Jakten på de manglende delene av Den hellige gral.

Et vartigeroppdrag og en bakgatefelle

Moore blir stadig mer forstyrret av feromonene som Ferrix sender ut. Det bekymrer også den gjenfødte Gith, eller Zellara som hennes vanlige navn er. Hun gir derfor Moore sin velsignelse til å forsøke å vinne konkurransen om å bli Ferrix make.

Det er også en annen grunn til at hun velger å gi ham denne muligheten. Hun forteller, kun til Moore, Siegfried og Kronikøren, at hun og Zekith har besluttet seg for at noe må gjøres for at opprøret mot Vlaakith ikke også skal oppfattes som et opprør mot multiversets guder i sin alminnelighet. Og ettersom de alt har drept en gud, og har planer om å drepe nok en guddom, kan dette fort bli en realitet. Men, dersom de veier opp for dette ved å gjøre ende på den mest avskydde sekten av alle, nemlig gudedreperne, gjerne etter først å ha lagt skylden for gudedrapene på nettopp dem, så vil de kunne komme godt ut av det omdømmemessig.

I tillegg vil det gi opprørerne tilgang til et svært rikholdig arsenal av mektige artefakter og magiske våpen, samt et særdeles godt befestet tilholdssted på Astralplanet, som selv Vlaakiths styrker vil få vansker med å innta, og som kan tjene som et mobiliseringssted for githyankier som ønsker å slutte seg til Giths banner.

Siegfried motsatte seg dette sterkt da han mente det var illojalt, ettersom de var som allierte å regne. Gith forklarte at dette forholdet var nettopp det som ville gjøre det mulig å innta befestningen, som neppe vil kunne tas med makt. Hun insisterte på at dette skulle skje, men i mellomtiden ville hun og Zekith lete etter den nylig drepte guden Grollik. Intenting skulle foretas før det.

Moore mister kontrollen og river av seg kjedet med tigeramuletten. Det lykkes Siegfried og de andre å overmanne ham, og få den på plass igjen. Men det ser nå ille ut.

Så dukker det opp en høyreist muskuløs og svarthåret mann, aldeles ubevæpnet og skritter mot Moore. Vartigerjuristen er en stund usikker på om han vil angripe. Det gjør han ikke. Istedet introduserer han seg som Sherkhan og gratulerer Moore med sin avgjørelse om å endelig ta imot utfordringen fra Ferrix om å kjempe for å bli hennes make. Han legger den ene hånden på Moores panne, mens han med den andre river av ham tigeramuletten igjen.

Sherkhan forklarer at Moore nå vil ha kontroll over forvandlingene, men at han fremdeles vil kjenne effekten av feromonene. Moores første oppdrag er å skaffe seg et obsidiantriangel som tilhører en gereleth ved navn Zazzla. En infamøs kattemorder. Med denne nøkkelen vil han kunne ta seg gjennom en portal til Bestialia.

Moore går til svartalvmagikeren for å høre om hvordan man best bekjemper en gereleth. Magikeren utstyrer ham med et pulver han kan drysse på klørne sine som vil gjøre ham i stand til å skade selv de mektigste gerelethene. Det vil trolig kunne komme som en svært ubehagelig overraskelse på en kelubar eller shator som tror han er usårbar mot vartigerklør.

View
De fattiges velgjører myrdet på Astralplanet

Eventyrerne ble gitt 1500 gullstykker i belønning fra takknemlige byfolk i Pandemonium.

Via Ella betalte de en speider 2000 gullstykker for å lete etter det nye gudsriket som gråhodene tror kan ha dukket opp i Arborea.

En ukjent velgjører gav jordboerne 1500 gullstykker og en blåfiol via en budbringer. I brevet stod det at den ukjente giveren ønsket dem lykke til med foretaket deres, og ønsket å samarbeide med dem dersom det lykkes.

Gith tilkaller jordboerne til en planet på Primærmaterieplanet. Hun og hennes menn har slitt med å skaffe gudekraftbeholdere fra gudeminene på Astralplanet. Kun ti menn gjenstår, Giths rustning er gjenomboret flere steder og alle viser tydelige tegn på å ha vært i harde kamper. Hun forklarer at githyankiminene er for godt forsvart og at de istedet må angripe en eksperimentell mine, som ifølge Ella drives av en Sigil-boer ved navn Gyrith, som tilhører fraksjonen depperne.

Minen er forsvart av et tredvetalls rivere og Gyrith. De blir nedkjempet og gudekraftbeholderen, som er ganske stor, blir demontert og fraktet til Primærmaterieplanet.

View
Én gud biter i støvet. Én gud gjenstår.
Gorellik.jpg

Jordboerne og einherjen reiser til Pandemonium og dreper den døende guden Gorellik uten vanskeligheter.

Moore fikk vite at Ferrix befinner seg i Bestialia. Hans tilstand forverrer seg hele tiden, og nå er også Ella redd for ham.

Gudedreperne var litt misfornøyd fordi de ikke fikk tatt nådestøtet på Gorellik, men de fikk lov til å ta hodet som et trofé og ble fortalt av Moore at de gjerne måtte lyve og ta æren for drapet på guden.

Produksjonen av rifler er flyttet inn i Den store basaren. De fikk også vite at det antagelig er arkanene som står bak attentatforsøkene. Blant annet bombingen de ble utsatt for utenfor et halvingølsted. Airlea ble drept i bombeangrepet, men Siegfried fikk reddet hennes og Brunos barn, en sønn, ved å foreta et keisersnitt. Gutten ble kalt Einar.

Svartalvmagikeren de har samarbeidet med har vært lite samarbeidsvillig, og det skyldes at Moore ikke lenger stoler på ham. Etter en krangel ble han tvunget til å love ikke å selge informasjon han får gjennom Åhanvarsåsød videre, noe han ikke han hadde lyst til å gjøre ut av prinsipp. Moore minnet ham på at avtalen egentlig gikk ut på at han skulle motta informasjon om Jorden. De kom til en enighet, og han gikk med på å gi Charleston noen formler han kunne forsøke å lære seg.

Sigrid fortalte også Siegfried at hun snart ville ha fylt kvoten sin med falne krigersjeler, og ville bli fri til å gjøre som hun ville etter bare noen hundre til.

View
Virile og vellystige vartigre

32d6553b6a36d8872734998af9312c71.jpg

Det er en nedstemt gruppe med eventyrere som forlater den nedbrente landsbyen de ikke lykkes med å forsvare på vei mot Mooshie og Elistraees sverd.

Kanskje med unntak av Stewart Moore. Han føler seg enda mer viril enn til vanlig. Til sist får han tilsnakk fra Elistraee-prestinnen Florea som er ubekvem med de lystne blikkene han sender dem.

Mooshie tar dem vel imot, men sier han må tenke på hvordan han skal løse utfordringen guddinnen har gitt ham ved å overlate avgjørelsen til den gamle jegeren. Til sist kommer han opp med svaret. Han lar Skarptann, en gammel og svært giftig venn av jegeren, avgjøre om de er verdige. Skarptann bor i roten på et gammelt, dødt tre. Det er seks hull i treet, og Moore blir utvalgt til å stikke armen sin inn i ett av dem. Det gjør han, og det går bra. De får overlevert sverdet.

Hvordan skal de så komme seg fra Toril? De diskuterer ulike løsninger, blant annet å bruke den samme portalen som de kom med, men da må de trolig konfrontere græbberne. Siegfried velger å kontakte Sigrid. Hun kommer til sist, og har mye å fortelle. Bruno, en av Siegfrieds første rekrutter, gjorde det godt i Valhall. Såpass godt at han ble utpekt som en av de tre hundre einherjene som skulle komme til Siegfrieds hjelp når han blåste i hornet sitt.

einherjar_1056430.jpg

Noen har imidlertid blåst i hornet, og tilkalt dem. Bruno beskrev ham som en eldre mann med glass foran øynene. Einherjene kom og hugg ned alle de fant, mest sannsynligvis sionriddere, og fant etterhvert ut at det var en mengde fanger der. De begynte å slippe dem ut, men Bruno klarte til sist å stanse dem. Han forsto hvilke skapninger de slapp løs på hans gamle verden.

Sigrid mener den enkleste løsningen på transportproblemet er å planhoppe til Åsgard og bruke en av portalene derfra til Sigil. Med hjelp av tre andre valkyrjer gir hun fire av gruppens hester vinger og til sammen flyr de til Åsgard hvor hun har sørget for at vakten ved Sigil-portalen vil slippe dem gjennom uten å hugge ned noen av de dødelige.

De ankommer i Odins tempel, hvor Siegfried ofrer hesten sin. Han etterlater den gravide Airlea der, mens han og Moore reiser til Meldon. Ella har nemlig foreslått at han kan kjenne til en gråhåring (lærd) som kan tenke seg til hvilket plan riket til den nye guden vil materialisere seg på. Meldon tar imot dem, selv om det er nesten minstlys, og har et forslag til dem. Han lover å kontakte gråhåringen så snart som mulig.

Siegfried reiser så til tempeldistriktet igjen, mens Moore drar til Den store basaren, hvor de andre alt befinner seg. Der får han en oppdatering på hvordan det går med våpenfabrikken, som er satt litt tilbake etter flyttingen, og får hilse på den nå nesten fødeklare Roxana. Moore er desperat etter å få vite hvorfor han er så kåt. Ikke minst etter at han oppdager at han synes en seksbeint huskatt er usedvanlig tiltrekkende. Han trekker ubevisst i kjettingen som holder tigersmykket hans på plass, og Kronikøren gir Charleston beskjed om å lade mauserpistolen i sølv, i tilfellet Moore river det av seg.

f2bae7efe8215a674493c6f201905676.jpg

Enda verre blir det da Moore blir angrepet av en annen vartiger på åpen gate. “Hun er min!” roper tigeren. Moore nedkjemper ham ganske raskt, og ved hjelp av Ella unnslipper han Harmonium-vaktene også. De møter Siegfried og Airlea, som er på vei fra Tempeldistriktet. Med ett blir de avskåret fra Eilistraee-prestinnene av to riser som bærer på et gigantisk teppe. I samme øyeblikk blir Moore og Siegfried trukket inn gjennom en vegg av en gigantisk, krumbøyd hundeaktig skapning. Der møter de også en usedvanlig tiltrekkende svartalvinne som presenterer seg som Yultha, en av Lolths kammerpiker.

Hun forklarer at Lolth følger dem nøye, og at hun ikke har noe imot at de dreper en gud og bruker sverdet til å så kaos i multiverset. Men hun har planer for sverdet og kan ikke tillate at Eilistraee-prestinnene bringer det tilbake til Toril på dette tidspunktet. Siegfried sier at det ikke er aktuelt å gi dem sverdet, men at det vil være en langt enklere sak å ta sverdet fra prestinnene når de er ferdig med oppdraget sitt og det kun er beskyttet av to prestinner. Yultha slipper dem løs, og de møter de forvirrede Eilistraee-prestinnene som var fortvilte over å bli forlatt til seg selv, og nesten slått i svime av det myldrende livet og endeløse mangfoldet i portalenes by.

Gråhodet kommer til sist til basaren. Det er en stor, mild og vennlig bjørn, med grå pels. Han er spesielt interessert i Primærplanet og den eneste betalingen han ber om er å få lære mer om Jorden. Han forklarer at ut i fra det de forteller om guden har han nok havnet på ett av ordensplanene, som er utenfor hans ekspertisefelt, men han vet om en nocturnal på Celestia som han kan forhøre seg med. Moore spør ham om vartigerangrepet og sine kjødelige lyster, og også det har han en forklaring på. Vartigergudinnen Ferrix kaller inn til en tevling for å finne en passende parringspartner. Det gjør hun ved å spre feromonene sine rundt omkring i multiverset. De eneste løsningene på problemet er å reise til de indre eksistensplanene eller å ta imot utfordringen. Moore forhører seg om muligheten til å lære seg å kontrollere forvandlingen, og gråhodet forteller at det er vanlig at Ferrix innvilger et ønske til sin make, som en slags morgengave. Å gi Moore evnen til å kontrollere tilstanden sin er vel innenfor hennes makt.

View
Nakendans og landsbymassaker

The_Dark_Maiden_by_Aikurisu.jpg

Siegfried får omsider tak i sionridderne og får varslet dem om tilstedeværelsen til en gruppe Eilistraee-prestinner ikke altfor langt unna.

De bestemmer seg for å nærme seg prestinnene langsomt, vel vitende om at de ikke nødvendigvis vil sette pris på å få et hellig rituale avbrutt. De sender Ella, som gjør seg usynlig, frem for å speide.

Etter en tid kommer Ella springende utmattet tilbake. Hun ble avslørt til tross for usynligheten og er forfulgt. De blir omringet i en liten lysning i skogen og åpenbart skannet med en serie magiske formler. Moore forsøker å oppnå kontakt og unngå en konfrontasjon. Det viser seg å bli vanskelig ettersom de på ett eller annet vis har oppdaget lykantropien hans. Til sist lykkes det likevel å komme frem til et slags kompromiss.

Dersom de lykkes med å drive frem et passende bytte, beskrevet som beist som lever på intelligente skapninger, vil de få vurdert anmodningen sin. Og dessuten kanskje unngå en konfrontasjon med de misfornøyde prestinnene.

De går gjennom den mørke, tette krattskogen, skraper opp seg selv og klærne, snubler og faller og lager så mye støy som mulig. Moore fyrer av flere skudd og til sist får de uttelling for drivingen. Et bjørneaktig beist med fuglenebb braser ut av et buskas og angriper Moore. I et fortvilet forsøk på ikke å drepe beistet, og dermed mislykkes med oppdraget, går Moore inn i en brytekamp mot beistet. Og mot alle odds lykkes han og etter denne styrkeprøven mister dyret lysten på kamp og flykter inn i skogen igjen da det lykkes med å rive seg fri.

De har klart det. De blir tatt imot av adskillig mer fornøyde prestinner som til og med inviterer dem til å delta i den hellige dansen deres. Kronikøren er den eneste som takker nei (og Ella befinner seg med hestene). Han advarer mot å la seg forlede av dansen, som dessuten foregår naken. Charleston er imidlertid helt med, og også Moore bestemmer seg på et tidspunkt for å slutte å observere og bare sanse – og på den måten oppnår han en transetilstand.

Sionridderne blir invitert med til en overflatelandsby som virker nokså normal, bortsett fra at den består av hus med svært store kjellere, egnet til å huse også de drower som ikke ennå takler å være ute i solen på høyllys dag. Den øverste, lokale prestinnen, Sylastra konfererer med guddinnen som sier: “Sverdets vokter skal avgjøre” om de får sverdet eller ikke.

De reiser tilbake til landsbyen og møter Siegfried og de andre. Alt neste dag har de tenkt til å reise til Mooshie og forsøke å overbevise ham om å la dem få hånd om sverdet.

Det sitter svært langt inne å overbevise Erfinn om å slippe inn svartalvprestinnene, men etter et ubekvemte møte og med Siegfrieds samtale med de døde drowene som tungen på vektskålen, går landsbyens eldste med på det. Men jordboerne står ansvarlig for dem og om noe går galt er det deres feil.

Ella har tenkt å utnytte et koselig tjern som hun så på veien til å få litt kvalitetstid med Moore, men de andre hviler som best de kan. De holder imidlertid vakt utenfor svartalvprestinnenes rom for å sikre seg mot alle eventualiteter.

Det viste seg å være heldig, ettersom Siegfried hører lyden av metallrustninger som gnisser mot hverandre ute på torget. Det viser seg å være en større gruppe panserkledde skapninger med fire armer. De tilsynelatende materialiserer seg fra løse luften og går raskt i gang med å angripe de omkringliggende husene. Den største gruppen går til angrep mot gjenstgiveriet.

Siegfried, den eneste som er bevæpnet og rustningskledd, stanser dem i trappen opp til andre etasjen hvor rommene ligger. Her har han fordelen av å kunne møte dem en mot en, og dessuten en høydefordel. Et stygt treff i ansiktet river ut øyet hans, men på det tidspunktet er Hrotgar istand til å overta.

Svartalvprestinnene angriper med magiske formler fra soveromsvinduet sitt. Toree overtar plassen i trappen, med Kronikøren med sine helbredelsesformler i ryggen, mens Siegfried og Hrotgar går berserk og hopper ned på torget. Til sist når også Moore, som først ble klar over kampen da han luktet røyk, frem til kampen som ender med at de overlevende riverne flykter. Til Astralplanet, ifølge Ella.

Landsbyen ligger i ruiner. Verken barn, kvinner eller eldre ble spart. Og de overlevende mener det er svartalvprestinnenes feil, selv om Moore gjør sitt beste for å overbevise dem om at det var jordboerne som var årsaken til katastrofen. Rasmona og Florea er likevel takknemlig for at han forsøkte å ta på seg skylden.

View
Ørnemannen

Mooshie_-_Sojourn_-_Todd_Lockwood.jpg

Våre helter har knapt med tid. Om drøye fem uker vil Gudedreperne bruke sitt masseødeleggelsesvåpen for å utslette befolkningen på Lemnos. De må finne sverdet og deretter en måte å drepe guden Raz-El på før den tid.

Kronikøren foreslår at de deler seg i to for å dekke et større område og spare tid. Jordboerne drar sørover mot skogen hvor Eilistraee-prestinnene holder til. De åsatroende drar nordover hvor ørnen som bar sverdet i klørne skal ha blitt sett. Begge gruppene kjøper seg ridehester og Siegfried klarer å forhandle frem en særlig god pris.

Landsbyens eldste, krøplingen Erfin, ber dem om å bli inntil det store markedet er over om ti dager. Det har tatt mange år å få lokket kjøpmenn til lansbyen etter det siste svartalvangrepet. Han er villig til å tilby gratis kost og losji, et par hundre gullstykker og en lokalkjent guide som vil kunne hjelpe dem å finne frem langt raskere og dermed spare inn noe av tiden. Tilbudet blir avslått.

Siegfried foreslår en uortodoks kommunikasjonsform. Hatter. Grønn hatt betyr at alt er vel. Rød hatt betyr behov for umiddelbar assistanse. Gul hatt betyr at det ikke er noen umiddelbar fare, men at det er et behov for å møtes.

Siegfried, Hrotgar, Tor´e og Airlea reiser nordover og etter å ha ridd i to og en halv dag kommer de til en stue som er bygd inn i en ås. Like ved er en steinsirkel, og fire store eiketrær. En brunbarket, lærhudet gammel mann kommer ut og tar dem imot. Han er åpenbart blind og ledsaget av en stor bjørn. En ørn er også i nærheten, kanskje var det den som tok livet av en av ravnene Siegfried hadde brukt til å spionere med?

Mannen introduserer seg som Mooshie. Han er blind, men det synes ikke å hemme ham nevneverdig. De utveksler historier og Siegfried forsøker å vekke hans sympati for de millionene av lemnitter som avhenger av at de får tak i Eilistraees sverd. Mooshie er imponert over fortellingene, men sier at selv om han skulle vise seg å ha sverdet er det ikke hans rett å gi bort et sverd som Eilistraee har smidd av et stykke av månen. Han må innhente Eilistraees velsignelse og den enkleste måten å gjøre det på er å henvende seg til prestinnene som holder til i skogene i sør.

De kan imidlertid vise seg verdige å i det hele tatt vurderes som bærere av Eilistraees sverd. Mooshie har, trolig gjennom en av rovfuglene han omgir seg med, sett en gruppe drower som nærmer seg en landsby i sør og vil være fremme om tre netter. Klarer Siegfried og hans menn å stanse dem vil det være en god gjerning.

Siegfried, Hrotgar og Toree kaster seg på hestene og rir det de er gode for og ankommer landsbyen mens den er i god behold. Alle vaktene blir mobilisert og får beskjed om å være ekstra oppmerksomme den natten, da et angrep er å forvente.

Nervene står i høyspenn og med god grunn. Den natten blir de angrepet, og det viser seg at palisadene og bålene er til liten nytte. Drowene bruker magisk mørke for å kvele lyset og leviterer over palisadene. Det gjør det også mulig for dem å komme raskt inn i kampen ved simpelthen å falle ned på fienden. En svært hard kamp finner sted mellom et lite antall drower som viser seg å være formidable i kamp. Det er imidlertid også Siegfried som kjemper i full størrelse. Etter å ha mistet to sverdsvingere trekker drowene seg tilbake. Landsbyboerne er svært takknemlige.

Siegfried forsøker å kontakte sionridderne gjennom ravnene, som nå kan snakke takket være en gave fra Odin. Istedet får han kontakt med en gruppe dansende Eilistraee-prestinner som er lite fornøyd med å bli avbrutt.

View
En reise til Toril
Multiverskampanjen. Tilbake til Primærmaterieplanet (men ikke Jorden)

greskeaktige_kvinner_i_Ytterlandene..jpg

Jordboerne gjør seg klare til å reise til Sigil for å hente Eilistraees sverd. De er imidlertid bekymret for å etterlate seg de atten slavinnene samt sionridderne i Sigil uten beskyttelse. Shemtska, eller andre, som er ute etter å legge press på dem, eller hindre dem i å assistere Gith i hennes opprør, kan velge å angripe dem.

De vurderer derfor å slutte seg til en fraksjon. Siegfried er negativ til denne tanken, og bryr seg heller ikke noe særlig om skjebnen til de andre dødelige. Om de bare velger å tro på Allfaderen er det å dø for sverdet ingen kilde til bekymring. Det eneste unntaket er Brunos tidligere elskerinne, Airlea. Denne kvinnen, som nå er synlig gravid med Razel-Els barn, ønsker han å ta med seg på ekspedisjonen. Hun har alt begynt å trene med våpen, og er svært ivrig.

Kronikøren mener derimot at de har et ansvar for de kvinnene de har tatt under sin beskyttelse. Han er likevel skeptisk til den fraksjonen Moore er mest interessert i, nemlig Sanserne. Denne fraksjonen som ser på sanseerfaringer som den beste måten å tilegne seg kunnskap om og bli ett med multiverset på, nedprioriterer den evige sjelen til fordel for et kroppslig fokus, mener han.

Ikke desto mindre går han med på et besøk til Den store festhallen, som er sansernes hovedkvarter i Sigil. Der møter Moore den kvinnelige faktotumen, Callistra, han har snakket med tidligere, som gir en liten innføring i deres filosofi. Til sist blir de enige om at Moore skal bli et prøvemedlem, slik at begge parter kan vurdere om han egner seg som sanser.

En annen fraksjon som synes å appellere til jordboerne er De uavhengige. Det viser seg at Meldon hører til denne gruppen. Han forklarer at de i den siste tiden har vært under press fra Harmonium, som misliker både de uavhengige og sanserne. De har i økende grad trukket seg tilbake til Den store basaren, hvor de er svært tallrike og sterke. En mulighet kan være å flytte slavinnene og sionridderne dit, hvor de vil være langt tryggere enn i garnisonen.

Fordelen ved å slutte seg til disse fraksjonene er trygghet. Bakdelen er at man arver fiendskapet til andre og mektige fraksjoner. Thornton får tillatelse til å fremhandle en avtale med de uavhengige om beskyttelse, og kanskje også medlemskap for de sionridderne som måtte være interessert i det. Meldon mente at det ville kunne la seg gjøre å flytte produksjonene av riflene også til Den store basaren, om Uavhengighetsligaen fikk 30 % av de produserte våpnene til bruk i forsvaret av basaren.

Gjennom portalen
Jordboerne har kommunisert med gudedreperne og fått beskjed om at alt de vet er hvor månesigdsverdet til Eilistraee sist ble observert, og at det ble båret i klørne til en stor ørn i nærheten av Måneskinnsmyrene i Faerun.

Gruppen som reiser til Toril består av Siegfried, Stewart Moore, Kronikøren, githyankien Tor´e, Ella og Airlea (den gravide slavekvinnen) og Charleston (sionriddermagikeren med én hånd).

Meldon har sikret dem passasje gjennom en portal i Skjebneligaens besittelse. Denne fraksjonen, som ofte kalles rapperne eller græbberne, fordi de mener at alt det man kan ta fra andre og holde på har man rett på, krever femten hundre gullstykker for gjennomfarten. Det er svært mye penger for en portalreise, særlig med tanke på at det strengt tatt ikke er lov til å kreve penger for bruk av portaler i Sigil. At prisen er så høy er nok ikke tilfeldig. De prøver seg med å si at primerne kan bruke portalen gratis, om de bare går med på å la en av deres representanter få bli med dem og motta en audiens hos den påstått gjenfødte Gith. Det vil ikke jordboerne gå med på. Da truer græbberne med at de ikke har inngått noen avtale om returreisen, og at primerne fort kan oppdage at portalen er stengt når de skal vende tilbake. Det hjelper ikke, primerne vil ikke gå med på noen flere avtaler, særlig som følge av utpressing. Ella påpeker at det finnes en rekke portaler mellom Sigil og Toril, og kanskje er det enklere å finne portaler som ikke kontrolleres av græbberne på Toril-siden.

Da de ankommer er det mørkt, men stjerne- og månelyst. De befinner seg i et myrlandskap. Siegfried påkaller ravner for å orientere seg. I måneskinnet øyner de store fjell i avstanden i nord, og på veien en liten stue hvor det er lys i vinduene. Til vest er det en liten landsby, mens det i avstanden befinner seg nok en fjellkjede. I øst er det skog. Det er det også i sør, men der får ravnen øye på et stort brennende bål i en glenne. Siegfried prøver å få ravnen til å nærme seg, men det vil den ikke. Kan det tenkes at den er redd for noe?

wooden-wall-tower-12348314.jpg

Jordboerne velger å ta turen til landsbyen, da den er nærmest. Da de ankommer den, like før morgengry, viser det seg at den er beskyttet av høye trepalisader. Den er også godt voktet, og de blir oppdaget av en vakt bevæpnet med spyd. De forklarer at de er reisende og ønsker ly. Til sist blir de sluppet inn, men ettersom det er markedstid og landsbyen er fylt til bristepunktet av tilreisende bønder og handelsfolk, blir de henvist til noe halm i en låve. Store mengder gull sikrer dem likevel en plass i ett av de to lokale gjestgiveriene.

De har mange spørsmål, blant annet om hvem landsbyboerne frykter. De får snakke med Erfin, landsbyens eldste, som forklarer at palisadene er til beskyttelse mot drowene. Fra tid til annen angriper de landsbyen, tilsynelatende bare for moro skyld. De har aldri okkupert en landsby og tar sjeldent slaver. I stedet kan det virke som om de ser på menneskene på samme måte som aristokrater ser på villsvin og hjort, som underholdende jaktbytter. Det er åtte år siden forrige angrep, men det var som vanlig helt ødeleggende og sitter brent i minnet på de overlevende. Særlig utsatt er de på overskyede netter med lite stjerne- og månelys.

59dc813519f7efce13c9594be783765d.jpg

View
Hvem er forræderen?
Multiverskampanjen. Tilbake til Sigil. En spion i rekkene?

arcanaloth2_012_by_ochrejelly-d7q8o01.jpg

Zellar, som hevder å være den legendariske Gith, som for ti tusen år siden frigjorde githyankier og githzeraier fra ilithidenes slaveri, har sikret seg en base på ørkenplaneten Athas. Her råder hun over en sterk festning, åtti krigere, et antall gisher og trollmenn og to røde drager.

I kampen mot den mektige skrømtdronningen Vlaakith, med sine talløse horder av krigere, svimlende magiske slagkraft og enorme velstand, er dette likevel en nærmest komisk puslete hær. For å ha noe håp om å beseire Vlaakith, helst uten å utkjempe en langvarig borgerkrig som vil kreve tusenvis, kanskje hundretusenvis, av githyankiers liv, setter Zellar/Gith sin lit til at hun ved hjelp av kraften til en levende gud vil være i stand til å konfrontere sin motstander på noenlunde like vilkår.

For å sikre seg denne kraften er hun avhengig av to artefakter. Den ene er et sverd smidd av svartalvgudinnen Eilistraee, som befinner seg på planeten Toril på Primærmaterieplanet. Dette sverdet skal være i stand til å drepe en gud. Den andre artefakten hun behøver må kunne samle kraften fra den nylig drepte guden Razel-El. Planen er å skaffe seg en slik artefakt fra en av minene githyankiene driver på de døde gudene som flyter rundt på Astralplanet for å sanke smulene av gudekraft som ennå finnes i disse kadaverne, og gjøre den i stand til å romme den potente kraften fra en nylig drept og vital guddom.

Zellar vil selv ta på seg oppgaven å sikre den siste artefakten, men sverdet vil jordboerne og einherjen Siegfried måtte skaffe seg. De har sine egne motiver for å drepe den guddommelige Razel-El. Det var de som ved å drepe ham mens millioner av lemnonitter tilba ham som en gud hevet ham til gudestatus. Æsen (med jotneblod) Loke vil at de skal bøte på denne feilen, og vil i så fall regne det som det andre av totalt tre storverk han har krevd av dem for å sende dem tilbake til Jorden.

For å komme til Toril må jordboerne først reise til Sigil, portalenes by. Gith har ingen kontakter der som kan hjelpe dem, så de må finne den rette portalen på egenhånd. Hun gir dem imidlertid to tusen gullstykker til å betale en eventuell portalavgift med, så vel som en liasonoffiser i form av Tor´e, krigeren som Moore utkjempet en duell med på Astralplanet.
Trollmannen Zekith åpner en portal som tar dem til et sted Siegfried kjenner godt, like utenfor Ilsensines tempel, laget av rosa marmor og formet som en hjerne. De leier flygeskater og kommer tilbake til Meldons sverd for leie. De er usikre på om det kan være i githyankihender og går forsiktig frem, men alt er i orden og de blir tatt varmt imot av Roxana og de andre slavinnene. De blir også gjenforent med Kronikøren.

Også Meldon er glad for å se dem, men Thornton og Spangler har allerede fortalt dem om deres assosiasjon med githyankiopprørerne og han er lite fornøyd med akkurat dette. Meldon ser få inntjeningsmuligheter, men derimot mange farer ved å bli forbundet med fiender av den mektige skrømtdronningen Vlaakith. Også Siegfried mener at det kanskje er på tide å avslutte samarbeidet. De blir imidlertid enig om å la det ligge i den nærmeste fremtid og Meldon går med på å hjelpe dem med å finne en portal til Toril. Dersom de skal unngå kolossale portalutgifter er det likevel en fordel om de kan vente to-tre dager. De blir enige om at de må reise senest innen tre dager.

Imellomtiden besøker Moore Thornton og hans riflefabrikk. Ingeniøren har leid et lokale i det nedre kvarteret, hvor det finnes mange portaler til de såkalte lavere eksistensplanene og hvor de gigantiske smelteverkene befinner seg. Leiekostnadene andre steder i Sigil er voldsomt høye, har han oppdaget. Han har også ansatt en gruppe nisser. De er mer enn dyktige nok til å gjenskape en rifle basert på Lee-Metfield-modellen, men han må stadig hindre dem i å gjøre «forbedringer» på designet. Og det er en utfordring å prøve å få dem til å forstå hvor viktig det er at alle modellene er helt identiske, slik at delene fra en rifle kan byttes ut med delene fra en annen rifle. Ammunisjonen har han ikke kommet i gang med å produsere ennå.

De besøker også svartalvtrollmannen. Han har fulgt begeistret med gjennom Åhanvarsåsød, den kunstige kreasjonen som sitter på Moores skuldre og som han kan bruke til å observere omgivelsene rundt Moore med. Moore og Siegfried gjør ham oppmerksom på at han ikke kan selge informasjonen om Gith, eller fortelle noen hva han vet om opprøret og hvor den vesle hæren befinner seg. Det går ikke trollmannen med på. Riktignok har han ikke gjort det, ei heller tenkt tanken, men han mener at om han skulle ønske det er han i sin fulle rett til å bruke denne informasjonen slik han selv ønsker. Likevel er han villig til å hjelpe dem. Dels ved å gi dem et spesialtilbud på drikker (alle typer for 200 gullstykker) og ved å gi Åhanvarsåsød en oppgradering i form av en helbredende tunge (som kan lege sår ved å slikke på dem fem ganger om dagen, 1-4 livspoeng). Moore er bare glad for å gi fra seg Åhanvarsåsød slik at trollmannen i hvert fall ikke vil vite mer om hva de foretar seg mens de befinner seg i Sigil.

yugomezz.gif

Den andre dagen i Sigil bestemmer Siegfried seg for å ta med Hrotgar og Airlea til Odin-tempelet. På veien blir de kontaktet av en liten gutt fra et av byens budbringerselskap. Han gir dem en invitasjon til en viss Shemtska. Siegfried aner uråd og bestemmer seg for å fortsette til tempelet. Et stykke på veien blir han imidlertid hindret av to underlige, nærmest insektlignende skapninger bevæpnet med spyd. En underlig «dans» følger, hvor Siegfried og Hrotgar forsøker å komme forbi, mens de to skapningene beveger seg for å sperre veien for dem. Til sist løsner Siegfrid øksen og gjør seg klar til kamp. Han insisterer derimot på at de gjør det første angrepet, men det er de ikke villig til å gjøre. Harmonium er svært sterke i Fyrstinnekvarteret, og uansett hvor formidable de måtte være vil de ha lite å stille opp med mot en større Harmonium-styrke. Siegfried lover å møte Shemtska etter at de har besøkt tempelet.

Hrotgar ofrer et underlig dyr til Odin. Så tar de veien til Shemtska og møter Moore. I den ekstravagant utstyrte bygningen må de vente lenge før endelig blir vist inn til en svært feminin, pelskledd kvinne med et sjakalaktig hode prydet med store øredobber og en slags planteturban. Shemtska.

Denne kvinnen, som Ella beskriver som en av Sigils mektigste personer, med et enormt spionnettverk og som har en andel av svært mange virksomheter i byen, viser seg å vite langt mer om dem enn hva godt er. Hun kjenner til opprøret og er ute etter å høre deres vurdering av den påståtte gjenfødte Gith. Tror de hun er ekte vare? Hun hevder å ha mye å tilby dem. Blant annet vil hun gi Moore en anledning til å møte sine barn og kone igjen, eller i hvert fall noe som ligner på dem. Siegfried og Moore er likevel ikke villige til å fortelle henne noe.

Hun advarer dem om at det neppe vil vare lenge før deres assosiasjon med opprørshæren blir allmenn kjent. Og for enkelte, som er ute etter å vinne Vlaakiths gunst eller bli belønnet av henne, vil de være verdt mer døde enn i live.

Moore, Siegfried og Kronikøren kommer frem til at noen muligens har solgt informasjon til Shemtska. Men hvem er informanten som har forrådt dem? Er det Meldon, svartalvtrollmannen eller kanskje til og med Ella?

View
Drevet på flukt
Multiverskampanjen

093a1ad67e9b9b167096676c8bf327fd.jpg

Da einherjen Siegfrid, orken Togrim, den frigitte slaven Hrotgar og sionridderen Moore ankommer Zellars (Giths) kastell på Astralplanet, etter å ha besøkt Gudedrepernes hoff, har de både gode og dårlige nyheter.

De gode nyhetene er at de trolig har en måte å drepe guden de selv har skapt, noe som gjør det mulig for Gith å høste kraften hans, noe hun vil trenge i kampen mot skrømtdronningen Vlaakith.

Den dårlige nyheten er at She-Tatt forrådte henne og unnslapp. Det betyr at de må regne med et angrep innen svært kort tid. Zellar (Gith) hadde håpet å kunne bruke kastellet som sin base i det minste i noen måneders tid.

I mellomtiden bestemmer Stewart Moore å gjøre noe med fiendtligheten de møter hos sine githyankiallierte. Takket være Gith blir menneskene og orken tolerert, såvidt, men githyankiene legger ikke skjul på at de mistrives med at Gith tolererer underlegne raser i sin opprørshær.

Moore forsøker å invitere noen av githyankikrigerne med på vennlig kappestrid. Det lykkes han ikke med, men en av dem, Tor´e, går med på en duell med tresverd. Moore får valget om å kjempe til den ene parten er bevisstløs, eller etter at en part har truffet motstanderen tre ganger. Moore velger den mest brutale varianten, dels for å vinne respekt, men også fordi hans eneste fordel mot sin astralvante motstander er at han kan utholde svært mye skade. Ikke minst fordi lykantropien hans gir ham delvis beskyttelse mot ikke-magiske våpen.

Kampen går slik Moore forventer. Tor´e danser og “flyr” forbi ham i voldsom fart og treffer ham gang på gang, mens han selv kun av og til treffer sin motstander. Likevel gir ikke Moore opp, og også Tor´e begynner å merke treffene han av og til mottar på kroppen. Etter et par svært gode angrep fra hans side, som likevel ikke klarer å slå Moore bevisstløs, tilbyr han sin menneskelige motstander en ærefull remis. Han, og alle de andre githyankikrigerne er imponerte over jordboerens utholdenhet og viljestyrke, og et nytt bånd knyttes mellom krigerne på tvers av raseskillene.

Trollmannen Zekith har plassert magiske sensorer i en vid omkrets rundt kastellet. De gir ham et forsvarsel når potensielle fiender nærmer seg, men ettersom githyankier beveger seg så raskt på Astralplanet har forsvarerne kun et par minutter å gjøre seg klare på.

Det viser seg at det er en astralkrysser som kommer, men tilsynelatende uten fiendtlige hensikter. Trolig er det snakk om en inspeksjon eller et tilfeldig besøk. Giths plan er å la de fremmede krigerne komme helt inn i borgen, og deretter stille dem ovenfor valget om å slutte seg til henne, eller bli nedkjempet. Ingen av kampstasjonene, slik som trippelballistaene i tårnene, blir derfor bemannet.

Straks før skipet legger til havn åpnes imidlertid ballistaportene og entrehaker skytes ut. Githyankikrigere strømmer ut av skipet, og samtidig planhopper mengder av githyankier fra primærmaterieplanet overalt rundt kastellet, som nå er fullstendig omringet. Gith beordrer de fire krigerne som befinner i nærheten av ballistaene om å bemanne dem og beskyte skipet. De resterende krigerne blir beordret til å oppholde fienden så lenge de kan, mens gishene, primerne, trollmannen Zekith og hun selv flykter. De følger trofast denne selvmordsordren.

På vei ut av det nederste tårnet, hvor motstanden er svakest, blir de imidlertid oppdaget og angrepet av en gruppe krigere ledet av forræderen She-Tatt. Kampen blir svært hard og orken Togrim faller. She-Tatt har bestemt seg for å drepe einherjen Siegfried, som han har lagt særlig for hat. Gith ekspederer tilsammen tre av de fem angriperne nokså raskt, og demonstrerer dessuten noen uhyggelige evner til å påføre skade kun ved å berøre fienden. Til sist klarer de å flykte gjennom en portal åpnet av Zekith.

De ankommer en gold og brennende het ørkenplanet. Dette er ikke githene vant med, særlig gishene, som aldri har vært utenfor Astralplanet. Her kommer jordboerne til sin rett og hjelper githene med å dekke seg til og Siegfried ber Odin om å gi skjenke dem mat og vann, noe han gjør.

De kommer seg til sist ut av ørkenen, i retning av et ensomt fjell. Fjellet skjuler en formidabel befestning, og ifølge Gith og Zekith, et klekkeri hvor tusenvis av githyankiegg oppbevares. Ettersom ingenting eldes på Astralplanet er slike klekkerier en forutsetning for at nye githyankier skal kunne utvikle seg og bli til voksne gither en dag. Kan de sikre dette klekkeriet og på en eller annen måte trygge eggene, vil de om noen år ha en armé å kjempe med.

Det synes ikke som noen enkel oppgave. Ved siden av å innta en nærmest uinntagelig festning er den også beskyttet av to gigantiske, røde, reptilaktige skapninger. Drager. Gith virker ikke bekymret. Hun går ensom og uredd inn i kløften som leder til festningen. Der blir hun møtt av festningens kommandant, en ridder, og et tjuetalls krigere. Alt dette ser Siegfried gjennom øynene til en slags gribber som sirkler over Gith i håp om at det snart vanker et måltid.

Gith utfordrer tilsynelatende kommandanten til kamp. Han tar klokelig nok ikke imot denne utfordringen, men beordrer istedet de to dragene til å gjøre ende på henne. De kolossale skapningen tar til vingene og lander like ved den spede og spinkle githyankikvinnen, som dessuten kastet fra seg platerustningen sin i ørkenen. De tramper mot henne, mens bakken skjelver under vekten deres, men fremfor å sluke henne, eller brenne henne til aske, bøyer de hodene i underdanig aktelse for Gith.

Kommandanten får panikk og beordrer mennene sine til å angripe henne. Uten hell. Enkelte av krigerne kneler istedet respektfullt. I mangel av bedre alternativer stormer han mot henne med sverdet hevet. Gith unngår med enkelthet angrepet hans, og gir ham et rapp med flatsiden av sverdet som sender ham vaklende i retning av den ene dragen som åpner det enorme gapet sitt og sluker ham.

Borgen er erobret. Men hva nå? Det er nå mindre enn to måneder igjen før gudedreperne setter i gang med utryddelsen av befolkningen på Lemnos, og artefakten som skulle brukes til å sanke gudekraften til bruk mot Vlaakith ligger igjen i kastellet på Astralplanet. Det vil trolig ikke vare lenge før Vlaakiths styrker sporer ferden deres hit og angriper med full styrke.

View
Gudedrepere og forrædere
Multiverskampanjen

githzerai_M.jpg

Jordboerne, orken og einherjen går med på å gjennomgå et magisk edbindingsritual (geas) som binder dem til Giths sak, med en del forbehold.

“Kontrakt” med jordboerne:

  • Ordrer må ikke stride med allerede inngåtte avtaler (som med arkanen, Sigil-trollmannen, Loke, Sionordenen og må ikke stride med religiøse forpliktelser (bibelske).

“Kontrakt med Siegfried”:

  • Må ikke gå på bekostning av oppdraget for Allfaderen, Odin.
  • Må få anledning til å utføre blodhevn mot forræderen She-Tatt (men ikke før Vlaakith er styrtet).
  • Må ikke beordres til å handle mot Odins vilje

Kontrakt med Togrim:

  • Må ikke beordres til å skade sivile
  • Må ha mulighet til å avslutte kontrakten ved å bli drept (som var alternativet til å sverge eden i første omgang) dersom han ikke lenger er komfortabel med ordningen

Når eden først er sverget blir de invitert til rådslagning med Zellar (Gith) og hennes offiserer. De diskuterer ulike måter å forfølge opprørskampen videre. De har kun femten krigere, et par gisher og en varlok. Zellar er den eneste ridderen. Riktignok er et femtitalls krigernoviser på vei, men det vil ta lang tid å få dem i stand til å stå seg mot Vlaakiths elitekrigere.

De har imidlertid et pusterom ettersom ingen vet at borgen har falt. Og ettersom githyankibefestninger er såpass isolerte kan det ta måneder eller til og med år før noen oppdager at det er tilfellet. Det er tid som må brukes til å skaffe seg forsterkninger.

En mulig kilde til forsterkninger er i Det levende havet, et osean som har rent inn i Astralplanet fra en portal som en eller annen trollmann eller lignende har åpnet til et gigantisk hav på Primærmaterieplanet. Her finnes en rekke skapninger som lokatha, havmenn og sahuagin som kanskje kan rekrutteres. Disse har ennå ikke skjønt at de kan bevege seg like fritt utenfor havet som innenfor her på Astralplanet. Ulempen er at det vil ta tid å lære dem astralkamp. I Det levende havet finnes det likevel også en gruppe githyankiutbrytere som har brutt med dronning Vlaakith. De burde det være mulig å rekruttere. I tillegg blir det bestemt å kartlegge ulike befestninger på Primærmaterieplanet og forsøke å rekruttere derfra.

Siegfried og Moore avbryter Zellar nokså ofte, til irritasjon for blant annet trollmannen Zekith. De er naturlig nok veldig opptatt av å få drept guden de har skapt. Zellar/Gith forsikrer dem om at det også er i hennes interesse. Det er ikke uvanlig å utvinne gudekraft fra de døde gudene som flyter rundt på Astralplanet, men hun har i sin besittelse en artefakt som hun mener er i stand til å romme den fulle kraften til en levende gud. Og den kan hun ha bruk for når hun skal utfordre den enormt mektige skrømtdronningen Vlaakith.

Når møtet vel er overstått leser Zekith tankene til Thornton og kommer frem til at han tenker hardt på et hemmelig våpen. Det viser seg at det Thornton har i tankene (og har hatt en stund) er muligheten for å produsere enkle bakladerrifler i Sigil. På turene rundt i byen har han blitt oppmerksom på at det finnes ganske mange eksempler på sofistikert finmekanikk og stor metallurgisk kunnskap i portalenes by. Det virker heller ikke å være noen mangel på salpeter og svovel, som kan brukes til å fremstille svartkrutt. Det igangsettes en diskusjon om hvilke typer ammunisjon som bør prioriteres, og selv om Spangler gjerne vil ha flere kuler til mauserpistolene, blir man enige om at rifleammunisjon bør prioriteres. Det kan også brukes i en eventuell gatlingmaskin som kan gi et virkelig overtak mot fiender uten magiske rustninger.

Thornton og Spangler blir sendt tilbake til Sigil sammen med to githkrigere og fem tusen gullstykker for å igangsette våpenproduksjonen. Om er heldige kan de også berge Kronikøren og Charleston. Eller i det minste sølvsverdet som ligger forvart i brakkene.

Siegfried, Moore, Togrim, She-Tatt og en gish får derimot i oppdrag å reise til Gudedrepernes hoff, en utbrytergruppe fra Fornekterne, som har som mål å drepe guder (de har såvidt Zekith er bekjent ennå ikke lykkes med å drepe noen). Gudedrepernes hoff er en ekstremt robust befestning og de blir i utgangspunktet møtt med stor mistenksomhet. Da det derimot blir kjent at de ikke bare har skapt en guddom (noe som bekrefter deres egne teorier om hvordan guder blir til) , men også har tenkt til å drepe denne enslige guden, blir gudedreperne straks begeistret.

De forteller at den beste måten å drepe en gud på er å utrydde alle tilhengerne hans. Det er normalt sett ikke lett, ettersom de gjerne er spredd utover flere kontinenter, planeter eller endog ulike eksistensplan, men siden det ikke er tilfelle med kryptonerguden bør det la seg gjøre. Gudedreperne har allerede passende masseødeleggelsesvåpen til rådighet, forteller de.

Moore og Siegfried er imidlertid ikke særlig begeistret for denne ideen, av flere grunner. Gudedreperne forteller at den eneste andre muligheten man har for å drepe en gud er å få tak i en artefakt produsert av en annen og mektigere gud som er i stand til å gjøre ende på selv guddommelige skapninger. De forsøker naturligvis å kartlegge alle slike våpen, men i øybelikket vet de kun om en artefakt som det kanskje kan være mulig å få tak i. Et sverd laget av svartalvgudinnen Eilistraee, som ble laget for å drepe gudinnen Lolth. Det har vært en tur innom Avgrunnen, men er nå visstnok tilbake i Toril.

De får to måneder på seg til å skaffe dette sverdet før gudedreperne begynner å drepe alle innbyggerne på Lemnos. Til deres fortvilelse tar turen tilbake til borgen hele en uke.

På ett tidspunkt blir de angrepet av en liten patrulje med githyankikrigere (tre stk.) og kampen går dårlig. Spesielt ettersom She-Tatt umiddelbart benytter seg av muligheten til å forråde dem igjen. Gishen redder imidlertid dagen med noen velplasserte lynstråler (som han også rammer Siegfried og Moore med, uten at det ser ut til å bekymre ham). Patruljelederen og She-Tatt planhopper dessverre bort fra Astralplanet før de blir drept eller tatt til fange.

Siegfried får en positiv nyhet fra valkyrjen Sigrid. Hun forteller at hun bare trenger å samle noen få hundre krigersjeler til, så har hun fylt kvoten sin og trenger ikke lenger tjene som psykopomp for Allfaderen og må heller ikke betjene de seiersrike einherjene i Valhall seksuelt. Da står hun fritt til å hjelpe Siegfried med oppdraget hans, om Allfaderen tillater det, og kanskje vil hun og Siegfried kunne ta forholdet sitt et skritt videre også, om begge parter er interessert i det. Muligens vil hun også få lov til å være blant de åsgardsboerne som får komme Siegfried til hjelp den dagen han blåser i hornet han fikk av Allfaderen, på et kritisk punkt i rekonverteringen av Europas befolkning til hedendommen.

View

I'm sorry, but we no longer support this web browser. Please upgrade your browser or install Chrome or Firefox to enjoy the full functionality of this site.