Jakten på de manglende delene av Den hellige gral.

Gudedrepere og forrædere
Multiverskampanjen

githzerai_M.jpg

Jordboerne, orken og einherjen går med på å gjennomgå et magisk edbindingsritual (geas) som binder dem til Giths sak, med en del forbehold.

“Kontrakt” med jordboerne:

  • Ordrer må ikke stride med allerede inngåtte avtaler (som med arkanen, Sigil-trollmannen, Loke, Sionordenen og må ikke stride med religiøse forpliktelser (bibelske).

“Kontrakt med Siegfried”:

  • Må ikke gå på bekostning av oppdraget for Allfaderen, Odin.
  • Må få anledning til å utføre blodhevn mot forræderen She-Tatt (men ikke før Vlaakith er styrtet).
  • Må ikke beordres til å handle mot Odins vilje

Kontrakt med Togrim:

  • Må ikke beordres til å skade sivile
  • Må ha mulighet til å avslutte kontrakten ved å bli drept (som var alternativet til å sverge eden i første omgang) dersom han ikke lenger er komfortabel med ordningen

Når eden først er sverget blir de invitert til rådslagning med Zellar (Gith) og hennes offiserer. De diskuterer ulike måter å forfølge opprørskampen videre. De har kun femten krigere, et par gisher og en varlok. Zellar er den eneste ridderen. Riktignok er et femtitalls krigernoviser på vei, men det vil ta lang tid å få dem i stand til å stå seg mot Vlaakiths elitekrigere.

De har imidlertid et pusterom ettersom ingen vet at borgen har falt. Og ettersom githyankibefestninger er såpass isolerte kan det ta måneder eller til og med år før noen oppdager at det er tilfellet. Det er tid som må brukes til å skaffe seg forsterkninger.

En mulig kilde til forsterkninger er i Det levende havet, et osean som har rent inn i Astralplanet fra en portal som en eller annen trollmann eller lignende har åpnet til et gigantisk hav på Primærmaterieplanet. Her finnes en rekke skapninger som lokatha, havmenn og sahuagin som kanskje kan rekrutteres. Disse har ennå ikke skjønt at de kan bevege seg like fritt utenfor havet som innenfor her på Astralplanet. Ulempen er at det vil ta tid å lære dem astralkamp. I Det levende havet finnes det likevel også en gruppe githyankiutbrytere som har brutt med dronning Vlaakith. De burde det være mulig å rekruttere. I tillegg blir det bestemt å kartlegge ulike befestninger på Primærmaterieplanet og forsøke å rekruttere derfra.

Siegfried og Moore avbryter Zellar nokså ofte, til irritasjon for blant annet trollmannen Zekith. De er naturlig nok veldig opptatt av å få drept guden de har skapt. Zellar/Gith forsikrer dem om at det også er i hennes interesse. Det er ikke uvanlig å utvinne gudekraft fra de døde gudene som flyter rundt på Astralplanet, men hun har i sin besittelse en artefakt som hun mener er i stand til å romme den fulle kraften til en levende gud. Og den kan hun ha bruk for når hun skal utfordre den enormt mektige skrømtdronningen Vlaakith.

Når møtet vel er overstått leser Zekith tankene til Thornton og kommer frem til at han tenker hardt på et hemmelig våpen. Det viser seg at det Thornton har i tankene (og har hatt en stund) er muligheten for å produsere enkle bakladerrifler i Sigil. På turene rundt i byen har han blitt oppmerksom på at det finnes ganske mange eksempler på sofistikert finmekanikk og stor metallurgisk kunnskap i portalenes by. Det virker heller ikke å være noen mangel på salpeter og svovel, som kan brukes til å fremstille svartkrutt. Det igangsettes en diskusjon om hvilke typer ammunisjon som bør prioriteres, og selv om Spangler gjerne vil ha flere kuler til mauserpistolene, blir man enige om at rifleammunisjon bør prioriteres. Det kan også brukes i en eventuell gatlingmaskin som kan gi et virkelig overtak mot fiender uten magiske rustninger.

Thornton og Spangler blir sendt tilbake til Sigil sammen med to githkrigere og fem tusen gullstykker for å igangsette våpenproduksjonen. Om er heldige kan de også berge Kronikøren og Charleston. Eller i det minste sølvsverdet som ligger forvart i brakkene.

Siegfried, Moore, Togrim, She-Tatt og en gish får derimot i oppdrag å reise til Gudedrepernes hoff, en utbrytergruppe fra Fornekterne, som har som mål å drepe guder (de har såvidt Zekith er bekjent ennå ikke lykkes med å drepe noen). Gudedrepernes hoff er en ekstremt robust befestning og de blir i utgangspunktet møtt med stor mistenksomhet. Da det derimot blir kjent at de ikke bare har skapt en guddom (noe som bekrefter deres egne teorier om hvordan guder blir til) , men også har tenkt til å drepe denne enslige guden, blir gudedreperne straks begeistret.

De forteller at den beste måten å drepe en gud på er å utrydde alle tilhengerne hans. Det er normalt sett ikke lett, ettersom de gjerne er spredd utover flere kontinenter, planeter eller endog ulike eksistensplan, men siden det ikke er tilfelle med kryptonerguden bør det la seg gjøre. Gudedreperne har allerede passende masseødeleggelsesvåpen til rådighet, forteller de.

Moore og Siegfried er imidlertid ikke særlig begeistret for denne ideen, av flere grunner. Gudedreperne forteller at den eneste andre muligheten man har for å drepe en gud er å få tak i en artefakt produsert av en annen og mektigere gud som er i stand til å gjøre ende på selv guddommelige skapninger. De forsøker naturligvis å kartlegge alle slike våpen, men i øybelikket vet de kun om en artefakt som det kanskje kan være mulig å få tak i. Et sverd laget av svartalvgudinnen Eilistraee, som ble laget for å drepe gudinnen Lolth. Det har vært en tur innom Avgrunnen, men er nå visstnok tilbake i Toril.

De får to måneder på seg til å skaffe dette sverdet før gudedreperne begynner å drepe alle innbyggerne på Lemnos. Til deres fortvilelse tar turen tilbake til borgen hele en uke.

På ett tidspunkt blir de angrepet av en liten patrulje med githyankikrigere (tre stk.) og kampen går dårlig. Spesielt ettersom She-Tatt umiddelbart benytter seg av muligheten til å forråde dem igjen. Gishen redder imidlertid dagen med noen velplasserte lynstråler (som han også rammer Siegfried og Moore med, uten at det ser ut til å bekymre ham). Patruljelederen og She-Tatt planhopper dessverre bort fra Astralplanet før de blir drept eller tatt til fange.

Siegfried får en positiv nyhet fra valkyrjen Sigrid. Hun forteller at hun bare trenger å samle noen få hundre krigersjeler til, så har hun fylt kvoten sin og trenger ikke lenger tjene som psykopomp for Allfaderen og må heller ikke betjene de seiersrike einherjene i Valhall seksuelt. Da står hun fritt til å hjelpe Siegfried med oppdraget hans, om Allfaderen tillater det, og kanskje vil hun og Siegfried kunne ta forholdet sitt et skritt videre også, om begge parter er interessert i det. Muligens vil hun også få lov til å være blant de åsgardsboerne som får komme Siegfried til hjelp den dagen han blåser i hornet han fikk av Allfaderen, på et kritisk punkt i rekonverteringen av Europas befolkning til hedendommen.

View
Revolusjon og reinkarnasjon
Multiverskampanjen

Gith_gjenf_dt.jpg

Leiesoldatene fra Meldons sverd til leie trer inn gjennom portalen som vil ta dem til en by på Primærmaterieplanet, hvor en kjøpmann har kjøpt deres tjenester.

De fire githyankiene har alt reist i forveien ved å bruke sin evne til å planhoppe via Astralplanet.

Ella tilbyr seg også å reise i forveien i usynlig form, like før de andre, slik at hun kan posisjonere seg fordelaktig dersom noen ubehageligheter skulle vise seg å vente dem på den andre siden av portalen. Gitt at det er en enveisportal vil hun ikke kunne advare dem, men hun har tidligere vist at hun kan oppnå mye ved å falle fiender i ryggen.

Etterhvert som leiesoldatene trer gjennom portalen oppdager de at de slett ikke befinner seg på noen planet på Primærmaterieplanet. Istedet befinner de seg i et sølvaktig, skimrende lys, tilsynelatende uten faste holdepunkter.

Noen av leiesoldatene faller, mens andre klarer å “flyte” i tomrommet. Uansett blir de straks angrepet av lynkuler fra en gruppe githyankitrollmenn, samt av krigere som beveger seg i en uhyggelig hastighet. Angriperne inkluderer githyankileiesoldatene de trodde var deres allierte.

Det blir ganske snart åpenbart at kampen er umulig å vinne. De flest sionridderne overgir seg nokså raskt. De har mer enn nok med å hanskes med de nye omgivelsene, og har ingen mulighet til å yte effektiv motstand mot så dødelige fiender som githyankiene raskt viser seg å være. Stewart Moore kjemper lenge, og forsøker å oppveie fordelene githyankiene har i fart ved å innta hurtighetsdrikker. Til sist må han også overgi seg.

Siegfried holder likevel kampen gående, selv om det hele synes håpløst. Han blir til sist invalidisert og fanget. Minotauren blir drept, mens orken også tas til fange.

Siegfried velger å ta sjansen på å be Allfaderen om hjelp, til tross for at han frykter at Odin vil straffe ham for å ha veket fra sitt utpekte mål om å gjenomvende Nord-Europa til hedendommen. Han blir bønnhørt, men interessant nok ikke helt på den måten han forventet. Han blir riktignok helbredet for all legemlig skade, men uførligheten gjenstår, i hvert fall midlertidig.

Kunne det tyde på at Odin ønsket at han skulle la seg ta til fange?

De ankommer en borg og blir sluppet inn gjennom porten inn i morderkorridoren. Her blir de alle sammen, til githyankienes store overraskelse bedt om å legge fra seg våpnene. Borgen hadde blitt befridd, fikk de høre, av den gjenfødte Gith. Noen av githyankiene forsøker å gjøre motstand og blir skutt ned. She-Tatt og to av hans menn overgir seg. Det gjør klokelig nok også einherjen, orken og jordboerne.

De får møte en kvinnelig githyankiridder ved navn Zellor som hevder hun er Gith reinkarnert. Gith var den legendariske heltinnen som gjorde slutt på illitidenes tyranni og befridde sitt folk fra slaveriet for tusenvis av år siden. Nå vil hun gjøre ende på skrømtdronningen Vlaakiths terrorvelde og på ny fri sitt folk.

Jordboerne får valget mellom en rask og nådefull død, eller å slutte seg til frihetskampen. De velger det siste.

View
Et trekantdrama og et guddommelig ultimatum
Multiverskampanjen

4620285290_bfdf700162_o.png

Sionridderne og odinistene kom ille tilredt tilbake til brakkene etter kampen mot geitedemoner i Reiret. Noe magisk helbredelse ble stilt til rådighet, men mange nye arr ble det likevel. Det ble bestemt å bruke noen uker på å komme til hektene og ikke minst til å trene seg i bruken av de uvante nærkampvåpnene. Det begynner å minke på ammunisjonen, og hver ny kamp gjør behovet for å kunne klare seg uten denne endelige ressursen i fremtiden stadig mer åpenbar.

Og trene gjør de. Siegfried og Bruno har likevel gode nyheter. De tipser sionridderne om Festhallen, hvor fraksjonen som kaller seg sanserne har sitt hovedkvarter. Der finnes det et eget sanserom hvor man kan oppleve alle tenkelige sanseopplevelser som er dokumentert av medlemmene. De gjorde store fremskritt ved å oppleve hvordan det var å være en mester med henholdsvis kortsverd og stridsøks. Hvorfor kan ikke sionridderne gjøre det samme?

De tar turen til Festhallen, hvor de blir møtt av en hyggelig, middelaldrende kvinnelig sanser. Hun virker ikke særlig begeistret over at de alle sammen ønsker sanseopplevelser som handler om våpentrening eller -kamp. Prisene hun krever er hårreisende høye. Når Moore derimot sier han vil sanse hvordan det er å være kvinne i en amorøs situasjon faller prisene voldsomt. Likeledes når Siegfried ønsker å sanse hvordan det er å omvende et helt folk. Moore velger også en sanseopplevelse hvor han får oppleve hvordan det er å ha kontroll over sin lykantropiske tilstand.

Siegfried går til slavemarkedet for å oppfylle sin ed om å frigi en slave. Han velger seg den dyreste slaven på hele markedsplassen, en muskuløs, langhåret mann med flere arr. Han prutter heftig, og med en god del suksess, med neogislavehandleren. Han løsner umiddelbart lenkene til slaven og forteller ham at han vil få muligheten til å vinne sin frihet. Slaven, som det viser seg heter Hrotgar, angriper øybelikkelig slavehandleren med knyttnevene og ser en stund ut til å beseire ham før han blir bitt og truffet av en froststråle fra en tryllestav. Neogien krever at slaven avlives, eller at han får en klekkelig erstatning. Siegfried velger det siste. Det virker i det minste som han har skaffet seg en svært kampdyktig slave, og det viser seg at Hrotgar dyrker Tempus, en krigergud som nesten kunne vært en æsir. Siegfried anmodet ham om å be til Odin før kamp, og Hrotgar lovet at han skulle tenke på det. Slik Hrotgar forklarte det hadde hans folk et nokså forretningsmessig forhold til gudene, og dersom Odin leverte “varene” ville han gjengjelde dette.

Bruno tar seg en tur til et tempel i Sigil viet Tor. Han ble overrasket over hvor mange spjælinger som fantes der, og hadde forventet at tilhengerne alle bestod av sterke modige menn. Istedet var det en hel del bønder, fiskere og sjømenn.

Begge gruppene handler også magiske drikker hos den faste trollmannen. De får hurtighetsdrikker til avslagspris, men må betale fullt ut for resten.

Vel hjemme får de beskjed om at dvergen som har fungert som Lokes sendebud venter på dem. Han er ikke fornøyd, og det er heller ikke guden. De fikk beskjed om å drepe kryptoneren som utgav seg for å være gud på planeten Lemnos, først etter at de hadde ydmyket ham. Hvis ikke kunne all tilbedelseskraften gjøre ham til en gud. Det gjorde de ikke, og nå har han ganske riktig blitt en sann gud. Loke krever at jordboerne dreper den nyskapte guden. Gjør de det vil han anerkjenne det som det andre av de tre storverkene han krevde som pris for å returnere dem til jorden.

Jordboerne ber om informasjon som kan hjelpe dem utføre dette tilsynelatende håpløse oppdraget. De får beskjed om at dette problemet må de løse på egen hånd. En viss oppmuntring får de likevel. Dvergen forteller dem at guden er sårbar nå i begynnelsen, ettersom han har til gode med å venne seg til sin guddommelighet og alle mulighetene og kreftene som følger med denne tilstanden. Det vil imidlertid endre seg, og det lønner seg derfor å slå til så raskt som mulig. De fleste andre guder er dessuten beskyttet av et panteon av medguder. Guden de skal drepe er derimot alene, noe som gir dem en viss fordel.

De går til Meldon for å få hjelp. Han sier han vil sette dem i kontakt med Athar-fraksjonen (fornekterne) som bør kjenne til mulighetene for å ta livet av en gud bedre enn noen andre, og videre gudsmennene, som mener alle kan bli guder. Ikke desto mindre vil han at de først skal utføre et godt betalt, men risikabelt oppdrag. En kjøpmann som handler i dyrebare stoffer venter i en havneby på en planet på Primærmaterieplanet for å frakte varene sine til en portal i en ørkenoase 3-4 dagers reise unna. Kjøpmannens kilder har varslet om at en av hans konkurrenter har kjøpt inn tjenestene til et kompani revnere, farlige krigere som kan hoppe fra ett eksistensplan til et annet. Han trenger å kjøpe inn ekstra beskyttelse til karavanen.

Reisen til planeten bør gå veldig raskt, ettersom githyankiene i selskapet sier de kjenner til en snarvei.

De går med på dette, men Siegfried velger å kontakte Sigrid for å be henne om hjelp. Hun ankommer på natten og finner Ella i Siegfrieds seng. Hun griper “sigilhora”, som hun kaller Ella, i håret og kaster henne tvers over rommet. Hun virker ikke forbannet eller sjalu, men gjør det på lekent og uanstrengt vis, mens hun erter Siegfried for å more seg med slike gaterotter. For Ella er dette imidlertid ikke noe å more seg over, og øynene hennes gløder av et hat som kan måle seg med det geitedemonene i Reiret utviste.

Ella har likevel lite å stille opp med mot en av Odins valkyrjer. I hvert fall i en åpen kamp.

Nesten hele selskapets krigere sendes ut som karavanevakter. Alle fem githyankiene, minotauren og orken Togrim, såvel som einherjen og jordboerne. Det oppstår likevel en konflikt om lederskap. Lederen for githene, Te-Shatt, hevder han bør ha kommandoen ettersom han råder over flest krigere (kronikøren og magikernovisen Charleston er naturligvis misfornøyd med ikke å bli regnet med). Meldon forsøker å megle. Dersom enten Moore eller Siegfried kan bli enig om å støtte den andres kandidatur vil vedkommende komme i flertall, men det klarer de ikke. Alle tre gruppene vender seg derfor til Meldon som bestemmer seg for å gjøre kronikøren Jenkins, av alle mennesker, til leder for den samlede gruppen.

I det minste er alle like misfornøyde med valget, noe som kanskje er et godt tegn, og han lover å være upartisk, noe han er troende til å kunne klare. Alle ruster seg så godt de kan, og ankommer portalen.

View
Å rekruttere en ork
Multiverskampanjen

ork_med_katana.jpg

Einherjen Siegfried og sionridderne under Moores kommando er usikre på hva de skal gjøre med de to apedemonene de har brakt med seg tilbake fra De grå ødemarkene. De er en åpenbar ressurs, men også svært uberegnelige og ekstremt farlige. Det hele spisser seg da en av dem teleporterer bort fra kammerset hvor de oppbevarer dem, og vender tilbake med det som synes å være et barnelik. Demonene var sultne. Selv om liket var på et barns størrelse var det kledd som en voksen. Kanskje var offeret en av de småvokste rasene de har observert i Sigil, muligens en nisse. Trollmannen de handler med tilbyr imidlertid en løsning, som dessuten er innbringende. Han er villig til å betale godt dersom de kan fange dem i to jernflasker han tilbyr dem. De klarer å fange den ene av dem, mens den andre teleporterer bort. Den ene demonen tjener de likevel gode penger på.

Meldon ønsker å utvide staben i påvente av en mulig fraksjonskrig og dermed mengder av nye oppdrag. Han har funnet en kandidat: en ork sverdmester som har slått seg ned i Slagghaugene i Reiret, det uten sidestykke verste stedet i hele Sigil.

Jordboerne og einherjen tar oppdraget som går ut på å rekruttere denne uvanlige orken. De ruster seg godt og tar veien gjennom Reiret. De forsøker å unngå konfrontasjoner og går en lang omvei rundt en kjempe som synes å være en lokal tyrann i ett strøk. Ikke desto mindre blir de etterhvert fulgt av en blandet gruppe bevæpnede menn som synes å ha alt annet enn gode hensikter. Moore velger å konfrontere en av dem og plukker frem hagla. Da en av mennene angriper fyrer han av begge løpene på kloss hold slik at blod og innvoller eksploderer fra et digert gap i slumboerens mageregion. Han griser seg litt til på denne måten, men demonstrasjonen av ødeleggelseskraft har den ønskede effekt, og resten av slumrottene ser seg tjent med å la ham og følgesvennene hans få gå videre i fred.

En hel teltleir har vokst opp rundt orken, som slår ned på all kriminell voldsbruk, og dermed har skapt en trygg sone rundt seg. Jordboerne forsøker å argumentere for å få ham med seg, men ingenting fungerer.

Med ett dukker en kriminell leder opp og gir orken beskjed om at det nå er slutt på at han blander seg inn i hans affærer. For å bekjempe orken har han kjøpt seg tjenestene til fire tungt bevæpnede humanoider med flodhesttrekk, samt fem geiteaktige demoner. Jordboerne bestemmer seg for å kjempe, og sammen med Togrim beseirer de motstanderne. Såvidt. Lederen unnslipper.

Konkurranse dukker opp i form av et medlem av Tegnet ett, som argumenterer på filosofisk vis for å rekruttere det han anser som en åndsfrende. Da en liten slumgutt holder på å bli slukt av en av de farlige slimpølene som krever så mange liv i slummen, gjør han imidlertid ingenting. Det er ikke viktig nok til å avbryte monologen hans.

Siegfried redder imidlertid gutten ved å hugge over slimtentakkelen med stridsøksen sin, og denne handlingen overbeviser orken om hvilken side han vil slutte seg til.

Jordboerne utfører oppdraget sitt, men slumboerne blir nå overlatt til seg selv.

View
Et oppdrag med dårlig ettersmak
Multiverskampanjen

illithid.jpg

Meldon inviterer einherjen Siegfried til kontoret sitt. Han har inngått en kontrakt med en kunde han tror Siegfried og Bruno egner seg til å betjene, men ut i fra det han vet om sionridderne mener han det neppe vil passe for dem.

Kontrakten består i å geleide en kunde fra en portal i Fyrstinnekvarteret i Sigil frem til en portal ved Den store basaren, nærmere bestemt slavemarkedet. Kunden er en slavehandler, på vei for å inspisere noen varer, noe de kristne jordboerne neppe synes mye om, selv om de motvillig har beholdt et knippe slaver selv, noe de har begrunnet med at eierskapet gjør det enklere for dem å verne om slavekvinnene med eiendomsretten i ryggen.

Slavehandleren er imidlertid en illithid. Dette er en ytterst forhatt rase, ikke minst blant githyankier og githzeraier. Ettersom Meldon har en håndfull githyankier i ansettelse, er det spesielt viktig at Siegfried holder tett om oppdraget. Det finnes rikelig med gither i Sigil, og et angrep er ikke usannsynlig. Illithiden har ingen intensjoner om å gjøre oppdraget enklere ved å forkle seg, enten gjennom illusjoner, ved å endre form, eller simpelthen dekke seg til. Ei heller er han villig til å reise i vogn eller bruke en flygeskate eller lignende transportmidler.

Han ønsker å spasere til basaren i full offentlighet, og åpenbart markere at han ikke frykter disse andre rasene (som en gang var slavefolk under illithidenes herredømme, får Siegfried fortalt).

Det er kun på veien gjennom Sigil illithiden trenger beskyttelse. På andre siden av portalen, et nøytralt møtepunkt et sted i Innerlandene, vil illithiden stole på sin egen medbrakte sikkerhet, og Siegfried og Bruno skal kun fungere som oppbakking, dersom det mot formodning skulle bli behov for det. Hans egen medbrakte beskyttelse egner seg derimot ikke til bruk i Sigil, forklarer Meldon.

Siegfried og Bruno møter, sammen med Ella, opp ved tempelet til guden Ilsene, et frastøtende tempel i glinsende rosa marmor som gir assosiasjoner til en hjerne, en levende og pulserende sådan. Ta-Oth, kunden deres, er en humanoid skikkelse i flagrende og åpenbart kostbare gevanter, med et blekksprutaktig hode med fire tentakler og et lite nebb. Det viser seg at Ta-Oth kommuniserer via telepati og Ella råder æsedyrkerne til å gjøre sitt beste for å dempe sine negative tanker om ham, og særlig eventuelle ideer de måtte ha om å gjøre ham vondt.

Veien gjennom Sigils gater er langsom og neglebitersk. Ella bruker sin gateteft, årvåkenhet og i blant usynlighet til å avdekke potensielle trusler, mens Siegfried og Bruno vokter Ta-Oth. Hun avdekker flere potensielle trusler, og klarer også på ulike vis å eliminere enkelte av dem uten kamp, men på mer amorøst vis. Hun klarer likevel ikke å forhindre dem fra å bli observert av en githzerai som så forsvinner ut av syne.

Det får Siegfried til å velge en annen rute mot basaren, utenom de mest trafikkerte hovedgatene, og av en eller annen grunn går Ta-Oth med på dette, selv om det ikke ville vært unaturlig om han ble mistenksom. I en trang sidegate viser det seg likevel raskt at de har gått i et bakhold. Det er en gruppe githyankier som angriper dem, og en av dem er utstyrt med et glinsende, sølvaktig sverd. Siegfried og Bruno beseirer dem raskt, og får endog litt hjelp av Ella for en gangs skyld. Bruno blir imidlertid hardt såret under kampen. De tar med seg to bastardsverd, inkludert sølvsverdet, som bytte.

Vel fremme ved slavemarkedet trer de gjennom portalen og ankommer en ring av store steiner i et vegetasjonsløst landskap. Der venter det en underlig skapning som ser ut som en krysning av et gigantisk insekt og en ål. Som beskyttelse har han en gruppe firfisleaktige krigere og en håndfull demoniske skapninger som ser ut som en slags perverterte kentaurer. Ta-Oth plukker på sin side frem en slimaktig figur som ser ut som den er laget av hjernemasse, og som raskt vokser til en kjempemessig, muskuløs skapning: en hjernegolem.

“Varene” består av små, gråaktige skapninger med overdrevet store hoder, store øyne og spinkle lemmer. Å følge samtalen mellom Ta-Oth og den ålelelignende slavehandleren er vanskelig, ettersom førstnevnte kun kommuniserer telepatisk. Ut i fra det de kan plukke opp fra selgeren har neogiene kommet over en planet som er perfekt for illithidenes behov. Den er befolket av høyst intelligente, men fullstendig fredelige humanoider, som verken er kjent med portalreiser eller med reiser gjennom rommet. Det virker også som om Ta-Oth forsøker å fiske frem ytterligere opplysninger om hvor denne planeten kan være, for neogien advarer ham om at de har plassert flere skip i bane rundt planeten, at alle kjente portaler dit er vel bevoktet, og at ethvert forsøk på å nærme seg den vil bli møtt med harde represalier. Ikke minst vil det innebære at ingen av de attraktive slavene lenger blir solgt til illithidene.

Ta-Oth velger å prøvesmake en av slavene. Han borer hull i den ulykkelige skapningens kranium med tentaklene sine og slurper i seg hjernen dens. Han virker fornøyd med vareprøven og det synes som om de kommer til en enighet.

På vei tilbake blir de angrepet av en gruppe githzeraier, hvorav noen tar hustakene i bruk. En av dem lykkes med å treffe Ta-Oth med en forgiftet pil før de blir beseiret, men hjerneeteren er istand til å nøytralisere giften. Ikke desto mindre resulterer dette i at honoraret blir halvert.

En av githzeraiene lykkes med å unnslippe, noe Ella påpeker kan bety problemer i fremtiden. Hun er imidlertid mest fornøyd med at hun ikke ble observert, da hun jo ofte samarbeider med denne rasen i Limbo.

Siegfried på sin side bestemmer seg for at denne typen oppdrag heller ikke passer ham noe særlig, og sverger at han vil frigi en slave for å gjøre bot for sitt bidrag til å gjøre en hel planets befolkning til mat for hjerneetende blekksprutmenn.

Annet:
Bruno er på sin side svært fornøyd med bastardsverdene og begynner å trene med dem. Han ble hjulpet på vei av et besøk i opplevelsesrommet til fraksjonen som kalles sanserne. Siegfried valgte seg en sanseopplevelse som gav ham mulighet til å oppleve hvordan det var å være en mester med stridsøksen. Også det var svært nyttig.

I basaren møtte han også en akrobatisk slangekvinne, som han fikk komme backstage til.

View
Angrepet på Leketøymakerens fabrikk
Hovedgruppen.

stridsdrakt.Leket_ymakeren.jpg

Tiden har kommet for et angrep på den tidligere fabrikken som trolig huser mannen som står bak drapet på et sionordenmedlem og en stor gruppe reisende (sigøynere). Fabrikken beskyttes av en snikskytter på taket og en gruppe på tre tungt bevæpnede menn som patruljerer fabrikkområdet. Utover det vet ikke sionridderne noe om hva som venter dem.

Angrepet utføres fra fire kanter. Medea angriper fra luften. En gruppe ledet av Roger Mortimer, med blant annet Sergei Lupionov, angriper fra Themsen. En annen gruppe, ledet av Jonathan Parkman angriper gjennom et hull de sprenger seg i muren. Den siste gruppen består av fire reisende, kun bevæpnet med et assortement av klubber, kniver og en sivilrevolver og en avsagd hagle. De skal tjene som en avledning ved hovedinngangen.

Planen fungerer. Medea slår ut vakten på taket og lyskasterne tas ut på avstand med rifle. Sigøynerne gjør en god jobb med å pådra seg oppmerksomheten til de patruljerende vaktene, men klarer å unngå å bli truffet da de løsner ild. Vaktene blir raskt tatt hånd om av Parkmans gruppe som faller dem i ryggen gjennom et hull i muren. Helt smertefritt går imidlertid angrepet ikke. Parkman presterer nemlig å skyte seg selv i beinet.

Angrepet fra andre siden av fabrikkbygningen, fra Themsen, går også som planlagt. Mortimer, Sergei og de andre får seg likevel noe av en overraskelse da de bryter gjennom en dør og oppdager at de befinner seg midt blant et trettitalls tungt bevæpnede menn som akkurat har våknet opp fra feltsengene de sov på, og har gjort seg klare til å møte angrepet fra forsiden av fabrikken. Noen av dem har alt begynt å utveksle ild med Parkmans sionriddere. For Sergei er imidlertid situasjonen ideell. Det er nærmest umulig for fienden å skyte ham uten å risikere å treffe sine egne, noe som riktignok ikke hindrer dem fra å prøve. Det blir en massakre.

Noen av de fiendtlige mennene har begynt å stige inn i noen store, vagt humanoide maskiner. En slags kampdrakter. Et par av dem rekker å sette dem i aksjon. Det er et skremmende syn. Det viser seg at de er utstyrt med automatiserte gatlinger og flammekastere. En stund ser det ut til å gå riktig galt, men draktene viser seg å ha enkelte svakheter. 50.-rifler er istand til å skade dem i de relativt sårbare leddene, pilotene kan rammes gjennom en liten, åpen luke foran, og når Sergei klarer å klatre opp på ryggen til en av dem viser det seg at kampdrakten ikke har noen mulighet til å riste ham av.

For gruppen som angriper fra forsiden er situasjonen mindre dramatisk. De hjelper Mortimers stridsgruppe fra avstand, men da to ubevæpnede skikkelser springer ut av en dør for å klatre opp vindeltrappen til andre etasje gir Dalrymple en kalblodig ordre om å skyte dem i ryggen. En av dem er en kvinne, den andre en velkledd herremann.

Kampen svinger i sionriddernes favør, inntil et par tre animerte voksskulpturer angriper dem. De viser seg istand til å suge livskraften ut av sine ofre. Verst går det utover sprengsstoffeksperten Nitro Nick, som nesten omkommer. Voksstatuen blir mer lik Nick i utseende for hvert angrep den lykkes med. Omsider klarer sionridderne å beseire også dem.

Medea velger en forsiktig taktikk når hun begynner sitt angrep på taket. Hun velger å angripe indirekte ved å på magisk vis knuse det store glasstaket som skjuler et slags sigarformet luftfartøy. Glasskårene gjør skade på mennene som står utsatt til. Deretter forvirrer hun på magisk vis de gjenværende mennene, og det er en enkel sak for henne å ta kontroll over fartøyet som har lettet anker og nå svever over London.

De utslitte og skadde sionridderne på bakkenivå rekker aldri å bevege seg oppover i fabrikkbygningen før en illevarslende nedtelling begynner på den store fabrikkklokken. De rekker knapt nok å komme seg ut før hele bygningen går i luften.

Svimeslått og dekket av støv, men i live, kikker de opp. Nedslående nok ser de minst et dusin AMP (Armed Metropolitan Police)-betjenter, væpnet med Lee-Metfield karabiner. Er dette slutten på hemmeligholdet av Sionordenen?

View
En reise til Hades og tilbake
Multiverskampanjen

fergemann_-_marrenoloth.jpg

Jordboerne og einherjen Siegfried har opparbeidet seg et visst renommé etter å ha overlevd både Avernus og to opphold i Limbo, noe deres oppdragsgiver bruker til å selge deres tjenester som “sverd” til leie. En kjent våpenhandler og “høytopp” i Sigil, Spiral, ønsker å kjøpe deres tjenester. Han vil at de skal reise til et sted i De grå ødemarker som heter Nestlemarken. Der har det nettopp vært et stort slag mellom demoner og djevler og det skal ifølge Spiral knapt være noe igjen i live på slagmarken. Han ønsker at de skal skaffe et kart fra djevlenes leir som viser deres militære disposisjoner i det pågående felttoget mot demonene i blodkrigen.

Ifølge Spiral skal det være et raskt inn og ut oppdrag. En fergemann (en slags skjelettaktig yugoloth) skal frakte dem på elven Styx helt frem til leiren hvorpå de tar seg frem til djevlenes kommandosentral og henter kartet/kartene. Det hele bør være overstått i løpet av et par døgn, maksimum.

Slik skal det ikke gå. Fergemannen ber dem om mer penger. Det har de fått beskjed om ikke å gi, og de følger den oppfordringen. Fergemannen setter dem av på et forferdelig sted hvor alt er blekt og trøsteløst. Den bedrøvelige effekten av Hades merkes raskt på sinnet, men bemerkelsesverdig nok har den også en relativt rask virkning på alle fysiske gjenstander jordboerne tar med seg. Alt blir gradvis grått og fargeløst. I likhet med omgivelsene.

Ingen djevelleir er i sikte. Etter å ha tatt seg opp på en høyde er Ella i stand til å avgjøre at de er i nærheten av en leir, men ikke djevelleiren. Fergemannen har satt dem av på stikk motsatt side av Nestlemarken. Ved demonenes leir. Det innebærer at de må krysse et stort, farlige område på en flere uker lang marsj. Anslagsvis en måned.

På veien støter de på en rekke farer. De oppdager til sin skrekk at marken de går på er så myk og noen ganger gjennomtråkkbar, fordi den består av millioner av demon- og djevellik. Et slag som er ubegripelig i jordisk målestokk har funnet sted her, med en villskap som, heldigvis, knapt har etterlatt noe i live.

Nesten. De møter noe liv på veien. En gruppe av de mest lavstående demonene angriper dem og viser seg å gå i oppløsning når de dør. Da blir de til en giftgass som er ytterst farlig.

Senere treffer de på en liten gruppe dyriske demoner som minner litt om orangutanger fra jorden. Disse bar al-gura, som Ella kaller dem, er tilsynelatende rammet av en slags granatsjokk (i mangel av noe bedre ord) og på jakt etter noen til å beskytte dem. I hvert fall kan det synes slik ettersom de lar seg dominere av Siegfried da han gjør seg til en kjempe.

De viser seg å være nyttige, da de blir brukt og misbrukt av demonene som speidere. De oppdager flere farer, men også noen muligheter. Blant annet et menneske som er iferd med å bli levende flådd og kvestet av et levende tårn som sanker skjeletter som byggemateriale. Siegfried redder ham ved å plassere et skjold mellom ham og strålen. Han løser det etterhvert prekære matproblemet deres ved å vise dem til rasjonene til resten av hans kompani av mennesker som tjenestegjorde på djevlenes side i slaget. Alle, foruten ham selv, er døde. Han kan også vise dem til et nærliggende baatezufort hvor resten av de menneskelige leiesoldatene var forlagt.

Fortet er ødelagt. Men de oppdager at en gruppe demoner, skremmende menneskelignende sådanne, holder på å angripe et tårn. Jordboerne blander seg inn i det som viser seg å være en kamp mellom en såret og utslitt baatezu med et levende skjegg og et langskaftet våpen og en gruppe såkalte aludemoner. De klarer å drepe og jage bort alle demonene og inngår en avtale med djevelen om at de skal bistå hverandre frem til baatezuleiren og at han ikke skal angripe dem når de vel er fremme. Siegfried er uforsiktig nok til å gi djevelen sitt rette navn.

De observerer også en flygende, humanoid skapning som synes å observere slagmarken. De velger å la den være i fred, og den gjør dem ingenting. Skapningen fløy uten vinger, den var mannsstor og hadde tilsynelatende ingen ansiktstrekk. Et helt glatt ytre, kun markert av et par hull som fungerte som øyne. Kanskje var det en munn også, men det var uråd å se på avstand.

succubus.jpg

På veien til baatezuleiren blir de angrepet av en kvinnelig demon. I følge Ella er det en succubus, en forførerdemon, som strengt tatt ikke er noen kriger. Ikke desto mindre viser hun seg å være en formidabel motstander som gir hele gruppen store problemer. Hun blir til sist felt av jernkuler avfyrt fra langt hold. Siegfrieds taktikk med å storme hennes posisjon på en høyde av lik kostet ham nesten livet, for andre gang i hans eksistens. De dreper henne og tar i besittelse en skriftrull med trolldom som gjør det mulig å skade på avstand.

Etterhvert som de nærmer seg baatezuleiren møter de på nok et grufullt syn. En stor pansret demon med hummeraktige klør overser en gruppe grå, lidelsesfulle mennesker (sjeler) som graver en kanal for å drenere en del av slagmarken for blod. Han stanser for å vurdere om jordboerne er en trussel, men de velger ikke å konfrontere ham. Da sjelene er ferdig med å grave kanalen kaster ham dem opp i blodsjøen og de blir alle fortært av en usett skapning med tentakler.

Vel fremme ved leiren finner de relativt raskt frem til kommandosentralen i den ordnede og oversiktelige, men gigantiske baatezuleiren. De har dårlig tid ettersom de kan se at baatezufarkoster er i ferd med å krysse Styx for å ta leiren i besittelse igjen. Heldigvis er elven enorm, og det spesielle med Nestlemarken er at helvetesyngel ikke er i stand til verken å fly eller teleportere her. Det er det visstnok kun de innfødte skapningene som kan – mao. yugolothene.

Inne i kommandosentralen var et knippe smådjevler de eneste vokterne. Spinagoner kaller Ella dem. De er kun en slags tjenere blant djevlene, men blant de døde blir selv de laveste av de levende konger. Nå har de tatt over kommandosentralen og vil kjempe for den. De gjør en del skade, til tross for sin elendige status nederst på djevlenes rangstige, men blir bekjempet. De forteller at kartet de er ute etter ligger i en krukke. Det er flere krukker å velge mellom og noen av dem er åpenbart utstyrt med feller, men de truer smådjevlene til å fortelle dem hvilken som er riktig. Så flykter de på en flåte.

Mennesket de reddet vet om en portal de kan flykte gjennom for å komme til Sigil. Han leder dem til et sted hvor det slett ikke er noen portal, men en stor mengde fluer. En av sionridderne plumper ut i vannet og mister all hukommelse. Han er satt tilbake til spedbarnsstadiet hva gjelder minner, noe som kanskje er spesielt tragisk ettersom han er den eldste av sionridderne (i femtiårene). Men fluene viser seg å være portalen. Man må bare skjære seg til blods og fluene lar seg så tiltrekke av blodet (som fungerer som en portalnøkkel) og fluene danner så en portal de kan vandre igjennom. Mennesket de reddet går igjennom først, da jordboerne ikke stoler på ham.

Da de følger etter viser det seg at portalen ganske riktig ledet dem tilbake til Sigil. Til den delen av Reiret som kalles Tua. Men tragisk nok viser det seg at mennesket om overlevde slaget på Nestlemarken ble drept av en grupper ranere noen øyeblikk etter at han ankom denne fryktelige delen av Sigil.

View
Hvordan skape en gud
Multiverskampanjen

c9ISQhn7.jpeg

Sionridderne ledet av Stewart Moore, og de to KDPP-agentene, med Max Siegfried i spissen, har kommet seg velberget tilbake fra sitt oppdrag i Limbo. De har nå flere muligheter. For det første har de inngått en avtale med Ella om å arbeide som sverd til leie (eller mauserpistoler til leie, foreløpig) i Sigil. I tillegg har valkyrjen Sigrid informert dem om at en representant for æsen med det kanskje mest frynsede ryktet, Loke, er villig til å møte dem for å diskutere vilkår for en eventuell hjemreise til Jorden.

I den greskaktige byen Abdera gjør de seg klare til avreise. En ubehagelig overraskelse venter dem da de gjør en opptelling av utstyret før avreise. Nesten all ammunisjonen Thornton hadde i sin sekk er borte. I stedet er sekken fylt av appelsinmarmelade. Det blir en hel del oppstyr, og ganske grove anklager mot lokalbefolkningen blir fremmet, før kaosmesteren Ella kommer med en forklaring. Hun kan fortelle at dersom noen tenker svært hardt på noe i Limbo vil de kunne skape disse objektene med sinnet sitt. Det viser seg at Thornton har tenkt mye på appelsinmarmelade, noe han har savnet dypt siden han forlot Jorden.

Betalingen de mottok fra den pengelense byen utgjør også en utfordring. Som erstatning for gullet, som gikk til Ellas arbeidsgiver for Hektors tjenester, ble de nemlig gitt atten slavinner. Mannlige slaver kunne ikke Abdera unnvære nå som det var innhøstningstid. Det blir noe krangling mellom sionridderne og de åsatroende, ettersom sistnevnte ikke ser noe problem med å beholde dem som slaver, mens de kristne er opptatt av å gjøre det som er best for kvinnene selv.

Moore bestemmer seg for å intervjue hver og en av dem for å høre hva de selv ønsker. Fire av dem ønsker å bli værende i byen, selv om de fremdeles vil ha en svært lav status og lite vil endre seg for dem der. Frykten for det ukjente er likevel stor. En av kvinnene, som utpeker seg som noe av en leder, Roxana, vil derimot svært gjerne til Sigil. Til Moores store overraskelse er det faktisk èn av slavinnene, Airlea, som tilfalt sionridderne som gjerne vil gis til Bruno, den lidderlige og generelt ufordragelig bamsen av en KDPP-agent som har vist seg å bli en særdeles ivrig åsatroende. De blir enige om å bytte henne med en formodentlig mer fornuftig slavinne som vet hva som er best for henne.

Tilbake i Sigil blir de introdusert for Ellas oppdragsgivere, og innlosjert i en stor bygning full av leiesoldater og med gode treningsfasiliteter. De andre leiesoldatene viser seg å være en rasemessig svært mangfoldig gruppe, og ikke særlig sosiale av seg.

Valkyrjen Sigrid avlegger Siegfried et besøk, og gir en firfislemann en ordentlig omgang med vandrestav i sparringsområdet i bakgården.

wallpaper_Giant__Hill.jpg

Tvekamp med jotner
¨
Siegfried og sionridderne bestemmer seg for å avlegge Den brukne klubbe et besøk for å høre hva Loke har å tilby. Siegfried mener i første omgang at det kun er han og Bruno som skal dra, men sionridderne mener det er viktig at jordboerne holder sammen. Han gir til slutt etter.

Den brukne klubbe viser seg å ligge i en del av Sigil som kalles “Tua”. Det er et elendig slumområde som er verre enn de verste delene av London. I all denne elendigheten står et gigantisk bygg som rommer Den brukne klubbe. Dørene er i ulike størrelser, men de største er illevarslende høye og brede. De blir tatt imot av en mutt dverg. Han geleider dem inn i vertshuset.

Det er en håndfull jotner i fellesrommet. To av dem bokser løs på hverandre med svære klubber dekket med tøyer for å gjøre dem mindre dødelige. Jordboerne blir straks satt på prøve. Moore forsøker seg på en drikkekonkurranse, men til tross for sin overmenneskelige fysikk klarer han ikke å holde tritt med jotnen han konkurrerer med. Han besvimer av drukkenskap.

Siegfried gjør seg einherjestor og tar en omgang mot den seirende jotnen. Selv om jotnen han kjemper mot alt er betydelig redusert blir det en hard kamp, men Siegfried kommer seirende ut av den. Kanskje var dette en test fra Loke?

Dvergen kommer til sist tilbake fra bakrommet hvor han har oppholdt seg mens jordboerne har hatt sine tvekamper mot jotnene. Han geleider dem ned i kjelleren hvor det står en lang rekke gigantiske øltønner. Han gir dem en konkylie og ber dem gå inn i en av tønnene.

Lokes tilbud

De kommer frem til en hule hvor en konstant vind uler i bakgrunnen. En nesten utrolig rynkete og vortebefengt gammel kone står og venter på dem. Hun presenterer seg selv som Takk, og ønsker dem velkommen til Pandemonium, eksistensplanet de nå befinner seg på.

Hun snakker for Loke, forteller hun. Og Loke er ikke fremmed for tanken om å hjelpe dem, men først må han få rede på om de er verdt bryet. For at det i det hele tatt skal være aktuelt for Loke å hjelpe dem må de derfor bestå tre prøver.

Den første prøven er enkel. Siegfried må gi Takk et fuktig kyss på munnen. Det blir en ubehagelig opplevelse, og Takk var ikke fremmed for å ta tungen i bruk når hun fikk anledning til å utveksle kyss med en kjekk einherje.

Når denne ubehagelige opplevelsen først er overstått forteller Takk om den neste prøven. Loke vil at jordboerne skal forhindre en gud i å bli skapt.

På en planet på primærmaterieplanet kalt Lemnon finnes det nemlig en dødelig med veldige krefter. Hans navn er Raz-El, og han kommer fra et solsystem med en rød sol. Han har reist gjennom stjernene og kommet til et solsystem med gul sol, og dette har gitt ham nærmest gudeaktig styrke såvel som andre overnaturlige evner.

Nå blir han tilbedt som en gud av Lemnons innbyggere. Det liker Loke dårlig og han vil Raz-El til livs. Det er imidlertid helt vesentlig at jordboerne ydmyker mannen som utgir seg for å være en gud før de dreper ham. Hvis ikke er det fullt mulig at han oppnår guddommelighet etter sin død, takket være troskraften til millioner av lemnonitter.

Jordboerne og einherjen synes ikke noe om denne oppgaven. Den virker både farlig, tidkrevende og utsiktene til suksess er ikke alle verdens. De avslår, noe Takk ser ut til å ta riktig så greit. Det viser seg likevel at de ikke kommer tilbake gjennom den samme portalen som de kom ifra med konkylien som nøkkel. De begynner å gå lenger inn i hulen, men jo lengre de vandrer jo mer tiltar vinden. Den uler og hyler infernalsk, og de merker at det begynner å gå på forstanden løs. De kryper derfor til korset og vender tilbake til Takk for å fortelle henne at de har ombestemt seg. Hun har ikke beveget på seg, og trolig forventet hun at dette ville skje. Hun forteller dem så hvordan de skal komme til Lemnon via en portal i Den brukne klubbe, og kakler et “lykke til!”

Et krystallparadis (?)

De ankommer Lemnon via en portal i en hule på planeten. Like ved ligger en åker hvor lemnonitter arbeider. De er kortvokste, tettbygde og hårete med fremoverskrånet panne. Alt de er ikledd er et lilla lendeklede.

De innfødte får panikk når jordboerne trer ut av hulen. De fleste flykter, mens en av dem plukker opp steiner for å kaste på inntrengerne. Etterhvert kommer det likevel to nye typer mennesker/humanoider. De fleste av dem er kledd i lårkorte tunikaer, mens en av dem er ikledd en lang kjortel. Alle antrekkene er lilla.

Takket være språkurtene, og Loke, er både Moore og Siegfried istand til å kommunisere med dem. De blir tatt med til et nærliggende tettsted hvor alt bygget av krystall, og alle deres våpen og øvrige gjenstander blir oppbevart i det som virker som et administrasjonsbygg.

Etter hvert dukker det opp en gruppe mer intelligente humanoider med lilla kjortler, som viser seg å være såkalte alfalemnonitter. De forhører jordboerne og kommuniserer deretter med det de kaller sin gud gjennom en form for kommunikasjonskrystall. De får ordre om å bringe “gjestene” med seg.

Veien videre går i voldsom fart gjennom en avansert krystallfarkost. De får se et storslått landskap med vill natur, avbrutt av krystallbebyggelse. Til sist er de fremme i det alfalemnonittene forklarer er hovedstaden: Razopolis.

Her får de møte “guden” en fetladen, eldre mann med skjegg og en blank isse. Han presenterer seg som Razel-El, og inviterer dem til et krystalltårn som strekker seg høyt mot himmelen. Etter å ha gitt jordboerne noen forfriskninger forteller han dem sin historie.

Razel-El kommer i virkeligheten fra planeten Krypton. Han var en vitenskapsmann som forsøkte å overbevise planetens myndigheter om at den var iferd med å gå under og burde evakueres. Alle så på ham som gal. Til slutt reiste han fra planeten i et romskip. Alene. Ingen ville bli med ham, selv ikke hans egen familie (han var ugift, men hans søsken ble heller ikke med).

Han kræsjlandet på Lemnos og i havariet mistet han deler av hukommelsen. Han husket ikke hvem han var, men han beholdt minnet om krystallteknologien som var i utstrakt bruk på planeten Krypton. Han ble angrepet av de primitive lemnonittene, og det var da han oppdaget at han hadde guddommelige krefter.

Han var fullstendig usårbar mot lemnonittenes steinvåpen. I tillegg kunne han fly i en uhyggelig fart og hadde røntgensyn og lasersyn. Han var også enormt sterk. Razel-El brukte sin teknologiske kunnskap og superkreftene på å ta herredømmet over Lemnon. Hans regime strekker seg over hele planeten. Avstand er ingen hindring for ham, det tar ham bare minutter å fly til hvilken som helst del av kloden.

I dag brukes krystallteknologi på hele Lemnon. Innbyggerne bor i flotte og komfortable hus. All vold og annen kriminalitet og antisosial oppførsel er utryddet. Alle overtredelser straffes med døden, som oftest ved at Razel-El svir av hodene deres i offentlige henrettelser som også er ment å understreke hans egen overlegenhet.

Razel-El forklarer at han er iferd med å “evolvere” Lemnon. Han har allerede delt de primitive beboerne der (en krysning mellom cro magnon mennesker og neandertalere) inn i tre klasser, alpha, beta og delta. Målet er å rendyrke disse klassene for å skape et harmonisk, friksjonsfritt samfunn hvor alle kjenner sin naturlige plass. Jordboernes ankomst vil gjøre dette adskillig enklere og de må alle bidra med sitt arvemateriale. Ikke minst kvinnene, Airlea og Roxana, som han bestemmer seg for å innlemme i sitt genetiske prosjekt allerede samme natt.

De blir i Lemnon noen netter, mens jordboerne diskuterer hvordan de skal klare å gjennomføre Lokes oppdrag. Å gjøre ende på Razel-El, men først etter å ha ydmyket ham, slik at han ikke vil bli hevet til ekte gudestatus etter sin død. Plutselig dukker valkyrjen Sigrid opp for å se hvordan Siegfried klarer seg.

Uheldigvis får Razel-El øye på Sigrid og bestemmer seg for at også hun bør delta i avlsprogrammet hans. Hun kjemper intenst imot med alt hun har av overmenneskelige krefter og våpen, og det blir en durabelig kamp. Hun kommer likevel til kort mot den uovervinnelige kryptoneren, og blir flydd med makt inn til hans kammers. Da mister Siegfried besinnelsen. Han lader pistolen med kryptonittkulene de har håndlaget på forhånd og klarer å få tak på Sigrids bevingede hest. Sammen med Moore flyr han opp til kammerset til Razel-El og skyter den gamle voldtektsmannen i ryggen mens han tvinger seg på valkyrjen.

Vil det virke?

Ja, det gjør det. Razel-El faller overraskende lett for de dødbringende kryptonittkulene. Problemet er at Lokes første krav – ydmykelsen av den påståtte guden – ikke har blitt oppfylt. Siegfried forsøker å få et av massekommunikasjonsmidlene han har sett i bruk til å virke og får til slutt sendt ut et rotete budskap om at Razel-El ikke var noen gud og at de i stedet bør dyrke æsene. Om noen skulle la seg overbevise av forbudet er det neppe mange som ser sendingen, ettersom det er natt og hele Lemnon er underlagt portforbud så de store skjermene i gatene er det kun vaktene som ser.

Jordboerne rasker med seg noen gjenstander de tenker kan ha verdi, inkludert noe avansert teknologi og en del gull som brukes i kommunikasjonsskjermene. Helt tomhendte hjem kommer de ikke.

Men har de drept en “gud”, eller har de skapt en gud?

View
Mystiske museumsmord
Hovedgruppen.

Callipygian_Venus_Barois_Louvre_MR1999.jpg

Funnet av Excalibur har gjort at sionridderne Butch Albright, Jonathan Parkman og Roger Mortimer for alvor har kommet inn i varmen igjen etter at den forrige utvalgte døde på “deres vakt”.

Så mye i varmen at det blir bestemt at Roger Mortimer burde “båndes” med den nye utvalgte. Det blir gjort. Ikke desto mindre blir det besluttet å fortsette med å gi den utvalgte noenlunde beskjedne utfordringer for å holde ham i live til han modnes. Han er ennå svært ung.

Mens den utvalgte lærer seg å bruke sine trolldomskrefter og blir gitt passende utfordringer i Halcombe blir Jonathan Parkman og Butch Albright gitt i oppdrag å etterforske et mord på en kunstutstilling.

Det er ingen ringere enn et medlem av Salomonordenen som har blitt drept. Muligens fordi han var del av juryen som mottok bidrag. Drapet er høyst besynderlig. Ikke bare fordi det var et ordensmedlem som ble drept (var det tilfeldig), men også på grunn av omstendighetene rundt drapet. Hodet hans var nær revet av og det gikk blodige sport tilbake til en kvinnestatue i klassisk gresk stil.

Sionridderne mistenkte at statuen kunne være forhekset. Da de fikk låne Den utvalgte viste det seg å stemme. De isolerte statuen og forsøkte å få den til å reagere, men selv da de hugg i den forble den passiv.

De gikk deretter videre med å intervjue de andre jurymedlemmene, og gjennomgikk listene over utstillingsbidrag som hadde blitt avvist. De fulgte også sporene til statuen og transportbyrået kunne informere om at de hadde hentet den i et hus som viste seg å være forlatt. I kjelleren i huset lå det imidlertid en mengde lik. Hovedsaklig av kvinner og barn.

Disse viste seg å være sigøynere som muligens bare hadde vært uheldige og okkuperte huset på feil tidspunkt. De kommer likevel i kontakt med en gruppe sigøynere og blir tatt med til leiren deres. En eldre kvinnelig lederskikkelse påstår at Butch har blitt sendt til dem for å hevne dem, og de vil straks ha hans hjelp til å angripe de skyldige bak massakren på flere av deres kvinner og barn.

Sigøynerne mener at den skyldige befinner seg i en forlatt fabrikkbygning. Ganske riktig viser det seg at fabrikkbygningen er bevoktet. En bevæpnet mann patruljerer på taket på bygningen. Sionridderne tilkaller forsterkninger og et angrep blir planlagt. Roger Mortimer, flere ekstra sionriddere og varulven Sergei skal delta i angrepet.

Det blir lagt en plan som omfatter et koordinert angrep fra elven, gjennom et hull i muren (laget med hjelp av dynamitt), fra taket (Sergei) og gjennom porten.

View
En hero i Limbo
Multiverskampanjen

EN_Monster_Slaad_Header.jpg

Verken Siegfried eller sionridderne føler seg komfortable med å reise til Limbo. De vil ha garantier fra Ella om at hun ikke bare vil forlate dem der. Aller helst vil de at den grå slaaden skal komme til dem, slik at de slipper å måtte reise til det uberegnelige eksistensplanet i det hele tatt.

Siegfried beordrer slaadene han har vist seg sterkere enn til å mane frem ny motstand. Håpet er at de skal bringe den grå slaaden til ham. Istedet må han kjempe mot en ny blå slaad. Denne gangen går det nesten galt og han holder på å tape.

Han går likevel av med en knepen seier. Det synes ikke å være noen annen vei. De må reise til Limbo, men ikke uten garantier. Siegfried og sionridderne under Moores kommando inngår en avtale med Ella, som på sin side har blitt imponert over deres kampferdigheter. Hun får være deres agent i Sigil og ta 10 % av alt de tjener. På sin side vil hun sørge for at de får oppdrag som bringer dem stadig høyere opp i gigantbyens hierarki. Til sist vil de forhåpentligvis få kontakt med noen som er istand til å betale dem med en hjemreise. En reise som virkelig tar dem til jorden denne gangen.

Reisen til og gjennom Limbo tar nesten tre uker. Underveis lager kaosmesteren Ella et avstengt rom hvor hun og Siegfried, som hun har fått et godt øye til, kan hygge seg i fred. Kronikøren, som også er prest, er ikke fornøyd. Han er likevel ikke i noen posisjon til å klage.

Til sist kommer de frem til et kaotisk landskap hvor selv ikke Ellas kaostmestring strekker til. Her lever den grå slaaden de har kommet for å kjempe mot. Hun vrir på en glasskule i jerninnfatning som bringer frem en imponerende skikkelse i hoplittrustning og hjelm med en veldig, flagrende fjærpryd. Bevæpnet med et langt spyd og kortsverd utfordrer Hektor den grå slaaden til kamp. Overraskende nok tar ikke slaaden imot tilbudet. Istedet forsøker han å angripe Hektor med lynstråler og andre magiske avstandsangrep. Disse blir likevel stanset av en slags usynlig barriere og ettersom ingen av de laverestående slaadiene adlyder sin herres ordre om å angripe Hektor ender de likevel i nærkamp.

Hektor danser rundt den store grå slaaden, og dreper ham, hvorpå han forsvinner igjen. Så begynner hjemreisen.

På veien forteller Ella om Limbos mange farer. Den mest fryktede skapningen i Limbo er kaosbeistene. Selv flere av de mektigste skapningene i multiverset frykter dem. Ikke fordi de er formidable i kamp, men fordi den minste berøring fra disse vesenene kan gjøre et offer like ustabilt som Limbo selv. Det vil si at man må konsentrere seg for i det hele tatt å holde på sin egen kroppsform. Denne tilstanden vedvarer selv om man forlater Limbo. Ella forklarer at man ikke under noen omstendigheter må la et kaosbeist berøre seg.

Jordboernes skytevåpen kommer virkelig til sin rett når et kaosbeist faktisk viser seg. Beistet, som stadig endrer form, fra en skremmende drage til koselige små pelsdotter, stormer i mot dem. En skur av jernkuler bringer den likevel i bakken før beistet når frem. Nå er Ella virkelig imponert over primernes ressursstyrke. Det skal ikke bli vanskelig å skaffe dem oppdrag.

Vel fremme i Midtlandene (eller Ytterlandene som noen kaller dem) får Siegfried alt første natten kontakt med Sigrid igjen. Hun vil gjerne besøke ham, og straks hun får lokalisert ham kommer hun flygende fra himmelen på en bevinget hest. Rustningen hennes er blodig, men hun kan betrygge Siegfried med at det ikke tilhører henne. Hun kommer like fra et oppdrag hvor hun skulle hente en jarl som hadde falt i et slag.

Jarlen var likevel en luring som hadde sørget for å ha en prest i bakhånd som skulle kunne vekke ham til live igjen dersom han falt i strid før han fikk oppfylt sine ekspansjonsplaner. Noe slikt ville ikke valkyrjen Sigrid være med på. Hun slo derfor irritert presten ihjel og brakte jarlen med seg til Valhall. Hun kunne likevel betrygge de kristne med at presten ikke var i Jahves tjeneste, men var viet til Ahura Mazda. Trodde hun.

Sigrid forklarte at hun hadde forhørt seg om ulike muligheter for å hjelpe Siegfried hjem til jorden slik at han kunne fullføre Allfaderens oppdrag om å gjenvinne Nord-Europa for hedendommen. Bifrost ville vært det enkleste, men Heimdall, som kontrollerer regnbuebroen, var lojal til Odin. Om de gikk til ham ville Allfaderen få vite at Siegfried hadde veket fra sitt oppdrag og ikke lenger befant seg på primæreksistensplanet.

Loke var derimot en mulighet, mente Sigrid, selv om hun påpekte at å gjøre avtaler med ham var risikofylt. Den uberegnelige guden var likevel et bedre alternativ enn eksempelvis djevlene, som med sin sedvanlige grundighet sikkert også hadde kartlagt hvilke planeter det ikke var trygt å reise til og dermed ville kunne finne frem til jorden blant alle primæreksistensplanets verdener. Jordboerne, som først havnet i Avernus på sin reise gjennom multiverset, syntes heller ikke det fristet med noe nytt besøk i helvete.

Valkyrjen kunne fortelle at Loke nok ville sette dem på prøve først, og deretter helt sikkert kreve noe av dem for denne tjenesten. Hun hadde avtalt et møte med en representant for guden i Sigil. På en kro som heter Den brukne klubbe. Det var likevel opp til jordboerne om de ønsket å benytte seg av denne muligheten.

View

I'm sorry, but we no longer support this web browser. Please upgrade your browser or install Chrome or Firefox to enjoy the full functionality of this site.