Jakten på de manglende delene av Den hellige gral.

Angrepet på Leketøymakerens fabrikk
Hovedgruppen.

stridsdrakt.Leket_ymakeren.jpg

Tiden har kommet for et angrep på den tidligere fabrikken som trolig huser mannen som står bak drapet på et sionordenmedlem og en stor gruppe reisende (sigøynere). Fabrikken beskyttes av en snikskytter på taket og en gruppe på tre tungt bevæpnede menn som patruljerer fabrikkområdet. Utover det vet ikke sionridderne noe om hva som venter dem.

Angrepet utføres fra fire kanter. Medea angriper fra luften. En gruppe ledet av Roger Mortimer, med blant annet Sergei Lupionov, angriper fra Themsen. En annen gruppe, ledet av Jonathan Parkman angriper gjennom et hull de sprenger seg i muren. Den siste gruppen består av fire reisende, kun bevæpnet med et assortement av klubber, kniver og en sivilrevolver og en avsagd hagle. De skal tjene som en avledning ved hovedinngangen.

Planen fungerer. Medea slår ut vakten på taket og lyskasterne tas ut på avstand med rifle. Sigøynerne gjør en god jobb med å pådra seg oppmerksomheten til de patruljerende vaktene, men klarer å unngå å bli truffet da de løsner ild. Vaktene blir raskt tatt hånd om av Parkmans gruppe som faller dem i ryggen gjennom et hull i muren. Helt smertefritt går imidlertid angrepet ikke. Parkman presterer nemlig å skyte seg selv i beinet.

Angrepet fra andre siden av fabrikkbygningen, fra Themsen, går også som planlagt. Mortimer, Sergei og de andre får seg likevel noe av en overraskelse da de bryter gjennom en dør og oppdager at de befinner seg midt blant et trettitalls tungt bevæpnede menn som akkurat har våknet opp fra feltsengene de sov på, og har gjort seg klare til å møte angrepet fra forsiden av fabrikken. Noen av dem har alt begynt å utveksle ild med Parkmans sionriddere. For Sergei er imidlertid situasjonen ideell. Det er nærmest umulig for fienden å skyte ham uten å risikere å treffe sine egne, noe som riktignok ikke hindrer dem fra å prøve. Det blir en massakre.

Noen av de fiendtlige mennene har begynt å stige inn i noen store, vagt humanoide maskiner. En slags kampdrakter. Et par av dem rekker å sette dem i aksjon. Det er et skremmende syn. Det viser seg at de er utstyrt med automatiserte gatlinger og flammekastere. En stund ser det ut til å gå riktig galt, men draktene viser seg å ha enkelte svakheter. 50.-rifler er istand til å skade dem i de relativt sårbare leddene, pilotene kan rammes gjennom en liten, åpen luke foran, og når Sergei klarer å klatre opp på ryggen til en av dem viser det seg at kampdrakten ikke har noen mulighet til å riste ham av.

For gruppen som angriper fra forsiden er situasjonen mindre dramatisk. De hjelper Mortimers stridsgruppe fra avstand, men da to ubevæpnede skikkelser springer ut av en dør for å klatre opp vindeltrappen til andre etasje gir Dalrymple en kalblodig ordre om å skyte dem i ryggen. En av dem er en kvinne, den andre en velkledd herremann.

Kampen svinger i sionriddernes favør, inntil et par tre animerte voksskulpturer angriper dem. De viser seg istand til å suge livskraften ut av sine ofre. Verst går det utover sprengsstoffeksperten Nitro Nick, som nesten omkommer. Voksstatuen blir mer lik Nick i utseende for hvert angrep den lykkes med. Omsider klarer sionridderne å beseire også dem.

Medea velger en forsiktig taktikk når hun begynner sitt angrep på taket. Hun velger å angripe indirekte ved å på magisk vis knuse det store glasstaket som skjuler et slags sigarformet luftfartøy. Glasskårene gjør skade på mennene som står utsatt til. Deretter forvirrer hun på magisk vis de gjenværende mennene, og det er en enkel sak for henne å ta kontroll over fartøyet som har lettet anker og nå svever over London.

De utslitte og skadde sionridderne på bakkenivå rekker aldri å bevege seg oppover i fabrikkbygningen før en illevarslende nedtelling begynner på den store fabrikkklokken. De rekker knapt nok å komme seg ut før hele bygningen går i luften.

Svimeslått og dekket av støv, men i live, kikker de opp. Nedslående nok ser de minst et dusin AMP (Armed Metropolitan Police)-betjenter, væpnet med Lee-Metfield karabiner. Er dette slutten på hemmeligholdet av Sionordenen?

View
En reise til Hades og tilbake
Multiverskampanjen

fergemann_-_marrenoloth.jpg

Jordboerne og einherjen Siegfried har opparbeidet seg et visst renommé etter å ha overlevd både Avernus og to opphold i Limbo, noe deres oppdragsgiver bruker til å selge deres tjenester som “sverd” til leie. En kjent våpenhandler og “høytopp” i Sigil, Spiral, ønsker å kjøpe deres tjenester. Han vil at de skal reise til et sted i De grå ødemarker som heter Nestlemarken. Der har det nettopp vært et stort slag mellom demoner og djevler og det skal ifølge Spiral knapt være noe igjen i live på slagmarken. Han ønsker at de skal skaffe et kart fra djevlenes leir som viser deres militære disposisjoner i det pågående felttoget mot demonene i blodkrigen.

Ifølge Spiral skal det være et raskt inn og ut oppdrag. En fergemann (en slags skjelettaktig yugoloth) skal frakte dem på elven Styx helt frem til leiren hvorpå de tar seg frem til djevlenes kommandosentral og henter kartet/kartene. Det hele bør være overstått i løpet av et par døgn, maksimum.

Slik skal det ikke gå. Fergemannen ber dem om mer penger. Det har de fått beskjed om ikke å gi, og de følger den oppfordringen. Fergemannen setter dem av på et forferdelig sted hvor alt er blekt og trøsteløst. Den bedrøvelige effekten av Hades merkes raskt på sinnet, men bemerkelsesverdig nok har den også en relativt rask virkning på alle fysiske gjenstander jordboerne tar med seg. Alt blir gradvis grått og fargeløst. I likhet med omgivelsene.

Ingen djevelleir er i sikte. Etter å ha tatt seg opp på en høyde er Ella i stand til å avgjøre at de er i nærheten av en leir, men ikke djevelleiren. Fergemannen har satt dem av på stikk motsatt side av Nestlemarken. Ved demonenes leir. Det innebærer at de må krysse et stort, farlige område på en flere uker lang marsj. Anslagsvis en måned.

På veien støter de på en rekke farer. De oppdager til sin skrekk at marken de går på er så myk og noen ganger gjennomtråkkbar, fordi den består av millioner av demon- og djevellik. Et slag som er ubegripelig i jordisk målestokk har funnet sted her, med en villskap som, heldigvis, knapt har etterlatt noe i live.

Nesten. De møter noe liv på veien. En gruppe av de mest lavstående demonene angriper dem og viser seg å gå i oppløsning når de dør. Da blir de til en giftgass som er ytterst farlig.

Senere treffer de på en liten gruppe dyriske demoner som minner litt om orangutanger fra jorden. Disse bar al-gura, som Ella kaller dem, er tilsynelatende rammet av en slags granatsjokk (i mangel av noe bedre ord) og på jakt etter noen til å beskytte dem. I hvert fall kan det synes slik ettersom de lar seg dominere av Siegfried da han gjør seg til en kjempe.

De viser seg å være nyttige, da de blir brukt og misbrukt av demonene som speidere. De oppdager flere farer, men også noen muligheter. Blant annet et menneske som er iferd med å bli levende flådd og kvestet av et levende tårn som sanker skjeletter som byggemateriale. Siegfried redder ham ved å plassere et skjold mellom ham og strålen. Han løser det etterhvert prekære matproblemet deres ved å vise dem til rasjonene til resten av hans kompani av mennesker som tjenestegjorde på djevlenes side i slaget. Alle, foruten ham selv, er døde. Han kan også vise dem til et nærliggende baatezufort hvor resten av de menneskelige leiesoldatene var forlagt.

Fortet er ødelagt. Men de oppdager at en gruppe demoner, skremmende menneskelignende sådanne, holder på å angripe et tårn. Jordboerne blander seg inn i det som viser seg å være en kamp mellom en såret og utslitt baatezu med et levende skjegg og et langskaftet våpen og en gruppe såkalte aludemoner. De klarer å drepe og jage bort alle demonene og inngår en avtale med djevelen om at de skal bistå hverandre frem til baatezuleiren og at han ikke skal angripe dem når de vel er fremme. Siegfried er uforsiktig nok til å gi djevelen sitt rette navn.

De observerer også en flygende, humanoid skapning som synes å observere slagmarken. De velger å la den være i fred, og den gjør dem ingenting. Skapningen fløy uten vinger, den var mannsstor og hadde tilsynelatende ingen ansiktstrekk. Et helt glatt ytre, kun markert av et par hull som fungerte som øyne. Kanskje var det en munn også, men det var uråd å se på avstand.

succubus.jpg

På veien til baatezuleiren blir de angrepet av en kvinnelig demon. I følge Ella er det en succubus, en forførerdemon, som strengt tatt ikke er noen kriger. Ikke desto mindre viser hun seg å være en formidabel motstander som gir hele gruppen store problemer. Hun blir til sist felt av jernkuler avfyrt fra langt hold. Siegfrieds taktikk med å storme hennes posisjon på en høyde av lik kostet ham nesten livet, for andre gang i hans eksistens. De dreper henne og tar i besittelse en skriftrull med trolldom som gjør det mulig å skade på avstand.

Etterhvert som de nærmer seg baatezuleiren møter de på nok et grufullt syn. En stor pansret demon med hummeraktige klør overser en gruppe grå, lidelsesfulle mennesker (sjeler) som graver en kanal for å drenere en del av slagmarken for blod. Han stanser for å vurdere om jordboerne er en trussel, men de velger ikke å konfrontere ham. Da sjelene er ferdig med å grave kanalen kaster ham dem opp i blodsjøen og de blir alle fortært av en usett skapning med tentakler.

Vel fremme ved leiren finner de relativt raskt frem til kommandosentralen i den ordnede og oversiktelige, men gigantiske baatezuleiren. De har dårlig tid ettersom de kan se at baatezufarkoster er i ferd med å krysse Styx for å ta leiren i besittelse igjen. Heldigvis er elven enorm, og det spesielle med Nestlemarken er at helvetesyngel ikke er i stand til verken å fly eller teleportere her. Det er det visstnok kun de innfødte skapningene som kan – mao. yugolothene.

Inne i kommandosentralen var et knippe smådjevler de eneste vokterne. Spinagoner kaller Ella dem. De er kun en slags tjenere blant djevlene, men blant de døde blir selv de laveste av de levende konger. Nå har de tatt over kommandosentralen og vil kjempe for den. De gjør en del skade, til tross for sin elendige status nederst på djevlenes rangstige, men blir bekjempet. De forteller at kartet de er ute etter ligger i en krukke. Det er flere krukker å velge mellom og noen av dem er åpenbart utstyrt med feller, men de truer smådjevlene til å fortelle dem hvilken som er riktig. Så flykter de på en flåte.

Mennesket de reddet vet om en portal de kan flykte gjennom for å komme til Sigil. Han leder dem til et sted hvor det slett ikke er noen portal, men en stor mengde fluer. En av sionridderne plumper ut i vannet og mister all hukommelse. Han er satt tilbake til spedbarnsstadiet hva gjelder minner, noe som kanskje er spesielt tragisk ettersom han er den eldste av sionridderne (i femtiårene). Men fluene viser seg å være portalen. Man må bare skjære seg til blods og fluene lar seg så tiltrekke av blodet (som fungerer som en portalnøkkel) og fluene danner så en portal de kan vandre igjennom. Mennesket de reddet går igjennom først, da jordboerne ikke stoler på ham.

Da de følger etter viser det seg at portalen ganske riktig ledet dem tilbake til Sigil. Til den delen av Reiret som kalles Tua. Men tragisk nok viser det seg at mennesket om overlevde slaget på Nestlemarken ble drept av en grupper ranere noen øyeblikk etter at han ankom denne fryktelige delen av Sigil.

View
Hvordan skape en gud
Multiverskampanjen

c9ISQhn7.jpeg

Sionridderne ledet av Stewart Moore, og de to KDPP-agentene, med Max Siegfried i spissen, har kommet seg velberget tilbake fra sitt oppdrag i Limbo. De har nå flere muligheter. For det første har de inngått en avtale med Ella om å arbeide som sverd til leie (eller mauserpistoler til leie, foreløpig) i Sigil. I tillegg har valkyrjen Sigrid informert dem om at en representant for æsen med det kanskje mest frynsede ryktet, Loke, er villig til å møte dem for å diskutere vilkår for en eventuell hjemreise til Jorden.

I den greskaktige byen Abdera gjør de seg klare til avreise. En ubehagelig overraskelse venter dem da de gjør en opptelling av utstyret før avreise. Nesten all ammunisjonen Thornton hadde i sin sekk er borte. I stedet er sekken fylt av appelsinmarmelade. Det blir en hel del oppstyr, og ganske grove anklager mot lokalbefolkningen blir fremmet, før kaosmesteren Ella kommer med en forklaring. Hun kan fortelle at dersom noen tenker svært hardt på noe i Limbo vil de kunne skape disse objektene med sinnet sitt. Det viser seg at Thornton har tenkt mye på appelsinmarmelade, noe han har savnet dypt siden han forlot Jorden.

Betalingen de mottok fra den pengelense byen utgjør også en utfordring. Som erstatning for gullet, som gikk til Ellas arbeidsgiver for Hektors tjenester, ble de nemlig gitt atten slavinner. Mannlige slaver kunne ikke Abdera unnvære nå som det var innhøstningstid. Det blir noe krangling mellom sionridderne og de åsatroende, ettersom sistnevnte ikke ser noe problem med å beholde dem som slaver, mens de kristne er opptatt av å gjøre det som er best for kvinnene selv.

Moore bestemmer seg for å intervjue hver og en av dem for å høre hva de selv ønsker. Fire av dem ønsker å bli værende i byen, selv om de fremdeles vil ha en svært lav status og lite vil endre seg for dem der. Frykten for det ukjente er likevel stor. En av kvinnene, som utpeker seg som noe av en leder, Roxana, vil derimot svært gjerne til Sigil. Til Moores store overraskelse er det faktisk èn av slavinnene, Airlea, som tilfalt sionridderne som gjerne vil gis til Bruno, den lidderlige og generelt ufordragelig bamsen av en KDPP-agent som har vist seg å bli en særdeles ivrig åsatroende. De blir enige om å bytte henne med en formodentlig mer fornuftig slavinne som vet hva som er best for henne.

Tilbake i Sigil blir de introdusert for Ellas oppdragsgivere, og innlosjert i en stor bygning full av leiesoldater og med gode treningsfasiliteter. De andre leiesoldatene viser seg å være en rasemessig svært mangfoldig gruppe, og ikke særlig sosiale av seg.

Valkyrjen Sigrid avlegger Siegfried et besøk, og gir en firfislemann en ordentlig omgang med vandrestav i sparringsområdet i bakgården.

wallpaper_Giant__Hill.jpg

Tvekamp med jotner
¨
Siegfried og sionridderne bestemmer seg for å avlegge Den brukne klubbe et besøk for å høre hva Loke har å tilby. Siegfried mener i første omgang at det kun er han og Bruno som skal dra, men sionridderne mener det er viktig at jordboerne holder sammen. Han gir til slutt etter.

Den brukne klubbe viser seg å ligge i en del av Sigil som kalles “Tua”. Det er et elendig slumområde som er verre enn de verste delene av London. I all denne elendigheten står et gigantisk bygg som rommer Den brukne klubbe. Dørene er i ulike størrelser, men de største er illevarslende høye og brede. De blir tatt imot av en mutt dverg. Han geleider dem inn i vertshuset.

Det er en håndfull jotner i fellesrommet. To av dem bokser løs på hverandre med svære klubber dekket med tøyer for å gjøre dem mindre dødelige. Jordboerne blir straks satt på prøve. Moore forsøker seg på en drikkekonkurranse, men til tross for sin overmenneskelige fysikk klarer han ikke å holde tritt med jotnen han konkurrerer med. Han besvimer av drukkenskap.

Siegfried gjør seg einherjestor og tar en omgang mot den seirende jotnen. Selv om jotnen han kjemper mot alt er betydelig redusert blir det en hard kamp, men Siegfried kommer seirende ut av den. Kanskje var dette en test fra Loke?

Dvergen kommer til sist tilbake fra bakrommet hvor han har oppholdt seg mens jordboerne har hatt sine tvekamper mot jotnene. Han geleider dem ned i kjelleren hvor det står en lang rekke gigantiske øltønner. Han gir dem en konkylie og ber dem gå inn i en av tønnene.

Lokes tilbud

De kommer frem til en hule hvor en konstant vind uler i bakgrunnen. En nesten utrolig rynkete og vortebefengt gammel kone står og venter på dem. Hun presenterer seg selv som Takk, og ønsker dem velkommen til Pandemonium, eksistensplanet de nå befinner seg på.

Hun snakker for Loke, forteller hun. Og Loke er ikke fremmed for tanken om å hjelpe dem, men først må han få rede på om de er verdt bryet. For at det i det hele tatt skal være aktuelt for Loke å hjelpe dem må de derfor bestå tre prøver.

Den første prøven er enkel. Siegfried må gi Takk et fuktig kyss på munnen. Det blir en ubehagelig opplevelse, og Takk var ikke fremmed for å ta tungen i bruk når hun fikk anledning til å utveksle kyss med en kjekk einherje.

Når denne ubehagelige opplevelsen først er overstått forteller Takk om den neste prøven. Loke vil at jordboerne skal forhindre en gud i å bli skapt.

På en planet på primærmaterieplanet kalt Lemnon finnes det nemlig en dødelig med veldige krefter. Hans navn er Raz-El, og han kommer fra et solsystem med en rød sol. Han har reist gjennom stjernene og kommet til et solsystem med gul sol, og dette har gitt ham nærmest gudeaktig styrke såvel som andre overnaturlige evner.

Nå blir han tilbedt som en gud av Lemnons innbyggere. Det liker Loke dårlig og han vil Raz-El til livs. Det er imidlertid helt vesentlig at jordboerne ydmyker mannen som utgir seg for å være en gud før de dreper ham. Hvis ikke er det fullt mulig at han oppnår guddommelighet etter sin død, takket være troskraften til millioner av lemnonitter.

Jordboerne og einherjen synes ikke noe om denne oppgaven. Den virker både farlig, tidkrevende og utsiktene til suksess er ikke alle verdens. De avslår, noe Takk ser ut til å ta riktig så greit. Det viser seg likevel at de ikke kommer tilbake gjennom den samme portalen som de kom ifra med konkylien som nøkkel. De begynner å gå lenger inn i hulen, men jo lengre de vandrer jo mer tiltar vinden. Den uler og hyler infernalsk, og de merker at det begynner å gå på forstanden løs. De kryper derfor til korset og vender tilbake til Takk for å fortelle henne at de har ombestemt seg. Hun har ikke beveget på seg, og trolig forventet hun at dette ville skje. Hun forteller dem så hvordan de skal komme til Lemnon via en portal i Den brukne klubbe, og kakler et “lykke til!”

Et krystallparadis (?)

De ankommer Lemnon via en portal i en hule på planeten. Like ved ligger en åker hvor lemnonitter arbeider. De er kortvokste, tettbygde og hårete med fremoverskrånet panne. Alt de er ikledd er et lilla lendeklede.

De innfødte får panikk når jordboerne trer ut av hulen. De fleste flykter, mens en av dem plukker opp steiner for å kaste på inntrengerne. Etterhvert kommer det likevel to nye typer mennesker/humanoider. De fleste av dem er kledd i lårkorte tunikaer, mens en av dem er ikledd en lang kjortel. Alle antrekkene er lilla.

Takket være språkurtene, og Loke, er både Moore og Siegfried istand til å kommunisere med dem. De blir tatt med til et nærliggende tettsted hvor alt bygget av krystall, og alle deres våpen og øvrige gjenstander blir oppbevart i det som virker som et administrasjonsbygg.

Etter hvert dukker det opp en gruppe mer intelligente humanoider med lilla kjortler, som viser seg å være såkalte alfalemnonitter. De forhører jordboerne og kommuniserer deretter med det de kaller sin gud gjennom en form for kommunikasjonskrystall. De får ordre om å bringe “gjestene” med seg.

Veien videre går i voldsom fart gjennom en avansert krystallfarkost. De får se et storslått landskap med vill natur, avbrutt av krystallbebyggelse. Til sist er de fremme i det alfalemnonittene forklarer er hovedstaden: Razopolis.

Her får de møte “guden” en fetladen, eldre mann med skjegg og en blank isse. Han presenterer seg som Razel-El, og inviterer dem til et krystalltårn som strekker seg høyt mot himmelen. Etter å ha gitt jordboerne noen forfriskninger forteller han dem sin historie.

Razel-El kommer i virkeligheten fra planeten Krypton. Han var en vitenskapsmann som forsøkte å overbevise planetens myndigheter om at den var iferd med å gå under og burde evakueres. Alle så på ham som gal. Til slutt reiste han fra planeten i et romskip. Alene. Ingen ville bli med ham, selv ikke hans egen familie (han var ugift, men hans søsken ble heller ikke med).

Han kræsjlandet på Lemnos og i havariet mistet han deler av hukommelsen. Han husket ikke hvem han var, men han beholdt minnet om krystallteknologien som var i utstrakt bruk på planeten Krypton. Han ble angrepet av de primitive lemnonittene, og det var da han oppdaget at han hadde guddommelige krefter.

Han var fullstendig usårbar mot lemnonittenes steinvåpen. I tillegg kunne han fly i en uhyggelig fart og hadde røntgensyn og lasersyn. Han var også enormt sterk. Razel-El brukte sin teknologiske kunnskap og superkreftene på å ta herredømmet over Lemnon. Hans regime strekker seg over hele planeten. Avstand er ingen hindring for ham, det tar ham bare minutter å fly til hvilken som helst del av kloden.

I dag brukes krystallteknologi på hele Lemnon. Innbyggerne bor i flotte og komfortable hus. All vold og annen kriminalitet og antisosial oppførsel er utryddet. Alle overtredelser straffes med døden, som oftest ved at Razel-El svir av hodene deres i offentlige henrettelser som også er ment å understreke hans egen overlegenhet.

Razel-El forklarer at han er iferd med å “evolvere” Lemnon. Han har allerede delt de primitive beboerne der (en krysning mellom cro magnon mennesker og neandertalere) inn i tre klasser, alpha, beta og delta. Målet er å rendyrke disse klassene for å skape et harmonisk, friksjonsfritt samfunn hvor alle kjenner sin naturlige plass. Jordboernes ankomst vil gjøre dette adskillig enklere og de må alle bidra med sitt arvemateriale. Ikke minst kvinnene, Airlea og Roxana, som han bestemmer seg for å innlemme i sitt genetiske prosjekt allerede samme natt.

De blir i Lemnon noen netter, mens jordboerne diskuterer hvordan de skal klare å gjennomføre Lokes oppdrag. Å gjøre ende på Razel-El, men først etter å ha ydmyket ham, slik at han ikke vil bli hevet til ekte gudestatus etter sin død. Plutselig dukker valkyrjen Sigrid opp for å se hvordan Siegfried klarer seg.

Uheldigvis får Razel-El øye på Sigrid og bestemmer seg for at også hun bør delta i avlsprogrammet hans. Hun kjemper intenst imot med alt hun har av overmenneskelige krefter og våpen, og det blir en durabelig kamp. Hun kommer likevel til kort mot den uovervinnelige kryptoneren, og blir flydd med makt inn til hans kammers. Da mister Siegfried besinnelsen. Han lader pistolen med kryptonittkulene de har håndlaget på forhånd og klarer å få tak på Sigrids bevingede hest. Sammen med Moore flyr han opp til kammerset til Razel-El og skyter den gamle voldtektsmannen i ryggen mens han tvinger seg på valkyrjen.

Vil det virke?

Ja, det gjør det. Razel-El faller overraskende lett for de dødbringende kryptonittkulene. Problemet er at Lokes første krav – ydmykelsen av den påståtte guden – ikke har blitt oppfylt. Siegfried forsøker å få et av massekommunikasjonsmidlene han har sett i bruk til å virke og får til slutt sendt ut et rotete budskap om at Razel-El ikke var noen gud og at de i stedet bør dyrke æsene. Om noen skulle la seg overbevise av forbudet er det neppe mange som ser sendingen, ettersom det er natt og hele Lemnon er underlagt portforbud så de store skjermene i gatene er det kun vaktene som ser.

Jordboerne rasker med seg noen gjenstander de tenker kan ha verdi, inkludert noe avansert teknologi og en del gull som brukes i kommunikasjonsskjermene. Helt tomhendte hjem kommer de ikke.

Men har de drept en “gud”, eller har de skapt en gud?

View
Mystiske museumsmord
Hovedgruppen.

Callipygian_Venus_Barois_Louvre_MR1999.jpg

Funnet av Excalibur har gjort at sionridderne Butch Albright, Jonathan Parkman og Roger Mortimer for alvor har kommet inn i varmen igjen etter at den forrige utvalgte døde på “deres vakt”.

Så mye i varmen at det blir bestemt at Roger Mortimer burde “båndes” med den nye utvalgte. Det blir gjort. Ikke desto mindre blir det besluttet å fortsette med å gi den utvalgte noenlunde beskjedne utfordringer for å holde ham i live til han modnes. Han er ennå svært ung.

Mens den utvalgte lærer seg å bruke sine trolldomskrefter og blir gitt passende utfordringer i Halcombe blir Jonathan Parkman og Butch Albright gitt i oppdrag å etterforske et mord på en kunstutstilling.

Det er ingen ringere enn et medlem av Salomonordenen som har blitt drept. Muligens fordi han var del av juryen som mottok bidrag. Drapet er høyst besynderlig. Ikke bare fordi det var et ordensmedlem som ble drept (var det tilfeldig), men også på grunn av omstendighetene rundt drapet. Hodet hans var nær revet av og det gikk blodige sport tilbake til en kvinnestatue i klassisk gresk stil.

Sionridderne mistenkte at statuen kunne være forhekset. Da de fikk låne Den utvalgte viste det seg å stemme. De isolerte statuen og forsøkte å få den til å reagere, men selv da de hugg i den forble den passiv.

De gikk deretter videre med å intervjue de andre jurymedlemmene, og gjennomgikk listene over utstillingsbidrag som hadde blitt avvist. De fulgte også sporene til statuen og transportbyrået kunne informere om at de hadde hentet den i et hus som viste seg å være forlatt. I kjelleren i huset lå det imidlertid en mengde lik. Hovedsaklig av kvinner og barn.

Disse viste seg å være sigøynere som muligens bare hadde vært uheldige og okkuperte huset på feil tidspunkt. De kommer likevel i kontakt med en gruppe sigøynere og blir tatt med til leiren deres. En eldre kvinnelig lederskikkelse påstår at Butch har blitt sendt til dem for å hevne dem, og de vil straks ha hans hjelp til å angripe de skyldige bak massakren på flere av deres kvinner og barn.

Sigøynerne mener at den skyldige befinner seg i en forlatt fabrikkbygning. Ganske riktig viser det seg at fabrikkbygningen er bevoktet. En bevæpnet mann patruljerer på taket på bygningen. Sionridderne tilkaller forsterkninger og et angrep blir planlagt. Roger Mortimer, flere ekstra sionriddere og varulven Sergei skal delta i angrepet.

Det blir lagt en plan som omfatter et koordinert angrep fra elven, gjennom et hull i muren (laget med hjelp av dynamitt), fra taket (Sergei) og gjennom porten.

View
En hero i Limbo
Multiverskampanjen

EN_Monster_Slaad_Header.jpg

Verken Siegfried eller sionridderne føler seg komfortable med å reise til Limbo. De vil ha garantier fra Ella om at hun ikke bare vil forlate dem der. Aller helst vil de at den grå slaaden skal komme til dem, slik at de slipper å måtte reise til det uberegnelige eksistensplanet i det hele tatt.

Siegfried beordrer slaadene han har vist seg sterkere enn til å mane frem ny motstand. Håpet er at de skal bringe den grå slaaden til ham. Istedet må han kjempe mot en ny blå slaad. Denne gangen går det nesten galt og han holder på å tape.

Han går likevel av med en knepen seier. Det synes ikke å være noen annen vei. De må reise til Limbo, men ikke uten garantier. Siegfried og sionridderne under Moores kommando inngår en avtale med Ella, som på sin side har blitt imponert over deres kampferdigheter. Hun får være deres agent i Sigil og ta 10 % av alt de tjener. På sin side vil hun sørge for at de får oppdrag som bringer dem stadig høyere opp i gigantbyens hierarki. Til sist vil de forhåpentligvis få kontakt med noen som er istand til å betale dem med en hjemreise. En reise som virkelig tar dem til jorden denne gangen.

Reisen til og gjennom Limbo tar nesten tre uker. Underveis lager kaosmesteren Ella et avstengt rom hvor hun og Siegfried, som hun har fått et godt øye til, kan hygge seg i fred. Kronikøren, som også er prest, er ikke fornøyd. Han er likevel ikke i noen posisjon til å klage.

Til sist kommer de frem til et kaotisk landskap hvor selv ikke Ellas kaostmestring strekker til. Her lever den grå slaaden de har kommet for å kjempe mot. Hun vrir på en glasskule i jerninnfatning som bringer frem en imponerende skikkelse i hoplittrustning og hjelm med en veldig, flagrende fjærpryd. Bevæpnet med et langt spyd og kortsverd utfordrer Hektor den grå slaaden til kamp. Overraskende nok tar ikke slaaden imot tilbudet. Istedet forsøker han å angripe Hektor med lynstråler og andre magiske avstandsangrep. Disse blir likevel stanset av en slags usynlig barriere og ettersom ingen av de laverestående slaadiene adlyder sin herres ordre om å angripe Hektor ender de likevel i nærkamp.

Hektor danser rundt den store grå slaaden, og dreper ham, hvorpå han forsvinner igjen. Så begynner hjemreisen.

På veien forteller Ella om Limbos mange farer. Den mest fryktede skapningen i Limbo er kaosbeistene. Selv flere av de mektigste skapningene i multiverset frykter dem. Ikke fordi de er formidable i kamp, men fordi den minste berøring fra disse vesenene kan gjøre et offer like ustabilt som Limbo selv. Det vil si at man må konsentrere seg for i det hele tatt å holde på sin egen kroppsform. Denne tilstanden vedvarer selv om man forlater Limbo. Ella forklarer at man ikke under noen omstendigheter må la et kaosbeist berøre seg.

Jordboernes skytevåpen kommer virkelig til sin rett når et kaosbeist faktisk viser seg. Beistet, som stadig endrer form, fra en skremmende drage til koselige små pelsdotter, stormer i mot dem. En skur av jernkuler bringer den likevel i bakken før beistet når frem. Nå er Ella virkelig imponert over primernes ressursstyrke. Det skal ikke bli vanskelig å skaffe dem oppdrag.

Vel fremme i Midtlandene (eller Ytterlandene som noen kaller dem) får Siegfried alt første natten kontakt med Sigrid igjen. Hun vil gjerne besøke ham, og straks hun får lokalisert ham kommer hun flygende fra himmelen på en bevinget hest. Rustningen hennes er blodig, men hun kan betrygge Siegfried med at det ikke tilhører henne. Hun kommer like fra et oppdrag hvor hun skulle hente en jarl som hadde falt i et slag.

Jarlen var likevel en luring som hadde sørget for å ha en prest i bakhånd som skulle kunne vekke ham til live igjen dersom han falt i strid før han fikk oppfylt sine ekspansjonsplaner. Noe slikt ville ikke valkyrjen Sigrid være med på. Hun slo derfor irritert presten ihjel og brakte jarlen med seg til Valhall. Hun kunne likevel betrygge de kristne med at presten ikke var i Jahves tjeneste, men var viet til Ahura Mazda. Trodde hun.

Sigrid forklarte at hun hadde forhørt seg om ulike muligheter for å hjelpe Siegfried hjem til jorden slik at han kunne fullføre Allfaderens oppdrag om å gjenvinne Nord-Europa for hedendommen. Bifrost ville vært det enkleste, men Heimdall, som kontrollerer regnbuebroen, var lojal til Odin. Om de gikk til ham ville Allfaderen få vite at Siegfried hadde veket fra sitt oppdrag og ikke lenger befant seg på primæreksistensplanet.

Loke var derimot en mulighet, mente Sigrid, selv om hun påpekte at å gjøre avtaler med ham var risikofylt. Den uberegnelige guden var likevel et bedre alternativ enn eksempelvis djevlene, som med sin sedvanlige grundighet sikkert også hadde kartlagt hvilke planeter det ikke var trygt å reise til og dermed ville kunne finne frem til jorden blant alle primæreksistensplanets verdener. Jordboerne, som først havnet i Avernus på sin reise gjennom multiverset, syntes heller ikke det fristet med noe nytt besøk i helvete.

Valkyrjen kunne fortelle at Loke nok ville sette dem på prøve først, og deretter helt sikkert kreve noe av dem for denne tjenesten. Hun hadde avtalt et møte med en representant for guden i Sigil. På en kro som heter Den brukne klubbe. Det var likevel opp til jordboerne om de ønsket å benytte seg av denne muligheten.

View
Vartigeradvokater og einherjer forlater jorden.
En reise gjennom multiverset.

l_c933834769a5727523ecf9fd7d054db6.jpg

Stewart Moore er en vartiger som har tilbrakt nesten to år i et hvelv under Sionordenens hovedkvarter i London i påvente av at Sergei Lupinov skal lære ham å kontrollere sin lykantropiske tilstand. I denne perioden har han ikke møtt sin kone og barn en eneste gang.

Det var derfor svært gode nyheter for Moore da tigersmykket som hadde gjort det mulig for den tidligere vokteren, Warren Halcombe, (som smittet Moore) ble tilgjengelig. Moore hadde likevel ikke vært mer enn to måneder på “frifot” før Sionordenen ba ham om å ta på seg et nytt oppdrag som ville ta ham på en reise bort fra familien.

Heldigvis ikke så langt. Moore ble bedt om å lede en fangetransport. Det var KDPP-agenten Max Siegfried som skulle transporteres med tog til Sionordenens forvaringsanstalt i Skottland. Hele syv sionriddere ble satt av til oppdraget, da Siegfried ble regnet for å være en svært farlig fange med evnen til å vokse til en kjempes størrelse.

Siegfried var en medgjørlig fange, men da toget rullet inn på Sionordenens private stasjon nordvest for Edinburgh var det ikke Sionordenens fangevoktere som tok i mot dem. I stedet ble de møtt av en den mørke ridderen Mordred og en stor avdeling av Dyrets barn, bevæpnet med de sorte livsstjelende daggertene sine. Det var også en kvinnelig formelkaster, muligens en heks, ved Mordreds side.

Mordred og hans håndlangere nedkjempet Sionordenen, men gjorde ikke ende på dem. I stedet tilbød han Siegfried å slutte seg til ham. Det svarte Siegfried et soleklart nei til. Mordred svarte at han ville gi Siegfried frem til neste fullmåne til å ombestemme seg. Da ville han få valget om å slutte seg til Dyret, eller å måtte kjempe mot ham på liv og død.

Sionordenen så på dette som en stor mulighet. De kontaktet straks Philip Grouse på kontinentet via telegraf, og den franske taktikeren la en slagplan for å overvinne Mordred, og de skapningene han eventuelt måtte bringe med seg. En passende slagmark ble valgt, og arbeidet med å skape en dødsfelle ble igangsatt. Det inkluderte å bygge skjulte skytestillinger for maximgeværer og lette feltkanoner med overlappende skuddfelt langs et trangt dalføre.

Siegfried fikk imellomtiden langt friere tøyler takket være sin standhaftighet ovenfor Mordred. Han ble også utrustet med skjold, og gitt trening av Sionordenens nærkampeksperter. Håpet var at Siegfried ville svekke Mordred slik at den nye vokteren, Roger Mortimer, kunne gjøre ende på ham med sverdet Excalibur.

Siegfried fikk også forhandlet frem frigivelsen av KDPP-agenten, og en av de første åsatrokonvertittene i denne verdenen, Bruno. Dette er en stor brande av en tysker, og fanatisk dedikert til Odin og fullstendig lojal ovenfor Siegfried.

Det ble også sendt bud på Helten, den eneste mannen som helt på egenhånd hadde beseiret Mordred. Han fikk i oppdrag å sette mot i Siegfried og forberede ham på stevnemøtet med denne fryktinngytende krigeren.

For ikke å la frykten få sette seg hos Siegfried fikk han bidra til andre oppdrag i løpet av ventetiden. Ett av dem var å gjenopplive vampyren Perry. Det var Perry som hadde tatt livet av foreldrene til Rupert Oldham i sin tid, og håpet var at Perry ville lykkes med å jage ned Rupert nå som han også har blitt en vampyr. Det var på ingen måte noen enkel avgjørelse for Rådet å ta, men Rupert Oldham regnes i øyeblikket som den aller største trusselen mot Sionordenen, selv sammenlignet med Mordred. For å ha en viss kontroll over Perry ble det festet et halsbånd til vampyren, som skal gjøre det mulig å både spore ham og kontrollere ham. Siegfrieds massive størrelse var til stor hjelp da det ble tid for å feste dette halsbåndet.

Et annet oppdrag gikk ut på å sjekke ut rykter om et hjemsøkt middelalderslott på en øy i Hebridene, McCullen-godset. Ingen hadde tatt imot leveranser av mat og andre varer på øya på hele tre måneder, men det gikk rykter om underlige skapninger og merkelige lyder fra øya.

lemure_swarm.jpg

Da Sionridderne, Siegfried og Bruno ankom øya var den ganske riktig tom. Det vil si, det fantes noen underlige nesten formløse menneskeaktige skikkelser som straks gikk til angrep på dem. Det var en enkel sak å skyte dem ned, men de ble ikke liggende. De utflytende skapningene reiste seg gang på gang, og selv ikke ild bet på dem. Vievann viste seg derimot å fungere riktig bra.

Engel_i_lenker..png

Etterhvert som de utforsket slottet kom de til noe som virket som et velutstyrt laboratorium. På en plattform midt i rommet satt en kvinnelig engleaktig skikkelse lenket til gulvet. Da en av heltene gikk for å frigjøre henne ble alle som befant seg i rommet kastet gjennom rommet til en brennhet, støvete og ugjestmild verden, hvor ildkuler raste over himmelen, og der hvor de landet gjorde de bakken om til sylskarpt glass som rev i stykker skosåler.

En liten skapning med horn og hale ble åpenbart forbløffet da sionridderne og KDPP-agentene dukket opp. Max Siegfried klarte å gripe tak i den og spurte den hvor de nå befant seg. Den vesle djevelen svarte at de var på Avernus, det første av i alt ni lag av Helvete. Så forsvant han i en sky av svovel.

Portalen befant seg så langt oppe i luften at det var uråd å nå den på noe vis. Den eneste løsningen ble å begynne å vandre i en tilsynelatende endeløs ødemark. Sionridderen Dougherty taklet ikke presset ved å befinne seg i Helvete og skjøt seg selv med mauserpistolen sin. Ikke det beste stedet å begå en dødssynd på, mente kronikøren Jenkins.

I over en uke vandret de gjennom Helvete uten å se tegn til noen levende skapninger, ei heller djevler. Da de begynte å gå tom for mat bestemte Siegfried og Bruno seg for å ete Dougherty, som de ennå bar rundt på da ingen ville etterlate liket hans i Helvete.

Det provoserte sionridderne voldsomt, og de åpnet ild mot Siegfried som klarte å avvæpne to av dem ved å ramme dem med skjoldet sitt. Det lyktes likevel å roe ned gemyttene da begge parter forstod at dette ikke var det beste stedet å kjempe seg imellom på. Det ble derimot ikke aktuelt med mere kannibalisme. Kanskje like greit da det ble klart at Doughertys lik allerede var fullt av hvite og svarte larver.

Da det begynte å bli tomt for vann bestemte sionridderne seg for å dø en verdig død i fellesskap med bibellesning og salmesynging. Siegfried valgte på sin side å be Allfaderen om mat og vann. Til å begynne med ble bønnene overhørt, men så ble han begunstiget med rikelige mengder vann og en slags næringsrik fettaktig masse som forøvrig ikke smakte så galt etter omstendighetene. Vannet var også lett helbredende.

Dette skapte på ny en konflikt mellom sionriddrerne og de åsatroende. Siegfried krevde nemlig at sionridderne skulle takke Allfaderen for vannet før de fikk noe å drikke. Sionridderne ville på sin side ikke bryte det første bud, særlig ikke i Helvete, ved å anerkjenne en hedensk gud. Noe utakknemlig truet de Siegfried, dels direkte ved å påpeke at det var seks sionriddere og bare to åsatroende, men dette bet ikke på einherjen. Indirekte truet de med at de ville demontere vievannsbombene og drikke disse, og på den måten ødelegge det kanskje beste våpenet mot djevler som gruppen hadde i sin besittelse. Til slutt valgte Siegfried å håpe på at sionridderne ville bli takknemlige dersom de fikk vann istedet for å insistere på at de skulle takke Allfaderen. De takket bare sin egen Gud.

Det bør likevel nevnes at sionridderen Charleston brøt sammen, takket Allfaderen og drakk av vannet hans. Han angret likevel bittert etterpå og ba Gud om tilgivelse.

Dougherty_i_Helvete..jpg

En svart, reptilaktig djevel med gigantiske vinger hadde observert stridighetene og moret seg over dem. Han gjorde seg til kjenne, etter først å ha vist dem hvordan Dougherty nå led ved å bli tvunget til begå selvmord om igjen og om igjen. Djevelen presenterte seg som Mordok, og sa han ikke ville dem noe vondt, men ønsket å vise dem en vei hjem mot at de gjorde ham en liten tjeneste. Men, påpekte han, de burde bestemme seg raskt ettersom en stor støvsky som nærmet seg bestod av en hær bestående av hundretusener av djevler under ledelse av helvetesfyrsten Bel, som var på vei for å utkjempe et slag i blodkrigen.

Tjenesten bestod av å bære en liten glassaktig sfære med en grov jerninnfatning med seg igjennom portalen han ville vise dem. Et lite aber var at nøkkelen til portalen bestod av kjøtt skåret av en fremdeles levende kropp, tilsvarende størrelsen på en hånd eller fot. Hvem ville melde seg frivillig til å ofre et lem?

Løsningen ble at Charleston meldte seg frivillig til å ofre en hånd for å gjøre bot for sitt brudd på Det første bud. Han hadde knapt rukket å strekke ut armen før Siegfrid hadde hugd den av med sin stridsøks.

På andre siden av portalen ankom de en mørk bakgate i en røykfull og larmende by som de antok måtte være London. Kronikøren var alt i ferd med å drømme om å bli sine kollegers midtpunkt, mens sionridderne diskuterte om de burde besøke en kirke eller en pub først.

Sigil..jpg

Da de begav seg ut på gaten oppdaget de at de såvisst ikke hadde kommet til London. Arkitekturen var helt “feil”. Underlige bygninger i alle mulige fasonger strakte seg nærmest endeløst oppover til de ble skjult av smog, mens spir vendte ned mot gateplan fra det som burde være himmelen. Gaten var trang og full av underlige skapninger. Noen halvt menn og halvt geiter, noen kjempemessige skapninger, andre små.

En del av gruppen frosset fullstendig, inkludert Stewart Moore. Inne i hodet sitt hørte han en rasende stemme som sa noe a la: “Jeg river deg i filler, kjøttklump!” Det viste seg at han blokkerte veien for en gigantisk demon som alt hadde strukket ut sine gigantiske klør for å rive ham i filler.

Redningen kom i form av en tykkladen, svarthåret mann med ett godt øye. Denne “mannen” presenterte seg som Nistirr og forklarte at de befant seg i Sigil, portalenes by, og at han hadde hjulpet mange som dem, primere, tidligere.

Heldigvis viste det seg at Stewart Moore hadde med seg sølvpundsmynter, og at disse var like gangbar mynt i Sigil som i London. Nistirr kunne betrygge dem med at gitt at de gav ham litt informasjon om deres hjemverden ville han kunne hjelpe dem med å finne en portal hjem igjen. Alt han ville ha for bryet var hundre av disse sølvmyntene.

Den første kvelden ble likevel brukt til å hente seg inn fra oppholdet i helvete, og nyte godt av de ikke altfor gode drikkevarene på Den blodige bariaur, som vertshuset het. Her støtte de også på en nærmere tre meter høy, skallet, fint antrukket skapning med blå hud. Nistirr forklarte at det var en arkan, som var kjent for å handle med våpen og magiske gjenstander. De hadde også en fascinasjon for eksotiske våpen, og Siegfried fikk handlet til seg et svært verdifullt skjold (+3 på primærmaterieplanet) i bytte mot en skarve mauserpistol og 24 skudd.

Max Siegfried fikk også besøk av valkyrjen Sigrid. Også mens Siegfried var på jorden besøkte hun ham, men da i eterisk form i Drømmenes land. Der underviste hun Siegfried i nærkampteknikk for å ruste ham til møtet med Mordred. I Avernus var det ikke like lett å komme i kontakt med henne ettersom Siegfried sov både lite og dårlig, men tilslutt oppnådde han kontakt. Sigrid var bekymret for hvordan Allfaderen ville ta nyhetene om at Siegfried ikke lenger var på Jorden for å oppfylle sitt oppdrag om å gjenvinne Nord-Europa til hedendommen. Hun anbefalt ham derfor ikke å ta unødig kontakt med ham eller de andre gudene før han var vel hjemme igjen. I Sigil benyttet hun likevel muligheten til å besøke Siegfried i fysisk form, og de hadde en heftig hyrdestund på Den blodige bariaur før hun måtte avgårde igjen for å sanke krigersjeler til Valhall.

Stewart Moore holder på å forhandle om bytte av en sivilpistol, en hagle og en rifle mot tilsvarende magiske våpen. Det som synes åpenbart er at magiske gjenstander i Sigil er ubesmittet av Dyret, og kronikøren kan også helbrede og velsigne uten å måtte bekymre seg over at Dyret blir oppmerksom på ham.

Kunnskap om multiverset

Kronikøren, som har fått summet seg litt etter oppholdet i helvete, kommer frem til at de trolig vil angre resten av livet dersom de ikke lærer alt de kan om Sigil, multiverset og deres egen planet, Jorden, før de reiser hjem. Han ber Moore forhandle med arkanen for å bytte våpen mot penger og ikke bare magiske våpen. Resultatet blir noen hundre gullmynter og en +2 daggert. I tillegg betaler de Nistirr for å guide dem gjennom Sigil. De betaler for bærestoler som tar dem til handelsavdelingen. Her oppsøker de en trolldomsbutikk hvor en slank, spissøret mann med ibenholtssvart hud er innehaver. De inngår en avtale om at de skal ta med seg en liten hårete, apeaktig skapning som får navnet “Hanvarsåsøt”. Denne skapningen skal gjøre det mulig for trollmannen, Merox, å observere Jorden fra Sigil. De blir rikt belønnet ved å kunne plukke fem magiske drikker hver fra hyllene hans.

Et møte med en engel, arkonten Esebel, førte også til at kronikøren måtte tenke igjennom hva han trodde han kunne av angelologi. Engelen hevdet å tjene guddinnen Isis, ikke Gud. Han helbredet einherjen Siegfried.

De åsatroende KDPP-agentene og sionridderne gjør seg klar til å dra hjem. Før avreisen handler de inn proviant, blant annet iform av noen usedvanlig næringsrike små bær. Hvert lille bær er istand til å dekke en stor, voksen manns matbehov for en dag, men de koster deretter (2 gullstykker). Moore kjøper også en amulett med en engletåre.

Nistirr forteller dem at nøkkelen til portalen, som er beleilig plassert ute i smuget like bak Den blodige bariaur, hans stamsted, er en kraniumrotte. Disse rottene blir mer intelligente jo flere de er, og han synes det er rimelig at primerne som likevel skal hjem tar livet av en rotte. Kraniumrottene kan jo ikke hevne seg på noen som ikke er der.

Det viser seg fort at det ikke er så lett å ta livet av rottene, og da første forsøk mislykkes må de reise til et annet smug for å finne en rotte fra en annen flokk. Det fungerer.

Sionridderne og de åsatroende reiser gjennom portalen. De er bekymret for om de vil havne i Sahara eller eller et kaldt sted, som Himalaya eller Antarktis. Istedet kommer de til et sted hvor de er fullstendig omsluttet av en gråaktig, tett masse. Som en tykk, tung grøt.

De er iferd med å kveles, og mesteparten av gruppen er nesten døde da Bruno lykkes i å visualisere et helveteslandskap. Det var det han tilfeldigvis tenkte på, da tankene til den døende mannen et øyeblikk kom inn på de senere tiders begivenheter.

Det går etterhvert opp for gruppen at de ved å tenke på et bestemt landskap kan få det tli å materialisere seg ut av den grå massen. De gjør en mengde eksperimenter, blant annet med å forsøke å visualisere mennesker, noe som viser seg å være vanskelig å få til på en god måte. Mat lykkes de imidlertid med å visualisere, og det viser seg at det går fint an å spise denne. Moore spiser vanlig mat i tilfellet.

Det går langsomt fremover, og noen må til enhver tid være våkne slik at de kan tenke seg til fast grunn under føttene. Dette sliter på hjernen, og det går utover moralen. Moore tar initativ til temakvelder, hvor man visualiserer ulike tema. Siegfried får lov til å ha en norrøn temadag også. Det hele gjøres til en slags konkurranse. Det bidrar til å holde moralen oppe.

De oppholder seg om lag tre uker i grøten. Siegfried får omsider tak i Sigrid som er forbløffet over hans evne til å rote seg opp i nye vanskeligheter. Hun forteller ham at de befinner seg i Limbo, ikke helvete, slik de lenge trodde. Limbo er et kaotisk eksistensplan hvor alt kan bli virkelighet, ikke helt ulikt Drømmeland. Men Limbo er ikke ubebodd. Sigrid advarer spesielt mot kaosbeist, en skapning de må unngå for enhver pris. Videre lever det en slags kamplystne skapninger som kalles slaadi i Limbo, og en humanoid rase kalt gitzerai lever også her, og de er svært paranoide på sitt hjemplan og hele tiden på utkikk etter spioner. Hvem de bekymrer seg for at spioner handler på vegne av spesifiserte hun ikke.

Sigrid kjenner en gitzerai som skylder henne en tjeneste. Hun lover å kontakte ham for å be ham hjelpe dem. I mellomtiden følger de kompasset som de fikk av arkanen på Den blodige bariaur, og som skal lede dem til Sigil.

Gitzeraien dukker opp på en ormeaktig skapning og kaster ut et rep som han tauer dem med til en portal. Den leder heller ikke hjem til jorden, men ihvertfall til et land med flere likhetstrekk. De dukker opp midt i en ødelagt og nedbrent landsby. De velger å følge en vei.

Mens de går langs veien hører de en kvinne som ynker seg i skogen (som forøvrig er full av planter og trær som er ukjente på jorden). De forsøker å hjelpe kvinnen, men med ett bryter en liten grim skapning med klør og tenner seg ut av brystkassen på henne og springer av sted.

Etter å ha vandret langs veien en tid kommer de til en liten by, eller stor landsby, som nylig har blitt befestet med palisader av tømmer. De får tilslutt slippe inn i landsbyen. Solion, lederen, forteller at de har vært plaget av noen monstrøse, froskeaktige skapninger. Nøyaktig hva slags skapninger det er får de snart erfare.

En stor, rødaktig skapning dukker nemlig opp utenfor byen. På litt over to hundre meters hold fyrer både landsbyboerne, med sine buer, og en av sionridderne løs med sin Lee-Metfield rifle. Skapningen tåler mye, men faller omsider om.

Solion er mektig imponert over ildstokken og forsøker å overbevise de besøkende om å hjelpe ham og det plagede folket hans. Han forteller at de venter på at en mektig helt skal komme, og at de allerede har forhandlet frem en pris. Hektor heter helten. De har ikke noe gull igjen å betale jordboerne med, men han kan vise dem til en portal som leder til Sigil mot at de hjelper til, og dessuten kan de nok klare å finne andre typer belønninger. Kvinnene i landsbyen er for eksempel svært vakre (se bilde under).

greskeaktige_kvinner_i_Ytterlandene..jpg

Siegfried får demonstrert sine kampferdigheter

Både de åsatroende tyskerne og sionridderne bestemmer seg for å hjelpe. I bytte skal de motta mat, våpen, rustninger og kvinnelige slaver. De mannlige slavene kan ikke unnværes ettersom det er tid for å så avlingene landsbyen skal overleve på. Det arbeidet utføres i stor grad av slaver, og med tårevekkende primitivt landbruksutstyr.

Heller ikke rustningene og våpnene er allverdens å skryte av. De er laget av bronse, og består av særdeles lange infanterilanser, såkalte sarissaer, kortsverd og slynger. På spørsmål om hvorfor de bruker såpass primitivt utstyr når de har kontakt med kulturer med overlegen teknologi svarer Solion at det blant filosofene i Olympus, som det visstnok finnes en portal til i nærheten, hersker en overbevisning om at det er hensiktsløst å streve etter jordisk vinning ved å hele tiden jage etter de nyeste oppfinnelsene. Istedet vektlegger man idealet om det enkle liv. Muligens ville en del av slavene på marken hatt noen innvendinger mot denne filosofien, men dem er det ingen som lytter til.

Ledet av kronikøren dissekerer de den falne slaaden. De oppdager hvor eggene de bruker til å reformere seg er plassert. Det viser seg at skapningene sannsynligvis planter eggene i mennesker gjennom sår de lager med klørne sine. Dette er dårlige nyheter ettersom det innebærer at et sår påført av en slaadi i nærkamp kan medføre en “impregnering” av et kaosbeist som vokser inne i den uheldige krigeren.

Enda mer alvorlig blir denne bekymringen når det kommer frem at de nettopp vil bli nødt til å møte slaadiene i nærkamp dersom de skal ha noe håp om å bli respektert som overlegne krigere og tatt med til den grå slaaden som står bak invasjonen.

Mens de venter på Hektor beskytter jordboerne slavene mens de sår den kommende avlingen. En kvinne dukker plutselig opp, åpenbart istand til å gjøre seg usynlig som hun selv vil. Hun presenterer seg som Ella, en kaosmester, som er i stand til å manipulere kaosstoffet som utgjør eksistensplanet Limbo.

Hun forteller at Hektor kun er betalt for én kamp, og at det derfor er landsbyboernes ansvar å sørge for at hun blir trygt transportert til den grå slaaden han skal nedkjempe. Det innebærer at det er jordboerne som må sørge for hennes sikkerhet frem til det lar seg gjøre.

Ella..jpg

Ella er relativt godt utseende, men særdeles arrogant, som mange av Sigils borgere synes å være. Hun fremstår også som egoistisk og lite sjenerøs, andre trekk som synes å prege mange av sigilboere.

Det blir avgjort at McDonald blir igjen i landsbyen for å beskytte den med sin Lee-Metfield rifle, mens de andre følger Ella.

Jordboerne følger sporene til den døde slaaden, og kommer frem til en landsby som har falt til en gruppe røde slaadi. Einherjen Siegfried nedkjemper en av dem, og de tilkaller tre blå slaadi. Siegfried kjemper mot den sterkeste av dem, og det blir en jevn og hard kamp som han til slutt går seirende ut av. Etter dette respekterer alle slaadiene ham, og ser på ham som deres overmann. Det betyr ikke at det er enkelt å kontrollere disse kaosskapningene. Siegfried får endog to slaadi til å kjempe mot og drepe hverandre.

Det viser seg da de kommer til en ny, liten landsby. Siegfried lykkes i å hindre flesteparten av slaadiene fra å angripe, men en av dem lar seg ikke stanse. Det viser seg også at den er istand til å omgi seg med et magisk mørke som gjør det mye vanskeligere å treffe ham med avstandsvåpen. Når jordboerne tar ham igjen har han alt plantet sine frø i en gruppe kvinner, menn og barn. De dreper ham, men, etter en smertefull fellesavgjørelse, ser de seg nødt til å drepe de infiserte landsbyboerne også. Kronikøren kan ikke hjelpe dem, og de har selv sett hvilken smertefull død de har i vente.

View
Rollespilldagbok for sionordenen fra 1884-1887 (2008)
Mange ulike spillkvelder

Rollespilldagbok etter at Ole (Arthur Bromwich) kom inn i spillet

29.03.08 Arthur angrer på ansvarsløs vigilantisme

Warren, Rupert og de andre lykkes i slå tilbake et bakhold av noen sigøynere som Masken hadde arrangert på veien hjem fra auksjonen i Øst-Rumelia. De bestikker en gruppe bulgarske soldater til å eskortere dem hele veien til Sofia, og får seg noen nye venner, blant annet offiseren Olek.

Vel fremme i Sofia blir så vel Manfred som Warren kontaktet av en mann med flosshatt og en tung slavisk aksent som ønsker å opprette kontakt med dem. Warren nekter å ha noe å gjøre med denne herren, mens Manfred diskuterer en stund med mannen. KDPP gir også sionridderne et tilbud om å delta i en aksjon i Paris mot Masken (fransk forbryterkonge) Det som etter hvert vil vise seg er at KDPP ledelsen likevel ikke kommer til å sanksjonere en slik aksjon i øyeblikket, ettersom det antagelig vil få Bismarck til å legge ned hele organisasjonen dersom agentene skulle bli kompromittert. Sionridderne får også vite at Ybarrafamilien (kattemennesker som Warren og Rupert tidligere har vært i konflikt med) har returnert til Storbritannia.

Tilstanden i Halcombe er slik: 1. Florence og Ellisiv har blitt veldig gode venninner 2. Liam the lasher har nå begynt å kalle seg The Lord (muligens inspirert av sine høybårne samarbeidspartnere) og har begynt med en slags sosial fordelingspolitikk i slummen. Han har også begynt å bre sin virksomhet utenfor Halcombes grenser. 3. Benny Modafuker solgte Den gamle Mølla til Rupert for 15 000 pund.

Ybarra familien angriper Halcombe Manor og blir slått tilbake på med hjelp av leiesoldater, pastor Inghram og ikke minst varulven Sergei. Både lady og lord Ybarra er nå døde og satt ut av spill for godt.

Warren og Rupert blir sendt for å plukke opp et medlem av Salomon Ordenen som har blitt observert å ha telekinetiske evner, Arthur Bromwich. Det viser seg snart at de er flere om beinet og både vennen hans Julian North, og en teosof ved navn Miller-Donovan forsøker også å få tak i ham. Julian får overtalt Arthur til å bli med ham og de forsvinner inn i en lagerbygning. Kronikøren og Rupert (Warren ble ikke med på grunn av merkelig oppførsel) følger etter, men mister kontakten når de blir overbevist (av mentalisten Hjernens kraft) om å hoppe i Themsen. Rupert treffer Julian med magiske energistråler, og Arthur leter desperat etter noen som kan hjelpe ham med å redde Julian. Det er slik Rupert og Warren finner ham, og de lover å hjelpe ham med å redde Julian dersom han slutter seg til dem etterpå. Slik endte spillet.

Arthur blir forvirret:

Arthur blir tatt med til Salomon Ordenens hovedkvarter i London. Her føler han seg mer som en fange enn som noe annet og benytter til slutt anledningen til å flykte. Han kommer seg av gårde og løper rett på Miller-Donovan som ”for hans eget beste” tvinger ham inn i en vogn og kjører ham til et hus ved Themsen. Der blir han tatt godt vare på, men han føler han opplever nøyaktig den samme behandlingen som Sionordenen. I mellomtiden har Sergei sporet opp Arthur og de har omringet huset. Det hele ender med at Miller-Donovan gir opp, men de blir i det minste enig i om å beholde kontakten. Arthur hevder at han ønsker å arbeide for begge parter, men dette blir skarpt avvist av Kronikøren. De avtaler å møtes ved en kafè ved Themsen. Der sitter de og snakker, men en stridsgruppe har omringet hele lokalet for sikkerhets skyld.

Da smeller det i en fempunds kanon og en gatling begynner å knatre utenfor bankbygget like ved….

Bankranet:

Stridsgruppen, Den utvalgte, Sergei og Arthur begir seg i kamp med en gruppe bankranere som bruker en fempundskanon og en gatling i et bankran. De skyter noen av ranerne og det viser seg snart at ranerne bare har skutt med løskrutt for å skremme folk. Bankranerne bruker verdifull tid på å bytte til skarp ammunisjon, og blir lett nedkjempet. De har i midlertidig en alvorlig overraskelse til Sionmedlemmene og det er en dampdrevet stridsmaskin som lager store vanskeligheter for dem inntil de klarer å fjerne et av hjulene dens slik at den kun sirkler rundt i ring. Lekteren med resten av ranerne forsvinner nedover Themsen og de forsøker å følge etter den i en drosje som de ”rekvirerer” til formålet. Lekteren legger ut et røykteppe av tung oljerøyk og mannskapet hopper åpenbart i land et sted langs elven, mens lekteren fortsetter ubemannet nedover elven og blir stoppet av kystvakten. Et forsøk på å lokalisere landingsstedet mislykkes.

Det blir videre klart for spillerne at Liam the lasher, som nå kaller seg the Lord, har ekspandert sin kriminelle ”beskyttelsesvirksomhet” til også å omfatte landsbyer og småbyer utenfor Halcombe, inkludert Midwille og Coulcester. Det blir også klart at den eneste kronikøren kan tenke seg være i stand til å konstruere en slik infernalsk maskin som den de nedkjempet er faren til Hugo, den såkalte ”Leketøysmakeren”, som ble nedkjempet av Sionordenen for mange år siden. Kan han være tilbake?

Warren Halcombe, Albert Preston og Holger Danish på heksejakt

Albert Preston Scott kontakter Warren Halcombe for å be om hjelp til å undersøke en sak i småbyen Chadwick, noen timers vogntur vest for Halcombe. Rupert Oldham og kronikøren befinner seg i Sheffield, hvor Rupert er på besøk hos en velkjent industrimagnat og filantrop som har konstruert et mønsterindustribruk hvor de ansatte nyter godt av helsetjenester, undervisningstilbud for barna, og ordentlige boliger med anstendige sanitetsforhold.

Scotland Yard inspektøren, Preston Scott, har flere saker å rapportere. To halshogde hoder med hjernen fjernet i den lille byen Chadwick, og ett halshogd hode innenfor Halcombes bykjerne. Nok ett hode utenfor Eastville, øst for Halcombe. Preston Scott foreslår at de forsøker å finne spor i Chadwick først ettersom det der også har skjedd flere andre rare ting. Det viser seg etterhvert at det er en heks som har bosted i byen og som har forledet to små jenter til å tjene henne. Det hele ender tragisk med at Holger Danish skyter en av de to små, villedede jentene ved navn Rosy McWeigh i hodet. De lykkes likevel også med å beseire heksen. Dette er også et stort øyeblikk for Albert Preston Scott som nå har fått være med på et oppdrag fra a til å, og føler han har blitt akseptert av sionordenen. Det blir nok noe vanskeligere å holde ham ute heretter. Ikke desto mindre ligger det mye oppvask foran Sionordenen, og muligens må Holger Danish sone en dom for å ha myrdet den vesle piken. Ordenen vil imidlertid sørge for at han ikke blir hengt, med hjelp av sine betydelige ressurser.

Warren blir bedt om å stille som parlamentskandidat

Sionordenen leter etter en hjerneeter i Halcombe området. Hjerneeteren dukker muligens opp i form av en jente som løper på hustakene, bekjemper to vakter som beskytter Mary Crouch, ordførerens kone, og en annen kvinne fra borgerstanden. Warren Halcombe skyter akrobatkvinnen, som likevel unnslipper med den ene kvinnen i armene, en prestasjon som krever betydelig styrke. Rupert, som er redd for å bli gjenkjent, skremmer Mary Crouch slik at hun mister forstanden, gjennom å bruke magi til å endre utseendet. For denne onde handlingen påkalte han Dyrets oppmerksomhet. Han forsvarer dette ovenfor Kronikøren ved å hevde at det var en panikkreaksjon.

Når Rupert Oldham forlyster sionridderne med å kaste ildkuler på heden, vekker det den virkelige hjerneeterens oppmerksomhet, og en lynstråle den sender tar nesten livet av både pastor Inghram, kronikøren og Rupert. Velplasserte kuler fra Warren jager bort det underlige, mangebeinte vesenet.

Warren blir tilkalt av en engelsk lord, og medlem av Overhuset, Lord Marlborough (en slektning av Winston Churchill). De skyter på leirduer, hvor Warren ikke overraskende imponerer, og lorden ber Warren stille til valg for de konservative. Rupert skjemmer seg litt bort med noen uheldige kommentarer. Florence får derimot god kontakt med Lady Marlborough og de lover å holde kontakten.

Warren blir deretter invitert av P.M. Barker, som er parlamentsmedlem for Greater Halcombe, for de liberale. Møtet finner sted på en veddeløpsbane, og Warren vinner en stor gevinst på en dårlig hest ettersom en suffragette kaster seg foran tet-heatet. Barker ønsker at Warren heller skal støtte hans kandidatur, men det blir det ikke noe av. Rupert, Florence og Ellisiv får god kontakt med den vakre Victoria Barker, parlamentsmedlemmets skjønne, men tilsynelatende ulykkelige og mye yngre kone.

Bakkanalet

Sionridderne dreper et vampyryngel (også kalt Perry-vampyr), noe som blir Arthur Bromwich`s første virkelige møte med det overnaturlige. Det blir en noe pinlig og langdryg affære, ikke egnet til å imponere.

Ellisiv er svært bekymret over at hennes søster, Beatrice, reiser til London alene. Warren bestemmer seg for å undersøke og blir så mistenksom at han sammen med kronikøren,Torrence, Arthur og Rupert velger å skygge henne. Det viser seg at Beatrice reiser sammen med Victoria Barker. De går inn i et fasjonabelt hus i London. Rupert forvandler Arthur og Warren slik at de har de nødvendige klærne og identifikasjonssymbolene, en druekvast, for å komme inn.

Vel inne kommer de til en ballsal som er dekorert som et gammelt gresk bakkanallokale, eller rettere sagt en viktoriansk fantasi om hvordan noe slikt ville sett ut. Stedet oser av opiumsrøyk og brunst, halvnakne kvinner og kopulerende herremenn og fine fruer. Torrence og Warren lar seg friste av kvinnene, mens Arthur holder seg på vakt. Warren ender opp med å ha kjødelig samkvem med sin svigerinne Beatrice Rowling og Victoria Barker på samme tid. Så dukker guden Dionysos opp, og Arthur blir oppdaget og får et sverd kjørt gjennom magen av den åpenbart overnaturlig sterke ”guden”. Dette utløser en heftig kamp, noenlunde samtidig med at Kronikøren og Den utvalgte, på grunn av heftige følelser gjennom båndet, velger å intervenere. Torrence ender opp i en jevnbyrdig kamp med to bevæpnede musikanter, mens Arthur blir drept av en panfløytespiller. Warren velger i desperasjon å fjerne tigersmykket som holder lykantropien hans i sjakk, og vinner dermed kampen, men slakter også alle andre levende skapninger i bygget, inkludert alle bakkoi, svigerinnen sin, Victoria Barker, sionridderen Torrence Lancaster, de fleste tjenerne og alle kultvaktene.

Kronikøren og Rupert som har kjempet i trappen, og fyrt av en ildkule som setter bygget i brann, velger straks å flykte til Sionordenens hovedkvarter når båndet varsler om Warrens forvandling til en tiger.

Dette innebærer at Warren Halcombe er løs i London i form av en blodtørstig vartiger, og at tigersmykket som gjør at Warren har kontroll over sin tigertilstand ikke lenger er i Sionordenens besittelse. Inntil det er funnet vil Warren, dersom man får tak i ham, måtte holdes innesperret.

Tapstallen er med andre ord enorme. Kort tapsoversikt: 1. Arthur Bromwich 2. Beatrice Rowling 3. Torrence Lancaster 4. Victoria Barker + en rekke andre samfunnstopper.

Det er også et faktum at varskapninger gjerne tiltrekkes av sterke følelser når de er på jakt. Det vil si at deres familie, elskere, fiender eller svigermødre (hat er også en følelse) er utsatt. Ingen er naturligvis mer utsatt enn Rupert ettersom det mentale Vokter-Utvalgt-båndet knytter dem mer intimt sammen enn selv mann og kone.

vartiger_-_sort_hvitt_tegning.jpg

Tigerjakt

Kronikøren og Den utvalgte har forskanset seg i losjens hovedkvarter i London og også Sionordenen i Halcombe er i full alarmberedskap. Rupert Oldham er skadet og tømt for magi, og det er ikke tilrådelig å begi seg på jakt etter Warren riktig ennå. En rekognisering utført av Sergei Lupinov, Peter Adams (nytt stridsgruppemedlem) og Butch Albright (nytt stridsgruppemedlem fra Statene) slår fast at bygningen i Fleet Street, hvor bakkanalet fant sted er overtent, og at det i tillegg er en enorm mengde politikonstabler, noe som tyder på at dette blir betraktet som en mulig kriminell sak. Meldinger om herjingene til en rømt tiger strømmer også inn, selv om London Zoo nekter for at noen av deres dyr mangler. Lord Lancaster dukker opp og er svært oppbrakt på grunn av tapet av sønnen, Torrence, men ønsker likevel å være i kommando. Kronikøren får unngjelde for at situasjonen har kommet så til de grader ut av kontroll.

Neste dag legger de på jakt etter Warren som nå, blodig og naken, har blitt til menneske igjen. Det blir tydelig gjennom båndet at han raskt blir truet, og Sergei ser at en kjent tiger springer ut og sønderriver en gruppe mannfolk som har drevet feil mann inn i et hjørne. Sergei Lupinov kaster seg mot tigeren i ulvemannform, men det viser seg raskt at selv han blir et nummer for liten i kampen mot tigeren som kun bruker et par minutter på å kveste russeren. I mellomtiden har stridsgruppen ankommet og en blanding av sølvkuler, spesielt fra den treffsikre og hurtigskytende Butch Albright, samt magiske kraftstråler fra Den utvalgte senker tigeren forbløffende raskt. Warren blir anbrakt i en tigersikker celle under HQ og nå gjenstår det bare å få tak i tigersmykket.

Det blir oppgaven til byrådsmann, Galwall, som setter sin karriere på spill og foretar et uanmeldt besøk hos Scotland Yard med amerikaneren, Butch Albright ved sin side, som plasserer en kopi av tigersmykket i bevisrommet. Det var ingen fristende jobb ettersom det involverte bruken av en bunnløs veske som kunne trekke brukeren inn i et endeløst tomrom for så aldri å vende tilbake igjen. På veien ut blir herr Galwall angrepet av en rødhåret kvinne som forsvinner igjen på magisk vis. Hun dukker igjen opp på stridsgruppens vogn, kaster av kusken og river av taket og annonserer at hun ønsker å samtale med dem. I stedet blir hun truffet av en mengde jernkuler, og forsvinner. Sergei dukker opp med byrådsmannen som han kjente lukten av og har klart å lokalisere på egenhånd. Nå er Sionordenen klare til å reise til Paris, straks Hugo Wolsey, mekanikeren, har ferdigstilt sin nye kjettingdrakt som holder tigersmykket tett festet til kroppen.

Mars 1886

Warren, Florence og Rupert blir enige om å fortelle Ellisiv at søsteren hennes muligens kan ha dratt til fastlandet sammen med en ukjent elsker, fremfor å fortelle henne at søsteren er død. På denne måten kan Warren forsvare å dra til Frankrike i en tid da hans kone er mildt sagt ute av seg av bekymring for søsteren, og noe av motivasjonen bak dette valget er hensynet til det foreløpig ufødte barnet deres. Under overfarten blir spesielt Butch kjent med en fascinerende ung dame som synes å kunne lese tankene hans. De to utvikler en slags ”kjemi”, men hun blir sjokkert når hun ”leser” Warren. På et tidspunkt våkner Sergei i det han får teften av uhumskheter, akkurat tidsnok til å se to menn gå i livbåtene, men ikke før de løsner skudd mot Sergei. 15 minutter senere blir båten rystet av en voldsom eksplosjon, og synker, med store tap av menneskeliv, selv om de gjør sitt beste for å redde så mange som mulig. Stridsgruppemedlemmet Prescott omkommer i denne situasjonen, men kvinnen, som skal møte Miller-Donovan, blir reddet.

Med stort tap av utstyr blir dermed ekspedisjonen sterkt redusert alt før de tar fart på det farefulle oppdraget som har som mål å nøytralisere Masken, og ta beslag i eventuelle magiske gjenstander han har tilegnet seg. Heldigvis har en del av utstyret, inkludert et maximgevær, blitt sendt i forveien. Philip-Grouse, operativt ansvarlig for den franske avdelingen av Sionordenen, legger frem en plan hvor man tar sikte på å angripe Masken i kabaretklubben Den røde mølle. KDPP-agentene og Sionridderne deles i fem grupper. En snikskytter, Mathias, samt Kronikøren og Den utvalgte tar stilling i en leilighet ovenfor Den røde mølle. En annen gruppe tar høyre flanke, en gruppe (med maximgeværet) venstre flanke, en gruppe tar baksiden, og en gruppe tar seg inn i lokalet. Den siste gruppen består av Manfred, Adams, Sergei og Warren. Operasjonen begynner måtelig bra, selv om Mathias mislykkes med å drepe Masken fra avstand. De ti vaktene utenfor blir raskt eliminert og Den røde mølle tømmes for sivile. Innenfor skjer det likevel noe underlig når lysene blir slukket, ett etter ett, mens ordensmedlemmene, Manfred og Sergei tar hånd om vaktene inne i lokalene.

Det viser seg at kabaretdanserne samt innehaveren, som alle er av latinamerikansk opphav, er en slags form for levende vampyrer. En bygård til høyre for Den røde mølle skjuler 50-60 av dem og situasjonen kommer raskt ut av kontroll. Etter noen innledende trefninger, som med hjelp av ildkuler fra Den utvalgte og automatild fra Mohinder og Suresh, påfører dagvampyrene store tap, bestemmer Kronikøren seg for å beordre retrett. Kronikøren, de ytre ordensmedlemmene (alle de franske) og Den utvalgte kommer seg unna, mens de tyske medlemmene bestemmer seg for å hjelpe Manfred som befinner seg inne i lokalene, hvor det foregår en desperat kamp, forverret av at dagvampyrene sjarmerer en etter en av sine motstandere gjennom bittene sine. Vokteren, Warren, bestemmer seg for å flykte og finner på veien et motbydelig blodtapperi i kjelleren på Den røde mølle. Han kommer seg likevel til sist unna, selv om han er ute av stand til å hjelpe de stakkars ofrene som henger opp ned og langsomt tømmes for blod, men som likefullt ikke ønsker å reddes.

Dommeren, som er nærmest dagvampyrenes forsterkninger, ser ikke på mulighetene til å flykte som verken særlig gode, eller særlig innbydende, og sammen med Mohinder og Suresh blir han stående og kjempe. Tapene de tre påfører dagvampyrene med sitt maximgevær er grufulle, særlig ettersom en rekke dagvampyrer er fanget i en klissete masse av magisk natur, som Den utvalgte kastet før han flyktet. De utgjør dermed ideelle mål for mitraljøseilden fra de to inderne.

To tyske KDPP agenter kommer senere til og påfører likeledes store tap fra den andre siden med sine halvautomatiske mauserpistoler. Utfallet er likevel gitt og kun trioen fra Halcombe, Butch og de franske stridsgruppemedlemmene kommer seg unna, mens alle KDPP agentene, Dommeren, Sergei, Adams, Mohinder og Suresh faller.

Kronikøren og Den utvalgte gjør seg om til eldre menn og sklir inn i bymiljøet i sin flukt, men kommer ikke langt før en stor avdeling gendarmer og kavaleri møter dem på vei mot Den røde mølle. De bestemmer seg for å følge etter dem og kommer tidsnok til å se en stor eksplosjon tilintetgjøre bygningen. Det er åpenbart at eksplosivene var plassert i kjelleren.

De to har utgitt seg for leger og i den forbindelse får de en anledning til å hjelpe Dommeren som ennå er i live, samt Mathias og Manfred som de finner inne i bygningen. Adams, Mohinder og Suresh er det ikke mulig å hjelpe, og Sergei er begravd i bygningsmassene. Dommeren, Manfred og Mathias blir fraktet til et sykehus sammen med flere vampyrer, inkludert en liten blodsugergutt som plasseres på samme rom som dem. Det blir en lang våkenatt hvor vampyr og mennesker er like vaktsomme på hverandre, samtidig som ingen av dem ønsker å tiltrekke seg oppmerksomhet fra gendarmer som det nå kryr av i Montmartres gater. Gutten forsvinner neste dag, men mens de sitter i en hestedrosje på vei mot møtestedet utenfor byen, blir de angrepet av ham og en voksen vampyr. Gruppen av overlevende har kun en revolver på deling, men det er tilstrekkelig til å drepe den ene vampyren, og å skremme vekk den vesle.

4. Mars: Sergei lever!

Vel tilbake i møtehuset blir de ulike overlevende samlet en etter en. Butch og en gruppe andre drar til Paris og forsøker å danne seg et bilde av situasjonen. Vampyrene blir stadig utskrevet, byen er i alarmtilstand med vaktposter ved alle utfartsårene i sentrum, og kan sies å være militarisert. Det oppstår en kort konfrontasjon med en dagvampyr, og de bestemmer seg for å ta ham i live og forhøre ham, noe de gjør.

De får vite at det ikke er Pedro, innehaveren av Den røde mølle som er lederen for blodsugerne, men Louis, som utgir seg for å være livvakten hans. Han kom til den vesle klanen av dagvampyrer som da levde i Lima, i Peru. Han påstod han kom fra en annen verden, hvor det var vampyrer som hersket, og mennesker kun var krøtter. En dag hadde likevel menneskeslavene hans gjort opprør, og da opprøret endelig var knust, viste det seg at opprørerne var ledet av en stolt og aggressiv type mennesker som hevdet de kom fra en annen verden, hvor menneskene hersket og vampyrer var ukjente. Louis, som han nå kaller seg, bestemte seg for å utforske mulighetene til å finne seg uoppdagede og rikholdige jaktmarker, og ba sine magikere forsøke å åpne en portal, lik den disse underlige menneskene reiste gjennom.

Omsider lyktes dette, men noe gikk galt og både Louis og vampyrtrollmennene ble kastet gjennom portalen. Kun Louis, som han nå kaller seg, overlevde. Han endte opp i et land kalt Peru, og i en by ved navn Lima, fant han medlemmer av sin egen art, men her levde de kuet, i skjul for menneskene, i evig frykt for å bli oppdaget og jaktet på av dem. Det bestemte han seg for å gjøre noe med og etter å ha lært seg mer om denne verden, bestemte han seg for at det riktige stedet å begynne erobringen av denne fagre nye verden på, var i Europa. Her har de holdt seg i skjul under dekke av å drive Den røde mølle, og ved å importere latinamerikansk arbeidskraft. Målet var å bli tilstrekkelig tallrike til å ta over Paris, Frankrike og deretter verden.

Kronikøren og Philipe Grouse bestemmer seg for å kontakte andre organisasjoner for hjelp. Etter å ha kontaktet La Lumiere, får de vite at også Sergei er i live, og befinner seg på en av deres medlemmers, en biologiprofessors, universitet, men at han snart vil bli flyttet. De bestemmer seg for å frigjøre ham.

4. Mars 1886

Dommeren, Warren, Rupert, Butch og Manfred begir seg til Universitetet og Rupert maskerer dem som franske gendarmer, noe som gjør at de kommer nærme nok til å slå ut vaktene uten å drepe noen. Når de kommer inn i biologibygget på universitetet ser de Sergei ligge neddopet. En gruppe gendarmer og forskere gjør seg klar til å frakte ham over i et bur for transport til et annet sted. Franskmennene er ledet av en sivil, frakkekledt mann med briller som de har sett tidligere romstere rundt i byen etter angrepet på Den røde mølle. Kanskje en representant for fransk etterretning? Ved å true franskmennene med skytevåpen får de dem til å oppgi våpnene. Rupert klarer å vekke Sergei til live igjen, i grevens tid, ettersom flere vogner ankommer, presumptivt for å frakte med seg Sergei. De flykter ut av et vindu på andre siden av bygget og begir seg til fots ut av universitetsområdet og lykkes i å unnslippe. De møter en gruppe gendarmer på veien som de avslører seg for, men lykkes i å slå også dem ut, uten å drepe noen.

5. mars 1886.

Gruppen beveger seg omkring i Paris i forkledd form, og oppdager en dagvampyr. Etter en kort kamp unnslipper han, og forsvinner et sted langs Seinen. Det er tydelig at dagvampyrene har et eller annet tilholdssted der. Etter en rådslagning finner KDPP og Sionordenen likevel ut at det for øyeblikket er for risikabelt å igangsette en operasjon som med stor sannsynlighet vil tiltrekke seg den franske ordensmakten. KDPP agentene bestemmer seg for å dra hjem, og Den utvalgtes krets likeså. Det blir opp til de franske sionridderne å holde oppsikt med dagvampyrene. Forsterkningene trenger man ikke tilkalle.

6-15 Mars:

Gruppen bestemmer seg for å reise tilbake til Halcombe. To dager etter at de kommer frem blir Warren Halcombe og Ellisiv Halcombe foreldre til en liten sønn, Albert Warren Halcombe (oppkalt etter sin bestefar og far). Arkitektkonkurransen koker ned til to alternativer, et billig britisk og et adskillig dyrere tysk. De leier inn en medieekspert, Norman Longbow, for å finne ut hvordan mediene ville tatt i mot nyheten om at de to nasjonalheltene Rupert Oldham og Warren Halcombe tok i bruk et tysk alternativ. De ble etter hvert klar over at det britiske alternativer hadde visse svakheter, blant annet at de ikke hadde tatt hensyn til behovet for å sikre leirgrunnen før bygging. Likevel heller de foreløpig mot en delt løsning hvor den britiske entrepenøren tar seg av boliger, skoler, sykehus, vann/kloakk, samfunnshus og kirke, mens den tyske entrepenøren tar seg av grunnsikring og selve fabrikkbygget. Dette vil komme på ca 2.8 millioner (de sparer 400 000 pund). Benny Modafuka prøvde å kjøpe eiendommen tilbake og tilbød i stedet en tilsvarende tomt på andre siden av elven. Mistenksom fant Rupert ut at han skulle ty til Alkymistenes Brorskap, og noen raske grunnprøver fra en av deres ypperlige geologer avslørte forekomster av kaolin. Dersom hele området inneholder kaolin betyr det at det kan finnes verdier verdt kanskje 20 millioner pund i porselensleire. Kanskje kan det derfor lønne seg å etablere en porselensfabrikk på andre siden av elven i stedet?

Liam the Lasher hadde problemer med en gangster kalt Oksen som infiltrerte Halcombes underverden fra London. I tillegg har det dukket opp en mystisk figur som har blitt kjent som Ønskemakeren, og Kronikøren er redd for at det kan dreie seg om en ønskedemon. Spillerne overrasket Oksen idet han angrep en av Liams spillebuler, drepte Liams menn og dro en skjøge med seg til et tilholdssted i et skogkratt på andre siden av elven. En stund var de avventende ettersom de tenkte at Oksen og hans menn kanskje var medlemmer av en organisasjon tilsvarende deres egen, men etter hvert ble de sikre på at det var de ikke. Butch avfyrte sine ”håndkanoner” gjennom de tynne plankeveggene og skadet 3 mann, mens Rupert avfyrte en ildkule som gjorde slutt på 11 mann og tre prostituerte som Oksens menn hadde med seg. Oksen forsøkte, sterkt skadet, å rømme på den andre siden, men der stod det en vartiger og en varulv (Warren og Sergei) og gjorde slutt på ham. Rupert ble rammet av anger når han oppdaget at han hadde drept 3 uskyldige kvinner i samme slengen som han tok livet av Oksens menn, mens Butch ikke så noe problem med det.

medea..png

15-28 mars Døtre og djevler

Rupert har blitt far til en datter som heter Joan Oldham. Han ble også truet av Benny Modafuka. Rupert syntes det var underlig at Benny Modafuka skulle finne på å true ham, så han har satt Scotland Yard agenten på saken, og han fant en mystisk kvinne som Benny brukte en del tid sammen med (ikke hans kone!). To nye stridsgruppemedlemmer ble introdusert for den indre kretsen rundt Den utvalgte, Jonathan Parkman og Roger Mortimer. De reddet Den utvalgte når han ble angrepet av en flokk med helveteshunder.

De møtte også hunndjevelen Medea, som forsøkte å oppnå kontakt med dem, og forklare at hun slett ikke var ond, (og slett ikke glad i å ete hjerner) men ville ha deres hjelp til å drepe sin tvillingbror Dionysus. De er meget skeptiske til henne, men hun har veldige krefter, noe hun viste da hun gjorde Sergei usynlig, noe som skapte en del uønsket oppmerksomhet når han skumpet bort i folk på fortauet mens han snuste opp sporet etter den demonbesatte bevisrombetjenten som hadde slått seg ut av Scotland Yard stasjonen. Roger Mortimer infiltrerte hjemmet der det antas at Dionysos skjuler seg, under påstand av å være politibetjent, og klarte å skremme tjenerstaben til å tro at en morder gikk løs, og at de måtte gjemme seg dersom det for eksempel ble løsnet skudd. Dette vil forhåpentligvis redde tjenerne fra å havne i kryssilden på den nær forestående ildvekslingen, ettersom husets herre og frue stod med henholdsvis en hagle og en .32 revolver i andre etasje.

28-29 mars:

m_rketsbarn..jpg

Sionridderne oppdager en rekke kappekledde skikkelser idet de skal angripe Dionysus sitt hjem. Over disse svever en mørk flosshattkledd mann med kappe som kaller på Dionysus og anmoder ham om å slutte seg til hans mørke herskerinnes hær. I stedet begynner sionridderne å skyte ned de kappekledde skikkelsene. Butch og Mortimer gjør meget stor skade. Butch med sine ”håndkanoner” og Mortimer med avsagd hagle på kort hold i ryggen på tettpakkede sektmedlemmer. De kappekledte skikkelsene er ubevæpnet med unntak av en form for sorte dolker som stjeler livskraften fra dem de treffer. Meget ubehagelige våpen, men likevel ingen motstand for de tungt bevæpnede sionridderne med halvautomatiske mauserpistoler og avsagde hagler. Det viser seg imidlertid at den svevende mannen er usårbar mot kuler, og synes omgitt av et slags kraftskjold. Han er derimot i stand til å kaste trylleformularer mot dem, men også dette uten videre hell. Han forsvinner, og også Dionysus benytter anledningen til å komme seg unna.

De forfulgte så et annet spor til villaen hvor en mistenkelig kvinne har reist til og fra i sin kontakt med forretningsmannen Modafuka. Det viste seg at villaen var forsvart av levende hageskulpturer og en gargoille som spydde syre. Mr. Parkman ble besatt av en underlig koralllignende masse som dekket hele kroppen hans og ikke ville slippe ham.

Det viste seg at mannen som stod bak frammaningen av helveteshundene var en gammel studiekamerat av Rupert Oldham (den samme som for mange år siden mante frem en myrmumie i Halcombe). Han visste likevel ikke om at Rupert var målet. Alt dette fikk Medea vite ettersom hun forhekset ham. På et tidspunkt forlater hun ham, og han begynner et fremmaningsritual. Butch ser dette og bestemmer seg for å skyte ham. Ritualet blir avbrutt av kulene som treffer trollmannen, men noe går galt og demonen han maner frem smelter i stedet sammen med ham. Skapningen som nå har manifestert seg, en blanding av mann og demon, er gal av smerte etter den unaturlige foreningen. Den begynner å rive i stykker herregården og lar seg ikke stoppe. Etter en kortere kamp bestemmer sionridderne seg for å flykte. De får anledningen til det da den berømte AMP- (Armed Metropolitan Police) styrken ankommer. En armert elitegruppe innenfor politiet, med fortid fra de væpnede styrkene. De blir naturligvis sjokkert over det gigantiske, demoniske beistet som møter dem, men er så til de grader disiplinerte at de tar sine posisjoner og fyrer løs med karabinene sine. Disse har naturligvis ikke kuler av jern og oppnår ikke annet enn å gjøre skapningen enda mer forbannet enn den allerede var, og hele den møysommelig sammensatte, kostbare og prestisjefylte elitestyrken blir revet i fillebiter i løpet av minutter.

I mellomtiden har sionridderne flyktet til hovedkvarteret i sentrum av London. De ber om forsterkninger, men får ikke det (Rådet anser Den hellige gralen som truet og trenger alle sine knekter og riddere til å forsvare og eventuelt transportere den). De får derimot et maximgevær og en spesiallaget vogn designet etter mønster av Dommerens. Da de vender tilbake har skapningen revet i stykker et helt kvartal og det har oppstått gassbranner overalt. Mengder av sivile har blitt drept. Det er tilslutt maximgeværet som får demonen i bakken, men den regenererer uhyggelig raskt. Enda en gang er det djevelkvinnen, Medea, som kommer til unnsetning. Hun leviterer den grufulle skapningen bort til den syredryppende gargoillen som gjør det den gjør best og dynker menneskedemonen i syre. Dette var første gang en stort stykke av London har blitt ødelagt under et sionoppdrag. Antagelig vil dette få konsekvenser på regjeringsplan.

Viktige merknader:
- Sergei er sjarmert av Dionysus
- Mr. Parkman er dekket av en korallaktig masse. En slags parasitt.
- Dionysus har sluttet seg til Dyrets barn.

Modafukas herregård

Spillerne oppsøker Modafuka. Han er strengt bevoktet av private sikkerhetsvakter med hunder. Butch Albright infiltrerer hjemmet hans under magisk forkledning, men blir avslørt av den skarpe sekretæren hans, Mr. Smith. Han klarer likevel å komme seg unna. Medea gjør seg usynlig og provoserer hundene slik at vaktene skyter dem. Deretter klarer hun å få den ene vakten til å slå den andre i hjel. Alt uten å avfyre ett skudd eller bruke en eneste skadeformel.

Stemningen er oppjaget. De møter Mr. McLough, mannen som skal ha ansvaret for fangetransporten av de spesielle hjem til Skottland. Han forsvinner imidlertidig på ett uskyldig pubbesøk i Halcombe. Spillerne følger sporet til kumlokket hvor McLough forsvant ned i kloakken. Der møter de på et reir av vampyrer og kommer til sist seirende ut av en klaustrofobisk kamp. De har brukt svært mange trylleformler tidligere på dagen, og bruker opp enda mer magi i kampen mot vampyrene, uten at det ser ut til at de har kommet noe nærmere å finne McLough.

Frem til og med 9 april.

Sionorden gir opp jakten på McLough. Tiden begynner å renne ut og man har ikke tid til et langvarig oppgjør i katakombene under Halcombe. I stedet reiser de av gårde i retning Jaffa. På veien skal de plukke opp en erstatning for McLough, men Kronikøren sier aldri hvem det er.

På Gibraltar stopper de for å fylle på vann og kull. Her blir de oppmerksom på et arkeologpar som høylydt diskuterer et bemerkelsesverdig funn de har gjort. Enda mer interessant er det likevel at de blir skygget av det som viser seg å være KDPP-agenter. Faktisk de samme agentene som fant det opprinnelige kartet i Jerusalem. De konfronterer KDPP-agentene, og de kan fortelle at de reiste umiddelbart for å avskjære Sionordenen etter at de ble løslatt og sendt til Italia. De må ha handlet uhyggelig raskt. Skipet de har ankommet i er en hypermoderne oljedrevet yacht. Det blir også klart at de har en slags skapning om bord som ser ut som den kan ha blitt laget etter oppskrift fra Victor von Frankensteins dagbøker som Sionordenen i sin tid lot KDPP gjøre krav på i bytte mot samarbeid og halvautomatiske mauserpistoler.

De får også vite at Sionordenens beste venn i KDPP – Manfred von Aulenburg er død. De sørger for å få ham begravet på Gibraltar og Rupert Oldham skjuler følelsene sine godt dersom han sørger over ham. Manfred døde da han åpnet en skipskiste som var utstyrt med en elektrisk felle av magisk type. Alle forventet at KDPPs mest berømte agent ville dø i ærefull kamp med våpen i hånd. Istedet døde han iført en stjålet silkemorgenkåpe og med et sherryglass i hånden (Kjetil gjestespilte Manfred i Kristiansand da den teutonske helten ble drept).

Underveis til Jaffa, med ett uvisst stopp på veien (Kypros), blir de med ett angrepet av et seilskip fra 1600 tallet. I mens står deres eget skip dønn fast. Sergei dykker ned for å se hva som bremser skipet, men kommer raskt opp igjen da det viser seg at det er en gigantisk blekksprut. Seilskipet heter Queen Annes Revenge og blir ledet av kaptein Svartskjegg (uten at de noen gang får vite det). Medea er ikke tilstede under slaget. Hun svømmer omkring som en delfin, men hører lyden av kamp. Dessverre gjør Dionysus seg om til sin egentlige form, noe som tvinger Medea til å gjøre det samme da båndet de to tvillingene imellom fungerer på denne måten. Derfor bruker hun altfor lang tid på å nå frem til å kunne bidra. Roger Mortimer, den rettferdige mannen, blir satt fullstendig ut av all den negative dødsenergien som plutselig omgir skipet og blir heller ikke med i kampen.

Queen Annes Revenge seiler opp og gir SS Halcombe en bredside med sine munnladerkanoner før det vandøde mannskapet gjør seg klar til å borde. På det tidspunktet har ildgivning fra Lee-Metfield rifler og Dommerens automatild fra maximgeværet montert på broen gjort stor skade. Ikke desto mindre er det en håndfull levende døde igjen som border skipet og besetningen må forsvare seg med huggerter, uvanlig nok. Kampen blir hard, men går definitivt riktig vei.

KDPP gjør en underlig manøver som fører dem på andre siden av Queen Annes Revenge, men ute av stand til å hjelpe Sionordenen. Ikke desto mindre låter det et veldig brak når seilskipet med ett går i luften. På dette tidspunktet har de sårede trukket tilbake til andre siden av skipet hvor Kronikøren og Den utvalgte står i det man antar er sikkerhet. Plutselig dukker det likevel opp en gigantisk blekksprut med huggtenner i stedet for nebb som angriper nettopp Kronikøren og Den utvalgte. Skapningen suger tilsynelatende alle væske ut av dem. Kronikøren og Den utvalgte dør og Vokteren dør like etter av sjokket fra det mentale og følelsesmessige båndet som knytter ham til mannen han lever for å beskytte, men som nå er død.

Etter at Kronikøren døde er det ingen som lenger riktig vet hvor de skal, hvem de skal møte, eller hvordan de skal te seg. Hva man skal gjøre med KDPP er nå også et åpent spørsmål.

Mai 1886

De gjenværende sionridderne bestemmer seg i hemmelighet for å skille lag med KDPP. I ly av nattemørket seiler de, uten lys, mot Kypros. Her begraver de Kronikøren, Vokteren (Warren Halcombe) og Den utvalgte (Rupert Oldham). Så går ferden til Haifa. De må bestikke seg i land, men det går greit. De avtaler at SS Halcombe skal ta seg en seiltur i Det østlige middelhavet mens en gruppe bestående av Dommeren, Sergei, Jonathan Parkman, Butch Albright og Juste Darlange tar seg til Jerusalem. Da de vel ankommer Jerusalem merker de seg at byen koker med militær aktivitet. Halvannen bataljon er stasjonert utenfor byen og patruljene er svært skeptisk til utlendinger. Tilsynelatende har det foregått et slag innenfor bymurene. Etter mye om og men og mange bestikkelser blir de invitert inn i hjemmet til en arabisk kjøpmann som kaller seg Elim. Neste dag bruker sionridderne på å rekognisere og kommer frem til sionordenens hovedkvarter som er fullstendig brannherjet. Etter enda flere bestikkelser får de vite at to av angriperne overlevde og befinner seg på et militærlasarett like utenfor byen.

Imens viser det seg at den gavmilde kjøpmannen ikke hadde så gode hensikter likevel. I løpet av natten blir det sluppet giftslanger inn på rommmene deres. Da de stormer ut blir de angrepet av en form for “støvmenn” som ikke lar seg skade av alminnelige våpen. Enda verre blir det da en form for sjakalmenn kaster seg inn i kampen mot dem. Sergei dreper to av dem med sine tenner og klør i en dyrisk kamp som var fæl å skue.

ankh.jpg

Kampen tiltrekker seg ottomanske soldater, men de får uventet hjelp av en glattbarbert duo bestående av en mann og en kvinne som presenterer seg som Geb og Nut. De hevder å komme fra en urgammel orden og er på jakt etter en kroppstyv som kaller seg Sul-Amesh. De tilbyr sionridderne hjelp til å komme unna i form av usynlighetsformler og dessuten en måte å kontakte dem på dersom det skulle gå riktig galt. En ankh som, når man skrur toppen 360 grader rundt, sender ut et magisk signal.

Istedet for å bruke usynligheten til å flykte bruker sionridderne den til å frigjøre de sårede fangene som viser seg å være en høytstående sionridder og den lokale kronikøren. De flykter til Haifa og ferden går noenlunde greit. Men da de er iferd med å møte mannskapet fra SS Halcombe blir de plutselig angrepet av støvmenn, sjakalmenn og en trolldomskyndig mann. De vinner kampen, men selveste Dommeren faller i denne striden.

I Dommeren mistet Sionordenen en av sine mektigste krigerallierte. Det er likevel ingen som gråter over ham. Han var en bitter, uforsonlig og hevngjerrig mann. Ikke en person man ble glad i.

Fellen i Gibraltar

Da de ankommer Gibraltar for å fylle olje og vann blir de møtt av akademikere som forhører seg etter Rupert Oldham. Selv om det viser seg at han ikke lenger er med dem er de likevel interessert i å vise sionridderne noe de har funnet i en hule ved en havliggende klippe. Det hele er imidlertid en felle lagt av Den seksfingrede hånd. De ønsket å drepe Rupert Oldham, men får istedet nøye seg med hans håndlangere. Den ene akademikeren var ment å begraves sammen med ofrene og dermed gi sitt eget liv for å oppnå hevn. En eksplosjon forsegler hulen, og de blir sperret inne.

Viss på at han og sionridderne ville komme til å dø fortalte han dem en del nytt om Den seksfingrede hånd som allverdens tortur av fangene i Sionordenens varetekt ikke tidligere hadde lykkes i å bringe frem. Han hevdet også at verden snart ville gå under når de frelsende englene fra himmelen snart landet. Han refererte til de lysglimtene som avisene har skrevet om og som har dukket opp på himmelen den siste uken. Sionridderne døde likevel slett ikke. Halvdjevelen Medea gjorde seg om til en liten edderkopp og krøp ut og varslet mannskapet på SS Halcombe. Etter en meget kort kamp mot vaktene grov de fangene ut og vendte hjem med en meget misfornøyd fange til fengselet i Skottland.

Juni 1886 Degradering.

Rådet er imponert over mye av det sionridderne har fått til, men det blir også klart at riddere som kommer levende hjem mens Den utvalgte ligger igjen død ikke nyter den samme aktelse lenger. De får beskjed om at en ny gruppe er valgt for å beskytte Den utvalgte, som forøvrig er funnet. Han er en ung engelskmann med et talent for spådomskunster, identifisering og allslags former for klarsyn (divination).

Den nye gruppen skal ledes av Herr Hammer fra Østerrike, en meget erfaren og kompetent ridder og leder. En siste gang får de likevel være med å beskytte Den utvalgte. Rådet bestemmer seg for at han må ut i ilden så snart som mulig slik at han kan modnes i tide til det endelige slaget, som man nå mener nærmer seg. En stor gruppe bestående av hele 8 sionriddere og knekter, samt Medea og Sergei, skal beskytte Den utvalgte mens han får sitt første møte med katakombene under Halcombe. Oppdraget skal være å finne den savnede skotske sionridderen McLough.

De møter en rekke underlige skapninger, inkludert en intelligent skapning som er i stand til å skape seg om til et rom for å lokke til seg mat. Den kan de faktisk kommunisere med, og kommer til en slags overenskomst med den. De finner til slutt McLough og en underlig, mektig skapning med en mengde ulike tentakler. Da de er iferd med å bekjempe den trekker den i et rustent jernrør på veggen som fungerer som en spake til en fallem. De fleste ridderne og knektene faller dypt ned i et vann. Tre nivåer under bakken. Her blir kampen hardere da skapningen trives godt i vannet, men de går seirende ut av striden likevel. Medea flyr de fleste opp, men Jonathan Parkman, Roger Mortimer, Sergei og en knekt fortsetter dypere inn i hulen for å undersøke et underlig lys.

En kjempestor drage følger etter dem og eter knekten. De andre går inn og får se en skjelettaktig skapning i en kutte som beskytter en krypt hvor en kriger ligger og holder et sverd. Når Parkman prøver å gå inn vifter skjelettet advarende med fingeren, mens Mortimer derimot får slippe inn og ta hånd om sverdet. Da begynner det også å lyse i kapellet over. Kapellet er fullt av flotte kunstverk. Både statuer av gammeltestamentlige skikkelser som David, Samson, Salomon, Daniel og Job, men også ikoner av helgener og kirkefedre som St. Stefanus, St. Peter, St. Paulus, St. Augustin og Origenes. Det viser seg at den som berører disse kunstverkene blir skjenket ulike gaver. Samson gir styrke, Salomon intelligens, Daniel karisma, Job gir bedre fysikk etc. , mens ikonene i stor grad gir erfaring. Roger Mortimer valgte fremstillingen av Origenes og fikk en mindre ønskelig gave. Origenes hadde i sin tid kastrert seg selv og denne “gaven” blir også Mortimer skjenket. Testiklene visner bort og faller av. Men som trøst har han anskaffet seg (eller i det minste Sionordenen) historiens mektigste sverd: Excalibur.

På veien ut av katakombene skaffer Mortimer, Parkman og Sergei seg en ny venn. De snubler nemlig over et vampyrbol. En vampyr tilbyr seg å hjelpe sionridderne med å finne veien ut dersom de hjelper ham med å drepe vampyrene som skapte ham og som kontrollerer ham. Det gjør de og han holder også sin del av avtalen. Han hevder selv at han aldri ønsket å bli vampyr og at han kun vil suge blodet til dem som fortjener det, kriminelle o.l. Det gjenstår nå å se.

Juni 1886 Overfalt på veien til Etna

Etter funnet av Excalibur er Mortimer, Albright og Parkman igjen høyt aktet av Rådet. Faktisk finner de ut at Mortimer bør båndes med Den utvalgte. En kronikør ved navn Morgan har forøvrig funnet noe interessant informasjon om sionriddernes funn i katakombene under Halcombe. En glemt kronikør hadde i sin tid postulert at det legendarisk Kamelot befant seg et sted under bakken i nærheten av dagens Halcombe. Morgan hadde også undersøkt en rekke av de ulike mytene om Kamelot. Det sies at en edel og rettferdig mann skapte seg et kongerike i utkanten av det som hadde vært Det romerske imperiet. Her skal han ha samlet alle gode krefter fra fjern og nær i kampen mot Dyret. Dette inkluderte en lang rekke trolldomsbrukere, noen ganger kjent som kabalen Steinen. De slo sine krefter sammen og smidde et våpen til bruk mot Dyret. Excaliburs fulle krefter kunne likevel bare brukes av en rettferdig og nobel mann og på en eller annen måte klarte Dyret å korrumpere kongen. Mytene hevder at en kvinne var involvert. Han skal også ha blitt forrådt av sin sønn Mordred.

Det blir besluttet at Mortimer antagelig er en rettferdig mann (i praksis en mann som aldri har handlet i strid med sin egen samvittighet) og at han derfor bør beholde Excalibur. Han trenger likevel å lære seg å bruke det. Ian McGregor er en ekspert på antikke nærkampvåpen og kommer fra Skottland for å lære Mortimer bruken av slike våpen. Deretter går ferden til Etna for å holde løftet om å hjelpe Medea med å kvitte seg med brorens sverd som skal kastes i vulkanen Etna. Med blir også Karl Hammer og hans stridsgruppe, Den utvalgte, og Sergei, foruten Butch Albright og Jonathan Parkman.
Underveis går plutselig alarmen og skipet blir angrepet. Det er den mørke ridderen som har rematerialsert seg og bruker sine krefter til å teleportere ombord kabalister og varrotter. Den mystiske og kulesikre trollmannen med flosshatt er også til stede. Kampen blir lang og hard. En av varrottene viser seg også å være i besittelse av trolldomskrefter, mens trollmannen blir revet i fillebiter av Sergei før han får gjort særlig med skade. Også den mørke ridderen felles relativt raskt, men han rekker likevel å drepe noen sionriddere og knekter. Ikke minst er det hans evne til lynstråler som gjør mest skade på flest motstandere.

Alt i alt mister sionordenen tre mann. Ridderne James Townstead og Ethan Lawson ble drept. Også førstestyrmannen Glenn Becket dør. Til gjengjeld har de tatt to fanger. En kvinnelig varrotte og en sterkt skadd varrotte. En annen varrotte kom seg unna og har enten hoppet på havet eller befinner seg på skipet. Matrosen Todd ble både bitt og klort av en varrotte (han er nå varrotte).

Juni 1886 – En pakt med Djevelen på vulkanen Etna

Sionridderne er på vei til Etna. De er svært skadd og oppdager at de nesten har brukt opp alle helbredelsesdrikkene sine i kampen mot Mordred og Mørkets barn. Pastor Inghram har 3 helbredelsesdrikker igjen, samt 3 hurtighetsdrikker og 4 ekstra potente heltemotsdrikker. Parkman har en helbredelsesdrikk igjen. Da de ligger i havn i Messina bestemmer Parkman og Albright seg for å forhøre varrottene som er i deres fangenskap. Albright plukker en av rottene opp i halen og truer den med en revolver. Rotten forsøker tilsynelatende å bite hånden som løfter den noe som utløser en standard refleks hos Albright: han pumper den full av sølvkuler og dreper den. Dessverre viser det seg at han har drept lederen, Esmeralda, den beste kilden til informasjon. Den andre varrotten er livredd, men vet ingenting. Medea sjarmerer den og får den dermed til å snakke, men den har ikke stort å si. Visstnok tror den at Esmeralda var den dominerende parten i forholdet til Mordred, noe hun naturligvis ikke var.

Den første natten ved havn i Messina oppdager Medea en varrotte som sniker seg inn i skipet for å befri Esmeralda. Hun ovverasker ham, men istedet for å angripe ham forklarer hun ham at lederen hans er død og at han ikke har noen sjanse til å vinne en kamp. Istedet for å angripe velger varrotten å flykte inn i Sicilia.

Merk: Varrotten Juan skylder altså Medea en stor tjeneste.

Reisen til Etna varer i circa 4 dager. Turen opp på fjellet enda lenger. Til sin overraskelse venter det en gammel mann oppe på fjellet. Medea reagerer øyeblikkelig med å sende en lynstråle mot ham og treffer. Mannen faller tilsynelatende ned fra kanten, men Medea lar seg ikke lure. Hun ender i favntaket til en stor, slimete demon, men hun klarer å slenge fra seg sverdet. I lavaen venter likevel en annen demon som tar tak i sverdet og bærer det til himmels. Parkman klarer utrolig nok å få inn et skudd på demonen. Demonen som introduserer seg som Bagliore forklarer at han vil ta vare på sverdet inntil Medea har funnet de manglende delene av Den hellige gral som trengs for å bekjempe Dyret og som Bagliore trenger for å komme seg “hjem” til Helvete. Medea godtar avtalen og blir preget med Bagliores merke. Dersom hun tenker hardt på ham vil han merke det og kunne teleportere til henne øyeblikkelig. Andre demoner og djevler vil også være i stand til å se merket og med mindre de er gehreleter vil de reagere svært negativt.

På veien tilbake er det meningen at de skal undersøke et anslått nedslagsfelt for en meteoritt. De oppdager en improvisert brygge i nærheten av det aktuelle området, men et fransk panserskip tar kontakt. Sionridderne hevder at de har en syk mann ombord og den franske kapteinen tilbyr seg å eskortere skipet til Algiers. Dette passer naturligvis dårlig for sionridderne som diskuterer hva de skal gjøre for å få gjennomført oppdraget.

Juni 1886 – Medea går amok i Nord-Afrika

Sionridderne bestemmer seg for å dele seg. Brorparten følger det franske panserskipet til Algiers, mens Den utvalgte, Vokteren (Mortimer), Parkman, Medea, Butch og Sergei tar lettbåten til den provisoriske havnen de observerte. Der blir de møtt av væpnede vakter. Vaktene er innfødte, men de er ledet av en franskmann som presenterer seg som Jaques Trobriand. Medea sjarmerer franskmannen til å la dem bli, ja faktisk gir han henne sitt eget telt. Dette til tross for at han i utgangspunktet var helt bestemt på at de måtte reise, selv om det kunne ledet til døden i ørkenen. Medea har med andre ord nok en gang vist sin nytteverdi.

Om natten bestemmer Sergei, Medea og Butch seg for å reise inn i ørkenen og observere hva slags utgravningsarbeid som foregår. De følger dyretråkket inn i ørkenen. Etter litt under 5 timer ser de en stor innhegnet leir. Gjerder av bølgeblikk omgir den på alle kanter, og utenpå er det strukket piggtråd, en amerikansk oppfinnelse som brukes i kvegdrift. Inne i leiren er det et stort tårn, og en mitraljøse er plassert på taket til et skur inne i leiren. En vakt observerer dem og sender opp en fosforrakett. Ikke lenge etter stormer det riflemenn ut av leiren og begynner å pepre dem med kuler.

Så mange kuler treffer Sergei at han faktisk besvimer en stund, men tar ingen permanent skade. Også Butch blir truffet og velger å retirere. Medea går derimot til frontalangrep. Hun forvirrer et dusin riflemenn med magi og griller et snes andre med en lynkule. Deretter gjør hun seg usynlig og infiltrerer leiren. Hun observerer en vakt foran et skur og mistenker at han vokter et våpendepot. Hun kaster en lynkule inn i skuret og resultatet blir ganske riktig en voldsom eksplosjon. Tårnet blir uskadeliggjort i denne prosessen.

Hun flyr også over utgravningsstedet og blir nokså overrasket over hva hun finner. Der ser hun en stor sirkelformet gjenstand i metall. Ved siden av står en slags gigantisk golem av metall med både metalliske armer og en slags tentakler. Da Sergei våkner opp i et dårlig humør begynner den å bevege seg i retning av støyen Medea har skapt. Sergei blir hardt skadd, men greier å trekke seg unna striden. Butch må komme seg tilbake alene.

I leiren blir den unge utvalgte konfrontert av “Jaques Tobriand” og truet med en revolver. Vokteren hans kommer til unnsetning og et basketak ender med at Jaques blir drept. Medea går nok en gang amok, denne gangen med vandrestav. Medea har vist seg å være langt mindre fredsæl enn tidligere, mindre opptatt av å unngå unødvendig tap av menneskeliv, og hun har demonstrert et enormt ødeleggelsespotensial. Skyldes dette Bagliores innflytelse?

Det endelige oppgjøret med Den seksfingrede hånd?

Sionridderne er i en vanskelig situasjon. De har bare en håndfull menn mot flere titalls tungt bevæpnede fanatikere. Likevel har de et taktisk overtak ettersom basen til Den seksfingrede hånd ligger i ørkenen og kan kun forsynes fra den provisoriske havnen som sionridderne behersker. De antar derfor at fienden kommer til å gjøre et utfall mot havnen for å sikre forsyningslinjene sine. Sionridderne minerer havnen, skurene og tråkket mellom havnen og basen.

fremmedlegion..jpg

De er også oppmerksomme på faren for at forsyningsskipene også rommer bevæpnede menn. Og ganske riktig kommer det en brigg mot havnen. På dekk står det mange titalls menn i blå jakker og røde bukser. Fra masten flagrer Trikoloren. Jonathan Parkman tror at fremmedlegionærene må være i ledtog med Den seksfingrede hånd og blåser hele havnen i luften. Det viser seg likevel at det er et kompani med rekrutter som ante fred og ingen fare. De ville bare benytte anledningen til å avlegge det arkeologiske utgravningsstedet et besøk, gi rekruttene en god marsj og hevde fransk suverenitet i området samtidig. Etter eksplosjonen endrer naturligvis dette seg og soldatene går raskt i stilling.

Heldigvis lykkes Medea med å sjarmere majoren som kommanderer kompaniet. Han blir riktig forelsket i henne og det blir en smal sak å følge etter ham til basen. Ettersom Den seksfingrede hånd har et godt plassert maximgevær er det slett ikke sikkert det blir enkelt å innta basen, selv for et kompani av fremmedlegionærer, men til sionriddernes overraskelse åpner Den seksfingrede hånd portene for fremmedlegionærene som marsjerer inn i basen i sluttet orden. Det kommer et skarpt lysglimt og en underlig duft. Så smelles portene igjen og fienden begynner å montere maximgeværet igjen. Det viser seg at det eneste som er igjen av kompaniet med fremmedlegionærer er en lang svart stripe i sanden og noen små tøyfiller hist og pist.

Sionridderne velger dette øyeblikket å angripe på og en lang og hard kamp følger. Medea gjør mye skade med forvirringsformler og lynkuler. Til slutt seirer sionridderne, men de to underlige gjenstandene, formodentlig fra det ytre rommet, selvdetonerer.

Nå har sionridderne en utfordring foran seg med å forklare briggen hvor kompaniet med fremmedlegionærer har blitt av.

Hevn mot KDPP

Sionridderne som beseiret Den seksfingrede hånd og deres gigantmaskiner slår fra seg muligheten til å bruke sjaluppen for å nå sivilisasjonen. Istedet venter de på at et skip skal komme forbi. En italiensk skonnert ankommer til slutt og det lykkes å få deres oppmerksomhet med en fosforrakett.

Det viser seg likevel etterhvert at lasten kanskje ikke er av den lovligste sorten. Et av mannskapet blir observert med et moderne fransk repetergevær av typen Lebel. En dekksgutt forsøker å bestjele dem, men blir oppdaget av Sergei. Etter en kort styrkedemonstrasjon hvor en italiensk matros blir slått ut får de være i fred, men stemningen blir noe anspent. Det blir gjort en avtale hvor sionridderne blir satt av i Tunis istedet for Algiers.

I Tunis får de beskjed om at SS Halcombe er satt i en 48 dager lang karantene. De får også et nytt oppdrag, å overfalle KDPP i det de gjennomfører et kjøp av noen okkulte bøker. På den måten får Sionordenen sendt et signal til KDPP om at de tapene de har påført dem i den siste tiden ikke vil bli tolerert, og forhåpentligvis vil man også hindre KDPP i å skaffe seg farlig kunnskap iform av trylleformler eller fremmaningsritualer.

Sionridderne bestemmer seg for å dra til Italia først og deretter hente SS Halcombe. Handelen finner sted i det gamle amfiteateret i byen Padua, like vest for Venezia. Sionridderne posisjonerer seg rundt amfiteateret og det omkringliggende parkområdet. Det utvikler seg til en skuddveksling hvor alle KDPP-agentene faller. Dette er likevel bare begynnelsen på trefningen. Plutselig materialiserer det seg et dusin kuttekledde menn som beseirer sionridderne. Dvs. ikke alle. I det fienden har samlet sammen fangene og er på vei bort fra området blir de overfalt av Sergei i sin hybridform. Det er vanskelig for fienden å forsvare seg med revolvere med Sergei deres midte og kun få av kulene som faktisk rammer ham gjør ham noen skade (de skyter med blandet ammunisjon i tønnene). Selv ikke evnen til å påkalle lyn fra himmelen hjelper de kuttekledde fiendene.

Slaget er over og en lang rekke fiender, spesielt KDPP-agentene, er ennå i live. Blant de kuttekledde tok Sergei livet av alle han hadde skadet slik at de ikke skulle videreføre den forbannelsen som rammer dem som overlever bittene hans. Så gjaldt det å komme unna før den italienske ordensmakten får samlet menn og mot.

På vei til Venezia

Sionridderne er på vei til Trieste via Venezia. Men de er ikke alene. De blir forfulgt. De bestemmer seg for å legge et bakhold, men opplever selv å bli fanget. De nedkjemper likevel fienden gjennom ren, skjær kraft. Sionridderne innser ikke desto mindre at de står ovenfor en sterk fiende som trolig kjemper på hjemmebane. De bestemmer seg for å forhandle.

peterskors..jpg

Det viser seg at mennene de har kjempet for er medlemmer av Petersordenen. En hemmelig katolsk orden som har som oppgave å bekjempe djevelens håndlangere på jorden. Oppnedkorsene de bar var ikke tegn på satanisme, men viste til St. Peter som ble korsfestet opp ned. Det viser seg at de befant seg på møtet mellom KDPP og Sionordenen, ikke for å slå klørne i de okkulte tekstene, som er verdiløse. Istedet var de der for å ta hånd om en av djevelens profeter, en mann som forsøker å omvende hele det nordlige Europa til den gamle germanske hedendommen. De hadde blitt tipset om denne farlige mannen av en kilde i KDPP.

Petersordenen krever å få ham utlevert. Det kommer ikke på tale, men det blir til slutt avgjort at Petersordenen skal få det magiske skjoldet den hedenske forkynneren har med seg. Petersordenen advarer også sterkt mot Medea, og hevder at slike som henne alltid vil føre ondt med seg og at Sionordenen bør gjøre ende på henne umiddelbart.

En etterforskning.

Sionordenen blir gitt et tilbud av djevelen Bagliore som vil gi dem en mulighet til å skaffe seg et nytt kart ved hjelp av en artefakt som gjør det mulig å reise til parallelle virkeligheter som er til forveksling lik vår egen.

Sionridderne takker ja til dette tilbudet. Først må de likevel tilbake til Storbritiannia. Det går svært raskt ettersom Bagliore teleporterer dem dit. Uheldigvis slipper dropper han dem av på Trafalgar Square, midt på dagen. Det går riktig dårlig og flere av stridsgruppemedlemmene får panikk. Varulven Sergei forvandler seg til hybridform, mens revolvermannen Butch av en eller annen grunn trekker sine to svære seksløpere. Til slutt lykkes de likevel med å komme seg unna.

Odinistene Max Siegfried og hans gjenlevende håndlanger Bruno blir overlatt til Sionordenen. Den utvalgte legger seg i hardtrening for å lære seg mest mulig magi på kortest mulig tid. Butch og Parkmann blir likevel satt på et etterforskningsoppdrag i påvente av Bagliores retur.

View
Welcome to your Adventure Log!
A blog for your campaign

Every campaign gets an Adventure Log, a blog for your adventures!

While the wiki is great for organizing your campaign world, it’s not the best way to chronicle your adventures. For that purpose, you need a blog!

The Adventure Log will allow you to chronologically order the happenings of your campaign. It serves as the record of what has passed. After each gaming session, come to the Adventure Log and write up what happened. In time, it will grow into a great story!

Best of all, each Adventure Log post is also a wiki page! You can link back and forth with your wiki, characters, and so forth as you wish.

One final tip: Before you jump in and try to write up the entire history for your campaign, take a deep breath. Rather than spending days writing and getting exhausted, I would suggest writing a quick “Story So Far” with only a summary. Then, get back to gaming! Grow your Adventure Log over time, rather than all at once.

View

I'm sorry, but we no longer support this web browser. Please upgrade your browser or install Chrome or Firefox to enjoy the full functionality of this site.