Jakten på de manglende delene av Den hellige gral.

Mektig møte med Malar-menn
Malar, dyr, miggere,

Siegfried kommuniserer med liket av en av Malar-tilhengerne i ruinene av en arena i Faunas. Alle innbyggerne, som stort sett består av intelligente dyr av ulike slag, ser på mens han tvinger sjelen til den avdøde jegeren til å svare på spørsmål. Han lærer en hel del om sekten deres fra den uvillige sjelen. Til sist ødelegger han et av obsidiantrianglene med øksen sin i et offer til Allfaderen. Det stiger mørk røyk ut av triangelet, og det lyder høylydte sukk og skrik fra røyksøylen som stiger mot himmelen for så å bre seg over arenaen. Dyrene flyr til alle kanter med høye skrik og brøl.

Moore, Siegfried og resten av gruppen vurderer nå hva de skal gjøre. Skal de begi seg på jakt etter flere Malar-tilhengere? Eller skal de få Malar-tilhengerne til å angripe dem?

De velger det siste alternativet. Fremfor å jage rundt i skogen og utsette seg for en farefull kamp mot villmarksvante jegere vil det være å foretrekke å lokke dem inn i et nøye forberedt bakhold i ruinbyen Faunas.

Etter mye om og menn lander de på en utspekulert plan. Einherjen Sigfried, som også er en gode, skal utføre et ritual i ruinen av en arena i byen. Sammen med Hrotgar skal han lage mye støy og provosere ved å inkorporere liket av en Malar-tilhenger

Trollmannslærlingen Charleston skal bruke magien sin til å lage en hytte som gjør brorparten av gruppen usynlige. I denne magiske hytten vil kronikøren, Moore, Charleston, de to Eilistrae-prestinnene (som er fullt villig til å bidra i kampen mot Malar-tilhengerne) gyve løs på inntrengerne når de viser seg på arenaen. Ella har funnet noen skjulte katakomber under arenaen hvorfra hun vil angripe når hun føler det hensiktsmessig. Moore har også en fluktrute klar, i form av to lianer som ligger kveilet på toppen av et av de høyeste punktene på arenaen hvorfra de kan flykte i retning av den nærmeste kjent portalen til Sigil.

Problemet med slike ypperlige planer er imidlertid at fienden ikke nødvendigvis er med på leken. Riktignok dukker det opp noe som kan synes som Malar-tilhengere langs arenaens øvre tribune. Einherjen Siegfried ber om Odins gunst før kamp og Hrotgar tyller i seg en kostbar drikk som gjør ham like sterk som en jotun. Noe angrep kommer likevel aldri.

Istedet hører de forpinte lyder av dyr som blir torturert og drept utenfor bygrensen. En kråke komme og forteller Siegfried og Hrotgar at Malar-tilhengerne befinner seg utenfor byen. De to bestemmer seg for å angripe, og Moore følger med. Sionridderen sluker en flydrikk og tar luftveien dit.

Siegfried og Hrotgar kommer brasende inn i en lysning i skogen hvor de ser en gruppe på fem Malar-tilhengere som ofrer dyr. Et par dyrekadavere ligger livløse, mens 3-4 andre ligger hjelpeløst fanget i tunge nett. Kampen tar til umiddelbart, men de har snublet inn i et bakhold og blir angrepet i ryggen så vel som forfra. Enda verre blir situasjonen ved at Siegfried blir lamslått av frykt, noe han aldri har opplevd siden han døde og ble en einherje. Hrotgar er derfor helt alene om å kjempe i de to første rundene av kampen, og det viser seg å bli en intens og jevn batalje. Moore skyter med mauserpistolen sin fra luften, mens Malar-dyrkernes våpen viser seg å være innsmurt med en svært potent gift. Heldigvis fungerer den kun ved første angrep.

Det hele ser svært mørkt ut, og enda verre blir det da det som sannsynligvis er lederen påkaller fire elitejegere fra skogen. Hrotgar får et alvorlig treff i lysken og i halsen som setter ham ut av spill, og blodet fosser ut av såret. Heldigvis kommer skogens dyr til hjelp og river og sliter to av elitejegerne i fillebiter, samtidig som Moore lar seg falle fra luften og bruker tyngdekraften til å ramme en av de gjenværende. Lederen deres benytter dette tidspunktet til å flykte, selv om situasjonen langt ser håpløs ut for deres del.

Ikke desto mindre blir Malar-tilhengerne bekjempet til sist. En av dem er kun bevisstløs og blir brakt tilbake til leiren. De forhører ham, men kommer ikke særlig langt. De diskuterer i det vide og det brede hva de skal gjøre med ham, og kommer til sist opp med en plan om å lure ham til å tro at han får en slags sjanse til å unnslippe, men at Moore og de andre vil jakte på ham. For sportens skyld. Fangen ville flykte og på den måten ville de få rede på hvor portalen de brukte for å komme til området rundt Faunas befant seg. Det ville gi dem muligheten til å reise til Carceri for å jakte på Malar-tilhengerne, dersom de våget det, og om de besluttet seg for at det var for risikabelt ville de i det minste kunne informere dyrene i Faunas om dette slik at de kunne holde øye med portalen og få en advarsel om nye Malar-jaktlag kom til området.

Moore, kronikøren og de andre hadde likevel ikke tatt Siegfrieds egenrådighet med i planen. Selv om han hadde lyttet til hele planen gikk einherjegoden i gang med å ofre fangen til Odin. Moore og de andre jordboerne tenkte at dette var nok et forsøk på å skremme fangen, men Siegfried mente virkelig å ofre ham. Fangen ble dyttet i ilden, men Moore, som nå innså alvoret kastet seg frem for å redde ham. Litt for sent, men kronikøren klarte å helbrede ham tidsnok til å berge livet hans. En alvorlig situasjon oppstod hvor Moore, som nok følte at hans sjanser for å lykkes i oppdraget om å vinne gunsten til gudinnen Ferrix stod i fare, og einherjen Siegfried, som følte at han skyldte Allfaderen et skikkelig menneskeoffer, var iferd med å barke sammen. Det var like før den hormonsprengte Moore sprang løs på Siegfried, som på dette tidspunktet var hardt skadd, men kronikøren tok overraskende nok Siegfried i forsvar og minnet Moore på at einherjen nylig hadde berget livet hans. Litt uventet støtte fra en jordisk prest som konsekvent omtaler Siegfrieds gud som “demonen” eller “gud” med overdrevne anførselstegnbevegelser med peke- og langfingrene på begge hender.

Når blodet kjølner blir de enige om å slippe ham løs og late som om han får en sjanse til å flykte. Han får imidlertid ikke mer enn et par minutters forsprang før de halser etter ham. Siegfried i kjempestørrelse, brasende gjennom skogen mens han hugger ned trær foran seg, mens Moore springer elegant i tigerform gjennom skogen. Siegfried bruker ravneblikkevnen sin ved flere anledninger for å orientere seg og få en anelse om hvor byttet og Moore befinner seg.

På et tidspunkt hvor avstanden har blitt riktig stor blir Siegfried plutselig angrepet. Situasjonen er dramatisk for einherjen er fremdeles svært medtatt etter slaget mot Malar-dyrkerne. Det er en metallaktig humanoid med skarpe pigger som angriper ham og øksen gjør ikke mye skade. Da han bytter til en magisk dolk begynner det imidlertid å hjelpe og Siegfried vinner kampen, men bare med nød og neppe.

Også hos Moore er det dramatikk. Malar-dyrkeren løper mot en huleåpning i en åsside, som trolig skjuler portalen til Carceri, eksistensplanet hvor guden Malar holdes fanget. Med ett springer tre gerelether ut av huleåpningen og river ham i filler (Malar-tilhengeren bærer på et av obsidiantrianglene). En av gerelethene forfølger Moore som flykter så raskt han kan. Det lykkes ham til slutt å få gerelethen til å oppgi jakten.

Tilbake i Faunas

View
Jakt på sjelejegere i ruinby

Moore er langt nede. Han har mislykkes med oppdraget som gikk ut på å beseire en katteetende demon. Han var ikke engang i nærheten av å lykkes, men ble felt og invalidisert av demonens første hugg og bitt. Den eneste grunnen til at han fremdeles lever er at einherjen Siegfried berget ham, og at sanserfraksjonen sørget for mektig helbredelse som gav ham førligheten tilbake.

Er han nå ute av konkurransen om gudinnen Ferrix´gunst? Kanskje ikke. I kjelleren til demonen Zazzla ble en leopardkvinne, en tabaxi, holdt fanget. Hun heter Jillit og det var hennes make som var partert og delvis fortært i kjelleren. De to hadde reist til Sigil på jakt etter noen som kunne hjelpe dem med å beskytte seg mot en helt spesiell type jegere som jaktet på Faunas innbyggere. Disse jegerne sikter seg kun inn mot de farligeste skapningene i Faunas, og visstnok også i Bestialia, og ifølge ryktene er de ikke bare ute etter kroppene deres, men fremfor alt sjelene. Store kattedyr har vært særlig utsatt.

Dersom Moore kan hjelpe Jillit og innbyggerne i Faunas vil han kanskje ha veid opp for den siste fiaskoen.

De reiser til Faunas og finner en stor ruinby dekket av vegetasjon. Klimaet er varmt og vegetasjonen består av løvskog. Noe tropisk jungel er det imidlertid ikke.

Jordboerne finner en gruppe jegere og beseirer dem. De er også utstyrt med en obsidiantriangel. Andre ting er en slags amuletter med en rød, blodryppende pote av noe slag på en svar bakgrunn. Og et par av dem har en slags metallklør som kan feste på nevene.

Sist, men ikke minst fikk de tak i en av sjelebollene som Malar-tilhengerne brukte til å sanke sjeler med.

View
Svikefull trollmann?

Moore er nå klar for å angripe gerelethen Zazzla. Det er kun noen få mindre forberedelser som gjenstår. I den forbindelse reiser de til svartalvtrollmannen for å skaffe seg noen forsyninger.

I det de nærmer seg butikken hans ser de noe svært urovekkende. En mørkhudet mann i kostbare og fargerike gevanter går inn i butikken, ledsaget av fire spydbærende yugoloth-demoner. I det mannen går inn i butikken trekker han frem en tung sekk med noe som ser ut som gullmynter og måler vekten dens i hånden.

Mannen og yugolothene blir ikke lenge i svartalvtrollmannens butikk, og like etter at de har reist går Moore, Siegfried og resten av følget inn for å konfrontere ham. De har lenge lurt på hvem som tilsynelatende har forsynt deres fiender med informasjon, og svartalvtrollmannen har vært en av deres fremste mistenkte.

Det synes som om han venter på dem. På skranken ligger sekken med gullmynter uåpnet, og i hendene holder han en glassbeholder med en ukjent, rykende væske hevet som til kast. Han forteller jordboerne at han ikke hadde noen illusjoner om at de ville gjennomskue selv denne nokså enkle listen fra Shemtskas side for å vende dem mot ham. Særlig med tanke på de uoverensstemmelsene de har hatt den seneste tiden angående salg av informasjon innhentet gjennom Åhanvarsåsød. Dersom de angriper ham, slik Shemtska åpenbart ønsket, så vil han ta dem med seg i døden med et særdeles potent flytende sprengstoff.

Til hans overraskelse angriper ikke jordboerne ham, men lytter istedet til ham da han forklarer hva som har skjedd. Gullsekken med mynter ligger fremdeles på skranken og trollmannen vil ikke røre dem. Det vil ikke Moore heller, men Siegfried har ingen slike skrupler. Trollmannen forteller at han fremdeles vil støtte dem, men at han nå er i svært stor fare, slik alle som tiltrekker seg fiendtlig oppmerksomhet fra Shemtska er.

Mislykket heroisme

Nå er tiden imidlertid inne for å utføre heltedåden som gudinnen Ferrix´sendebud Sherkhan har pålagt Moore for å kvalifisere til kampen om å bli gudinnens make. Han skal sette en stopper for den notoriske kattemorderen Zazzla. De har diskutert en rekke taktiske fremgangsmåter, og endt med at Moore skal utgi seg for å være en kunde på utkikk etter særlig eksotiske kattedyr. Trolig vil Zazzla, enten på magisk vis, eller gjennom sine demonsanser, straks bli klar over at Moore er en vartiger og forsøke å få ham til å forvandle seg for deretter å fange eller fortære ham. Da vil Moore gi ham en skrekkelig overraskelse med sine magiforsterkede klør og magiske drikker som gjør ham enda mer formidabel i kamp enn ellers. Siegfried skal ikke blande seg inn, men være tilstede som forsterkning dersom andre demoner blander seg inn i kampen.

Alt går i utgangspunktet etter planen. Nesten. I kattebutikken, hvor alle kattene i sine bur ser ut som de er bedøvet, sitter det ikke én, men to nisser. En av dem er Zazzla, med lange, fargerike gevanter, langt, hvitt og spisst skjegg og en lang fint utskåret pipe. En annen, tilsvarende eksentrisk utseende nisse, uten skjegg, men med lange, svarte snurrebarter holder ham med selskap.

Moore spør Zazzla om han har noen katter med høyere enn gjennomsnittlig intelligens, og det kan butikkeieren bekrefte at han har. Men da må Moore bli med ham inn på lageret. Siegfried og den andre nissen blir igjen i butikken. Da de kommer inn i bakrommet trekker Zazzla i en spake og Moore faller ned i et dypt (4 meter) kjellerrom. Zazzla erter ham og oppmuntrer ham til å skifte til tigerform slik at han kan komme seg ut av kjelleren hvor det ikke finnes noen annen utgang. Hele rommet stinker av blod og frykt, og det henger amputerte humanoide lemmer dekket av gul pels med svarte flekker. I et bur i det ene hjørnet er en humanoid kvinne med kattetrekk og leopardpels.

Moore forandrer seg, og det gjør også Zazzla som blir til en korpulent masse av fett og slim med bittesmå vinger. Han hopper ned til Moore og de gyver løs på hverandre med klør og tenner. Moore angriper først, men gjør til sin forskrekkelse ingen skade overhodet med sine klør og bitt, men det kan uheldigvis ikke sies å være tilfellet da det blir demones tur. Ett slag treffer Moore i lysken og gjør ham nærmest kampudyktig. Et demonisk bitt over Moores kraftige tigernakke fullfører jobben. Med knekt nakke er Moore nå fullstendig invalidisert og ute av stand til å røre på seg. Det passer Zazzla perfekt ettersom Moore vil være fullstendig bevisst mens han blir fortært levende.

Siegfried er imidlertid i full kamp mot den andre demonen, og har adskillig mer hell med seg. Riktignok er også hans motstander formidabel, men stridsøksen hans gjør så absolutt skade. Zazzla bestemmer seg for å la Moore, som ikke er noen trussel, være mens han gjør slutt på einherjen sammen med sin partner. Det blir en intens kamp som til sist tar Moore ut på gaten hvor han får hjelp av Hrotgar og av kronikøren som helbreder ham. Også Siegfried oppdager at stridsøksen hans ikke er til noen nytt mot Zazzla, men han gir ikke opp og med ett fungerer den.

Er det Odin som plutselig har besvart hans bønner, eller er den Zazzlas beskyttende magi som opphører å virke?

Zazzla blir til sist nedkjempet, med nød og neppe. Nå truer derimot en ny fare: Harmonium. En patrulje på fire harmoniumvakter ankommer, men Siegfried har drukket en overtalelsesdrikk som gjør ham i stand til å sende dem på ville veier. En av vaktene blir overtalt til å dra inn i butikken. Det høres et dunk og et skrik der innefra. En annen vakt går inn for å se hva som skjedde, og det samme skjer med ham. Det viser seg i etterkant at Ella har dyttet dem ned i kjelleren mens hun var usynlig. Ella er ikke begeistret for Harmonium.

Også den mektige Siegfried faller likevel, da han griper med hånden ned i den slimete massen som utgjør restene av den ene demonen til for å plukke opp en gjenstand. Slimet er etsende.

Charleston blir redningen og bruker en leviteringsformel til å frakte den bevisstløse Siegfried og den invalide Moore til sansernes hovedkvarter. Der blir Moore helbredet, og utveksler sine sansesteiner mot nye. Det er en høytstående Isis-prestinne som helbreder ham og det tar sin tid. I mellomtiden benytter Siegfried anledningen til å erfare noen Odin-offer-opplevelser. Han ønsker å finne ut hva den flotteste offergaven til Odin har vært. Et føniksfuglegg er det mest imponerende han finner.

View
Forberedelser til kamp

Moore gjør seg klar til å møte gehreleten Zazzla. Svartalvmagikeren har funnet en kollega som kan sørge for å omgi hele butikken hans med en magisk sirkel som gjør det umulig for ham å teleportere seg ut derfra, og som dessuten hindre ham i å mane frem forsterkninger.

Før dette går han imidlertid til Sansernes hovedkvarter hvor han forteller at han har svært interessante sanseopplevelser lagret i sansesteinene, men at disse er av en såpass delikat natur at han ikke vil gi dem fra seg uten forsikringer om at hans navn ikke vil bli knyttet til dem. Det er naturligvis steinene som rommer erfaringene fra drapet på guden Grollik han først og fremst viser til, men også steinene som rommer interaksjonen med den påstått gjenfødte Gith og besittelsen av Eilistraes sverd er potensielt farlige.

Han får omsider beskjed om at en audiens med selveste faktolen Erin Svartflamme vil bli arrangert. Han får også beskjed om at han er å regne som et fullverdig medlem av fraksjonen nå, med alle de fordeler som følger med det.

View
Et vartigeroppdrag og en bakgatefelle

Moore blir stadig mer forstyrret av feromonene som Ferrix sender ut. Det bekymrer også den gjenfødte Gith, eller Zellara som hennes vanlige navn er. Hun gir derfor Moore sin velsignelse til å forsøke å vinne konkurransen om å bli Ferrix make.

Det er også en annen grunn til at hun velger å gi ham denne muligheten. Hun forteller, kun til Moore, Siegfried og Kronikøren, at hun og Zekith har besluttet seg for at noe må gjøres for at opprøret mot Vlaakith ikke også skal oppfattes som et opprør mot multiversets guder i sin alminnelighet. Og ettersom de alt har drept en gud, og har planer om å drepe nok en guddom, kan dette fort bli en realitet. Men, dersom de veier opp for dette ved å gjøre ende på den mest avskydde sekten av alle, nemlig gudedreperne, gjerne etter først å ha lagt skylden for gudedrapene på nettopp dem, så vil de kunne komme godt ut av det omdømmemessig.

I tillegg vil det gi opprørerne tilgang til et svært rikholdig arsenal av mektige artefakter og magiske våpen, samt et særdeles godt befestet tilholdssted på Astralplanet, som selv Vlaakiths styrker vil få vansker med å innta, og som kan tjene som et mobiliseringssted for githyankier som ønsker å slutte seg til Giths banner.

Siegfried motsatte seg dette sterkt da han mente det var illojalt, ettersom de var som allierte å regne. Gith forklarte at dette forholdet var nettopp det som ville gjøre det mulig å innta befestningen, som neppe vil kunne tas med makt. Hun insisterte på at dette skulle skje, men i mellomtiden ville hun og Zekith lete etter den nylig drepte guden Grollik. Intenting skulle foretas før det.

Moore mister kontrollen og river av seg kjedet med tigeramuletten. Det lykkes Siegfried og de andre å overmanne ham, og få den på plass igjen. Men det ser nå ille ut.

Så dukker det opp en høyreist muskuløs og svarthåret mann, aldeles ubevæpnet og skritter mot Moore. Vartigerjuristen er en stund usikker på om han vil angripe. Det gjør han ikke. Istedet introduserer han seg som Sherkhan og gratulerer Moore med sin avgjørelse om å endelig ta imot utfordringen fra Ferrix om å kjempe for å bli hennes make. Han legger den ene hånden på Moores panne, mens han med den andre river av ham tigeramuletten igjen.

Sherkhan forklarer at Moore nå vil ha kontroll over forvandlingene, men at han fremdeles vil kjenne effekten av feromonene. Moores første oppdrag er å skaffe seg et obsidiantriangel som tilhører en gereleth ved navn Zazzla. En infamøs kattemorder. Med denne nøkkelen vil han kunne ta seg gjennom en portal til Bestialia.

Moore går til svartalvmagikeren for å høre om hvordan man best bekjemper en gereleth. Magikeren utstyrer ham med et pulver han kan drysse på klørne sine som vil gjøre ham i stand til å skade selv de mektigste gerelethene. Det vil trolig kunne komme som en svært ubehagelig overraskelse på en kelubar eller shator som tror han er usårbar mot vartigerklør.

View
De fattiges velgjører myrdet på Astralplanet

Eventyrerne ble gitt 1500 gullstykker i belønning fra takknemlige byfolk i Pandemonium.

Via Ella betalte de en speider 2000 gullstykker for å lete etter det nye gudsriket som gråhodene tror kan ha dukket opp i Arborea.

En ukjent velgjører gav jordboerne 1500 gullstykker og en blåfiol via en budbringer. I brevet stod det at den ukjente giveren ønsket dem lykke til med foretaket deres, og ønsket å samarbeide med dem dersom det lykkes.

Gith tilkaller jordboerne til en planet på Primærmaterieplanet. Hun og hennes menn har slitt med å skaffe gudekraftbeholdere fra gudeminene på Astralplanet. Kun ti menn gjenstår, Giths rustning er gjenomboret flere steder og alle viser tydelige tegn på å ha vært i harde kamper. Hun forklarer at githyankiminene er for godt forsvart og at de istedet må angripe en eksperimentell mine, som ifølge Ella drives av en Sigil-boer ved navn Gyrith, som tilhører fraksjonen depperne.

Minen er forsvart av et tredvetalls rivere og Gyrith. De blir nedkjempet og gudekraftbeholderen, som er ganske stor, blir demontert og fraktet til Primærmaterieplanet.

View
Én gud biter i støvet. Én gud gjenstår.
Gorellik.jpg

Jordboerne og einherjen reiser til Pandemonium og dreper den døende guden Gorellik uten vanskeligheter.

Moore fikk vite at Ferrix befinner seg i Bestialia. Hans tilstand forverrer seg hele tiden, og nå er også Ella redd for ham.

Gudedreperne var litt misfornøyd fordi de ikke fikk tatt nådestøtet på Gorellik, men de fikk lov til å ta hodet som et trofé og ble fortalt av Moore at de gjerne måtte lyve og ta æren for drapet på guden.

Produksjonen av rifler er flyttet inn i Den store basaren. De fikk også vite at det antagelig er arkanene som står bak attentatforsøkene. Blant annet bombingen de ble utsatt for utenfor et halvingølsted. Airlea ble drept i bombeangrepet, men Siegfried fikk reddet hennes og Brunos barn, en sønn, ved å foreta et keisersnitt. Gutten ble kalt Einar.

Svartalvmagikeren de har samarbeidet med har vært lite samarbeidsvillig, og det skyldes at Moore ikke lenger stoler på ham. Etter en krangel ble han tvunget til å love ikke å selge informasjon han får gjennom Åhanvarsåsød videre, noe han ikke han hadde lyst til å gjøre ut av prinsipp. Moore minnet ham på at avtalen egentlig gikk ut på at han skulle motta informasjon om Jorden. De kom til en enighet, og han gikk med på å gi Charleston noen formler han kunne forsøke å lære seg.

Sigrid fortalte også Siegfried at hun snart ville ha fylt kvoten sin med falne krigersjeler, og ville bli fri til å gjøre som hun ville etter bare noen hundre til.

View
Virile og vellystige vartigre

32d6553b6a36d8872734998af9312c71.jpg

Det er en nedstemt gruppe med eventyrere som forlater den nedbrente landsbyen de ikke lykkes med å forsvare på vei mot Mooshie og Elistraees sverd.

Kanskje med unntak av Stewart Moore. Han føler seg enda mer viril enn til vanlig. Til sist får han tilsnakk fra Elistraee-prestinnen Florea som er ubekvem med de lystne blikkene han sender dem.

Mooshie tar dem vel imot, men sier han må tenke på hvordan han skal løse utfordringen guddinnen har gitt ham ved å overlate avgjørelsen til den gamle jegeren. Til sist kommer han opp med svaret. Han lar Skarptann, en gammel og svært giftig venn av jegeren, avgjøre om de er verdige. Skarptann bor i roten på et gammelt, dødt tre. Det er seks hull i treet, og Moore blir utvalgt til å stikke armen sin inn i ett av dem. Det gjør han, og det går bra. De får overlevert sverdet.

Hvordan skal de så komme seg fra Toril? De diskuterer ulike løsninger, blant annet å bruke den samme portalen som de kom med, men da må de trolig konfrontere græbberne. Siegfried velger å kontakte Sigrid. Hun kommer til sist, og har mye å fortelle. Bruno, en av Siegfrieds første rekrutter, gjorde det godt i Valhall. Såpass godt at han ble utpekt som en av de tre hundre einherjene som skulle komme til Siegfrieds hjelp når han blåste i hornet sitt.

einherjar_1056430.jpg

Noen har imidlertid blåst i hornet, og tilkalt dem. Bruno beskrev ham som en eldre mann med glass foran øynene. Einherjene kom og hugg ned alle de fant, mest sannsynligvis sionriddere, og fant etterhvert ut at det var en mengde fanger der. De begynte å slippe dem ut, men Bruno klarte til sist å stanse dem. Han forsto hvilke skapninger de slapp løs på hans gamle verden.

Sigrid mener den enkleste løsningen på transportproblemet er å planhoppe til Åsgard og bruke en av portalene derfra til Sigil. Med hjelp av tre andre valkyrjer gir hun fire av gruppens hester vinger og til sammen flyr de til Åsgard hvor hun har sørget for at vakten ved Sigil-portalen vil slippe dem gjennom uten å hugge ned noen av de dødelige.

De ankommer i Odins tempel, hvor Siegfried ofrer hesten sin. Han etterlater den gravide Airlea der, mens han og Moore reiser til Meldon. Ella har nemlig foreslått at han kan kjenne til en gråhåring (lærd) som kan tenke seg til hvilket plan riket til den nye guden vil materialisere seg på. Meldon tar imot dem, selv om det er nesten minstlys, og har et forslag til dem. Han lover å kontakte gråhåringen så snart som mulig.

Siegfried reiser så til tempeldistriktet igjen, mens Moore drar til Den store basaren, hvor de andre alt befinner seg. Der får han en oppdatering på hvordan det går med våpenfabrikken, som er satt litt tilbake etter flyttingen, og får hilse på den nå nesten fødeklare Roxana. Moore er desperat etter å få vite hvorfor han er så kåt. Ikke minst etter at han oppdager at han synes en seksbeint huskatt er usedvanlig tiltrekkende. Han trekker ubevisst i kjettingen som holder tigersmykket hans på plass, og Kronikøren gir Charleston beskjed om å lade mauserpistolen i sølv, i tilfellet Moore river det av seg.

f2bae7efe8215a674493c6f201905676.jpg

Enda verre blir det da Moore blir angrepet av en annen vartiger på åpen gate. “Hun er min!” roper tigeren. Moore nedkjemper ham ganske raskt, og ved hjelp av Ella unnslipper han Harmonium-vaktene også. De møter Siegfried og Airlea, som er på vei fra Tempeldistriktet. Med ett blir de avskåret fra Eilistraee-prestinnene av to riser som bærer på et gigantisk teppe. I samme øyeblikk blir Moore og Siegfried trukket inn gjennom en vegg av en gigantisk, krumbøyd hundeaktig skapning. Der møter de også en usedvanlig tiltrekkende svartalvinne som presenterer seg som Yultha, en av Lolths kammerpiker.

Hun forklarer at Lolth følger dem nøye, og at hun ikke har noe imot at de dreper en gud og bruker sverdet til å så kaos i multiverset. Men hun har planer for sverdet og kan ikke tillate at Eilistraee-prestinnene bringer det tilbake til Toril på dette tidspunktet. Siegfried sier at det ikke er aktuelt å gi dem sverdet, men at det vil være en langt enklere sak å ta sverdet fra prestinnene når de er ferdig med oppdraget sitt og det kun er beskyttet av to prestinner. Yultha slipper dem løs, og de møter de forvirrede Eilistraee-prestinnene som var fortvilte over å bli forlatt til seg selv, og nesten slått i svime av det myldrende livet og endeløse mangfoldet i portalenes by.

Gråhodet kommer til sist til basaren. Det er en stor, mild og vennlig bjørn, med grå pels. Han er spesielt interessert i Primærplanet og den eneste betalingen han ber om er å få lære mer om Jorden. Han forklarer at ut i fra det de forteller om guden har han nok havnet på ett av ordensplanene, som er utenfor hans ekspertisefelt, men han vet om en nocturnal på Celestia som han kan forhøre seg med. Moore spør ham om vartigerangrepet og sine kjødelige lyster, og også det har han en forklaring på. Vartigergudinnen Ferrix kaller inn til en tevling for å finne en passende parringspartner. Det gjør hun ved å spre feromonene sine rundt omkring i multiverset. De eneste løsningene på problemet er å reise til de indre eksistensplanene eller å ta imot utfordringen. Moore forhører seg om muligheten til å lære seg å kontrollere forvandlingen, og gråhodet forteller at det er vanlig at Ferrix innvilger et ønske til sin make, som en slags morgengave. Å gi Moore evnen til å kontrollere tilstanden sin er vel innenfor hennes makt.

View
Nakendans og landsbymassaker

The_Dark_Maiden_by_Aikurisu.jpg

Siegfried får omsider tak i sionridderne og får varslet dem om tilstedeværelsen til en gruppe Eilistraee-prestinner ikke altfor langt unna.

De bestemmer seg for å nærme seg prestinnene langsomt, vel vitende om at de ikke nødvendigvis vil sette pris på å få et hellig rituale avbrutt. De sender Ella, som gjør seg usynlig, frem for å speide.

Etter en tid kommer Ella springende utmattet tilbake. Hun ble avslørt til tross for usynligheten og er forfulgt. De blir omringet i en liten lysning i skogen og åpenbart skannet med en serie magiske formler. Moore forsøker å oppnå kontakt og unngå en konfrontasjon. Det viser seg å bli vanskelig ettersom de på ett eller annet vis har oppdaget lykantropien hans. Til sist lykkes det likevel å komme frem til et slags kompromiss.

Dersom de lykkes med å drive frem et passende bytte, beskrevet som beist som lever på intelligente skapninger, vil de få vurdert anmodningen sin. Og dessuten kanskje unngå en konfrontasjon med de misfornøyde prestinnene.

De går gjennom den mørke, tette krattskogen, skraper opp seg selv og klærne, snubler og faller og lager så mye støy som mulig. Moore fyrer av flere skudd og til sist får de uttelling for drivingen. Et bjørneaktig beist med fuglenebb braser ut av et buskas og angriper Moore. I et fortvilet forsøk på ikke å drepe beistet, og dermed mislykkes med oppdraget, går Moore inn i en brytekamp mot beistet. Og mot alle odds lykkes han og etter denne styrkeprøven mister dyret lysten på kamp og flykter inn i skogen igjen da det lykkes med å rive seg fri.

De har klart det. De blir tatt imot av adskillig mer fornøyde prestinner som til og med inviterer dem til å delta i den hellige dansen deres. Kronikøren er den eneste som takker nei (og Ella befinner seg med hestene). Han advarer mot å la seg forlede av dansen, som dessuten foregår naken. Charleston er imidlertid helt med, og også Moore bestemmer seg på et tidspunkt for å slutte å observere og bare sanse – og på den måten oppnår han en transetilstand.

Sionridderne blir invitert med til en overflatelandsby som virker nokså normal, bortsett fra at den består av hus med svært store kjellere, egnet til å huse også de drower som ikke ennå takler å være ute i solen på høyllys dag. Den øverste, lokale prestinnen, Sylastra konfererer med guddinnen som sier: “Sverdets vokter skal avgjøre” om de får sverdet eller ikke.

De reiser tilbake til landsbyen og møter Siegfried og de andre. Alt neste dag har de tenkt til å reise til Mooshie og forsøke å overbevise ham om å la dem få hånd om sverdet.

Det sitter svært langt inne å overbevise Erfinn om å slippe inn svartalvprestinnene, men etter et ubekvemte møte og med Siegfrieds samtale med de døde drowene som tungen på vektskålen, går landsbyens eldste med på det. Men jordboerne står ansvarlig for dem og om noe går galt er det deres feil.

Ella har tenkt å utnytte et koselig tjern som hun så på veien til å få litt kvalitetstid med Moore, men de andre hviler som best de kan. De holder imidlertid vakt utenfor svartalvprestinnenes rom for å sikre seg mot alle eventualiteter.

Det viste seg å være heldig, ettersom Siegfried hører lyden av metallrustninger som gnisser mot hverandre ute på torget. Det viser seg å være en større gruppe panserkledde skapninger med fire armer. De tilsynelatende materialiserer seg fra løse luften og går raskt i gang med å angripe de omkringliggende husene. Den største gruppen går til angrep mot gjenstgiveriet.

Siegfried, den eneste som er bevæpnet og rustningskledd, stanser dem i trappen opp til andre etasjen hvor rommene ligger. Her har han fordelen av å kunne møte dem en mot en, og dessuten en høydefordel. Et stygt treff i ansiktet river ut øyet hans, men på det tidspunktet er Hrotgar istand til å overta.

Svartalvprestinnene angriper med magiske formler fra soveromsvinduet sitt. Toree overtar plassen i trappen, med Kronikøren med sine helbredelsesformler i ryggen, mens Siegfried og Hrotgar går berserk og hopper ned på torget. Til sist når også Moore, som først ble klar over kampen da han luktet røyk, frem til kampen som ender med at de overlevende riverne flykter. Til Astralplanet, ifølge Ella.

Landsbyen ligger i ruiner. Verken barn, kvinner eller eldre ble spart. Og de overlevende mener det er svartalvprestinnenes feil, selv om Moore gjør sitt beste for å overbevise dem om at det var jordboerne som var årsaken til katastrofen. Rasmona og Florea er likevel takknemlig for at han forsøkte å ta på seg skylden.

View
Ørnemannen

Mooshie_-_Sojourn_-_Todd_Lockwood.jpg

Våre helter har knapt med tid. Om drøye fem uker vil Gudedreperne bruke sitt masseødeleggelsesvåpen for å utslette befolkningen på Lemnos. De må finne sverdet og deretter en måte å drepe guden Raz-El på før den tid.

Kronikøren foreslår at de deler seg i to for å dekke et større område og spare tid. Jordboerne drar sørover mot skogen hvor Eilistraee-prestinnene holder til. De åsatroende drar nordover hvor ørnen som bar sverdet i klørne skal ha blitt sett. Begge gruppene kjøper seg ridehester og Siegfried klarer å forhandle frem en særlig god pris.

Landsbyens eldste, krøplingen Erfin, ber dem om å bli inntil det store markedet er over om ti dager. Det har tatt mange år å få lokket kjøpmenn til lansbyen etter det siste svartalvangrepet. Han er villig til å tilby gratis kost og losji, et par hundre gullstykker og en lokalkjent guide som vil kunne hjelpe dem å finne frem langt raskere og dermed spare inn noe av tiden. Tilbudet blir avslått.

Siegfried foreslår en uortodoks kommunikasjonsform. Hatter. Grønn hatt betyr at alt er vel. Rød hatt betyr behov for umiddelbar assistanse. Gul hatt betyr at det ikke er noen umiddelbar fare, men at det er et behov for å møtes.

Siegfried, Hrotgar, Tor´e og Airlea reiser nordover og etter å ha ridd i to og en halv dag kommer de til en stue som er bygd inn i en ås. Like ved er en steinsirkel, og fire store eiketrær. En brunbarket, lærhudet gammel mann kommer ut og tar dem imot. Han er åpenbart blind og ledsaget av en stor bjørn. En ørn er også i nærheten, kanskje var det den som tok livet av en av ravnene Siegfried hadde brukt til å spionere med?

Mannen introduserer seg som Mooshie. Han er blind, men det synes ikke å hemme ham nevneverdig. De utveksler historier og Siegfried forsøker å vekke hans sympati for de millionene av lemnitter som avhenger av at de får tak i Eilistraees sverd. Mooshie er imponert over fortellingene, men sier at selv om han skulle vise seg å ha sverdet er det ikke hans rett å gi bort et sverd som Eilistraee har smidd av et stykke av månen. Han må innhente Eilistraees velsignelse og den enkleste måten å gjøre det på er å henvende seg til prestinnene som holder til i skogene i sør.

De kan imidlertid vise seg verdige å i det hele tatt vurderes som bærere av Eilistraees sverd. Mooshie har, trolig gjennom en av rovfuglene han omgir seg med, sett en gruppe drower som nærmer seg en landsby i sør og vil være fremme om tre netter. Klarer Siegfried og hans menn å stanse dem vil det være en god gjerning.

Siegfried, Hrotgar og Toree kaster seg på hestene og rir det de er gode for og ankommer landsbyen mens den er i god behold. Alle vaktene blir mobilisert og får beskjed om å være ekstra oppmerksomme den natten, da et angrep er å forvente.

Nervene står i høyspenn og med god grunn. Den natten blir de angrepet, og det viser seg at palisadene og bålene er til liten nytte. Drowene bruker magisk mørke for å kvele lyset og leviterer over palisadene. Det gjør det også mulig for dem å komme raskt inn i kampen ved simpelthen å falle ned på fienden. En svært hard kamp finner sted mellom et lite antall drower som viser seg å være formidable i kamp. Det er imidlertid også Siegfried som kjemper i full størrelse. Etter å ha mistet to sverdsvingere trekker drowene seg tilbake. Landsbyboerne er svært takknemlige.

Siegfried forsøker å kontakte sionridderne gjennom ravnene, som nå kan snakke takket være en gave fra Odin. Istedet får han kontakt med en gruppe dansende Eilistraee-prestinner som er lite fornøyd med å bli avbrutt.

View

I'm sorry, but we no longer support this web browser. Please upgrade your browser or install Chrome or Firefox to enjoy the full functionality of this site.