høyreist, muskuløs og svarthåret mann, aldeles ubevæpnet og skritter frem mot Moore. Vartigerjuristen er en stund usikker på om han vil angripe. Det gjør han ikke. Istedet introduserer han seg som Sherkhan, en av vartigergudinnens sendebud, og gratulerer Moore med sin avgjørelse om å endelig ta imot utfordringen fra Ferrix om å kjempe om å bli hennes make. Han legger den ene hånden på Moores panne, mens han med den andre river av ham tigeramuletten igjen.

Sherkhan forklarer at Moore nå vil ha kontroll over forvandlingene, men at han fremdeles vil kjenne effekten av feromonene. Moores første oppdrag er å skaffe seg et obsidiantriangel som tilhører en gereleth ved navn Zazzla. En infamøs kattemorder. Med denne nøkkelen vil han kunne ta seg gjennom en portal til Bestialia.

Moore går til svartalvmagikeren for å høre om hvordan man best bekjemper en gereleth. Magikeren utstyrer ham med et pulver han kan drysse på klørne sine som vil gjøre ham i stand til å skade selv de mektigste gerelethene. Det vil trolig kunne komme som en svært ubehagelig overraskelse på en kelubar eller shator som tror han er usårbar mot vartigerklør.

View

I'm sorry, but we no longer support this web browser. Please upgrade your browser or install Chrome or Firefox to enjoy the full functionality of this site.