Jakten på de manglende delene av Den hellige gral.

Ørnemannen

Mooshie_-_Sojourn_-_Todd_Lockwood.jpg

Våre helter har knapt med tid. Om drøye fem uker vil Gudedreperne bruke sitt masseødeleggelsesvåpen for å utslette befolkningen på Lemnos. De må finne sverdet og deretter en måte å drepe guden Raz-El på før den tid.

Kronikøren foreslår at de deler seg i to for å dekke et større område og spare tid. Jordboerne drar sørover mot skogen hvor Eilistraee-prestinnene holder til. De åsatroende drar nordover hvor ørnen som bar sverdet i klørne skal ha blitt sett. Begge gruppene kjøper seg ridehester og Siegfried klarer å forhandle frem en særlig god pris.

Landsbyens eldste, krøplingen Erfin, ber dem om å bli inntil det store markedet er over om ti dager. Det har tatt mange år å få lokket kjøpmenn til lansbyen etter det siste svartalvangrepet. Han er villig til å tilby gratis kost og losji, et par hundre gullstykker og en lokalkjent guide som vil kunne hjelpe dem å finne frem langt raskere og dermed spare inn noe av tiden. Tilbudet blir avslått.

Siegfried foreslår en uortodoks kommunikasjonsform. Hatter. Grønn hatt betyr at alt er vel. Rød hatt betyr behov for umiddelbar assistanse. Gul hatt betyr at det ikke er noen umiddelbar fare, men at det er et behov for å møtes.

Siegfried, Hrotgar, Tor´e og Airlea reiser nordover og etter å ha ridd i to og en halv dag kommer de til en stue som er bygd inn i en ås. Like ved er en steinsirkel, og fire store eiketrær. En brunbarket, lærhudet gammel mann kommer ut og tar dem imot. Han er åpenbart blind og ledsaget av en stor bjørn. En ørn er også i nærheten, kanskje var det den som tok livet av en av ravnene Siegfried hadde brukt til å spionere med?

Mannen introduserer seg som Mooshie. Han er blind, men det synes ikke å hemme ham nevneverdig. De utveksler historier og Siegfried forsøker å vekke hans sympati for de millionene av lemnitter som avhenger av at de får tak i Eilistraees sverd. Mooshie er imponert over fortellingene, men sier at selv om han skulle vise seg å ha sverdet er det ikke hans rett å gi bort et sverd som Eilistraee har smidd av et stykke av månen. Han må innhente Eilistraees velsignelse og den enkleste måten å gjøre det på er å henvende seg til prestinnene som holder til i skogene i sør.

De kan imidlertid vise seg verdige å i det hele tatt vurderes som bærere av Eilistraees sverd. Mooshie har, trolig gjennom en av rovfuglene han omgir seg med, sett en gruppe drower som nærmer seg en landsby i sør og vil være fremme om tre netter. Klarer Siegfried og hans menn å stanse dem vil det være en god gjerning.

Siegfried, Hrotgar og Toree kaster seg på hestene og rir det de er gode for og ankommer landsbyen mens den er i god behold. Alle vaktene blir mobilisert og får beskjed om å være ekstra oppmerksomme den natten, da et angrep er å forvente.

Nervene står i høyspenn og med god grunn. Den natten blir de angrepet, og det viser seg at palisadene og bålene er til liten nytte. Drowene bruker magisk mørke for å kvele lyset og leviterer over palisadene. Det gjør det også mulig for dem å komme raskt inn i kampen ved simpelthen å falle ned på fienden. En svært hard kamp finner sted mellom et lite antall drower som viser seg å være formidable i kamp. Det er imidlertid også Siegfried som kjemper i full størrelse. Etter å ha mistet to sverdsvingere trekker drowene seg tilbake. Landsbyboerne er svært takknemlige.

Siegfried forsøker å kontakte sionridderne gjennom ravnene, som nå kan snakke takket være en gave fra Odin. Istedet får han kontakt med en gruppe dansende Eilistraee-prestinner som er lite fornøyd med å bli avbrutt.

View
En reise til Toril
Multiverskampanjen. Tilbake til Primærmaterieplanet (men ikke Jorden)

greskeaktige_kvinner_i_Ytterlandene..jpg

Jordboerne gjør seg klare til å reise til Sigil for å hente Eilistraees sverd. De er imidlertid bekymret for å etterlate seg de atten slavinnene samt sionridderne i Sigil uten beskyttelse. Shemtska, eller andre, som er ute etter å legge press på dem, eller hindre dem i å assistere Gith i hennes opprør, kan velge å angripe dem.

De vurderer derfor å slutte seg til en fraksjon. Siegfried er negativ til denne tanken, og bryr seg heller ikke noe særlig om skjebnen til de andre dødelige. Om de bare velger å tro på Allfaderen er det å dø for sverdet ingen kilde til bekymring. Det eneste unntaket er Brunos tidligere elskerinne, Airlea. Denne kvinnen, som nå er synlig gravid med Razel-Els barn, ønsker han å ta med seg på ekspedisjonen. Hun har alt begynt å trene med våpen, og er svært ivrig.

Kronikøren mener derimot at de har et ansvar for de kvinnene de har tatt under sin beskyttelse. Han er likevel skeptisk til den fraksjonen Moore er mest interessert i, nemlig Sanserne. Denne fraksjonen som ser på sanseerfaringer som den beste måten å tilegne seg kunnskap om og bli ett med multiverset på, nedprioriterer den evige sjelen til fordel for et kroppslig fokus, mener han.

Ikke desto mindre går han med på et besøk til Den store festhallen, som er sansernes hovedkvarter i Sigil. Der møter Moore den kvinnelige faktotumen, Callistra, han har snakket med tidligere, som gir en liten innføring i deres filosofi. Til sist blir de enige om at Moore skal bli et prøvemedlem, slik at begge parter kan vurdere om han egner seg som sanser.

En annen fraksjon som synes å appellere til jordboerne er De uavhengige. Det viser seg at Meldon hører til denne gruppen. Han forklarer at de i den siste tiden har vært under press fra Harmonium, som misliker både de uavhengige og sanserne. De har i økende grad trukket seg tilbake til Den store basaren, hvor de er svært tallrike og sterke. En mulighet kan være å flytte slavinnene og sionridderne dit, hvor de vil være langt tryggere enn i garnisonen.

Fordelen ved å slutte seg til disse fraksjonene er trygghet. Bakdelen er at man arver fiendskapet til andre og mektige fraksjoner. Thornton får tillatelse til å fremhandle en avtale med de uavhengige om beskyttelse, og kanskje også medlemskap for de sionridderne som måtte være interessert i det. Meldon mente at det ville kunne la seg gjøre å flytte produksjonene av riflene også til Den store basaren, om Uavhengighetsligaen fikk 30 % av de produserte våpnene til bruk i forsvaret av basaren.

Gjennom portalen
Jordboerne har kommunisert med gudedreperne og fått beskjed om at alt de vet er hvor månesigdsverdet til Eilistraee sist ble observert, og at det ble båret i klørne til en stor ørn i nærheten av Måneskinnsmyrene i Faerun.

Gruppen som reiser til Toril består av Siegfried, Stewart Moore, Kronikøren, githyankien Tor´e, Ella og Airlea (den gravide slavekvinnen) og Charleston (sionriddermagikeren med én hånd).

Meldon har sikret dem passasje gjennom en portal i Skjebneligaens besittelse. Denne fraksjonen, som ofte kalles rapperne eller græbberne, fordi de mener at alt det man kan ta fra andre og holde på har man rett på, krever femten hundre gullstykker for gjennomfarten. Det er svært mye penger for en portalreise, særlig med tanke på at det strengt tatt ikke er lov til å kreve penger for bruk av portaler i Sigil. At prisen er så høy er nok ikke tilfeldig. De prøver seg med å si at primerne kan bruke portalen gratis, om de bare går med på å la en av deres representanter få bli med dem og motta en audiens hos den påstått gjenfødte Gith. Det vil ikke jordboerne gå med på. Da truer græbberne med at de ikke har inngått noen avtale om returreisen, og at primerne fort kan oppdage at portalen er stengt når de skal vende tilbake. Det hjelper ikke, primerne vil ikke gå med på noen flere avtaler, særlig som følge av utpressing. Ella påpeker at det finnes en rekke portaler mellom Sigil og Toril, og kanskje er det enklere å finne portaler som ikke kontrolleres av græbberne på Toril-siden.

Da de ankommer er det mørkt, men stjerne- og månelyst. De befinner seg i et myrlandskap. Siegfried påkaller ravner for å orientere seg. I måneskinnet øyner de store fjell i avstanden i nord, og på veien en liten stue hvor det er lys i vinduene. Til vest er det en liten landsby, mens det i avstanden befinner seg nok en fjellkjede. I øst er det skog. Det er det også i sør, men der får ravnen øye på et stort brennende bål i en glenne. Siegfried prøver å få ravnen til å nærme seg, men det vil den ikke. Kan det tenkes at den er redd for noe?

wooden-wall-tower-12348314.jpg

Jordboerne velger å ta turen til landsbyen, da den er nærmest. Da de ankommer den, like før morgengry, viser det seg at den er beskyttet av høye trepalisader. Den er også godt voktet, og de blir oppdaget av en vakt bevæpnet med spyd. De forklarer at de er reisende og ønsker ly. Til sist blir de sluppet inn, men ettersom det er markedstid og landsbyen er fylt til bristepunktet av tilreisende bønder og handelsfolk, blir de henvist til noe halm i en låve. Store mengder gull sikrer dem likevel en plass i ett av de to lokale gjestgiveriene.

De har mange spørsmål, blant annet om hvem landsbyboerne frykter. De får snakke med Erfin, landsbyens eldste, som forklarer at palisadene er til beskyttelse mot drowene. Fra tid til annen angriper de landsbyen, tilsynelatende bare for moro skyld. De har aldri okkupert en landsby og tar sjeldent slaver. I stedet kan det virke som om de ser på menneskene på samme måte som aristokrater ser på villsvin og hjort, som underholdende jaktbytter. Det er åtte år siden forrige angrep, men det var som vanlig helt ødeleggende og sitter brent i minnet på de overlevende. Særlig utsatt er de på overskyede netter med lite stjerne- og månelys.

59dc813519f7efce13c9594be783765d.jpg

View
Hvem er forræderen?
Multiverskampanjen. Tilbake til Sigil. En spion i rekkene?

arcanaloth2_012_by_ochrejelly-d7q8o01.jpg

Zellar, som hevder å være den legendariske Gith, som for ti tusen år siden frigjorde githyankier og githzeraier fra ilithidenes slaveri, har sikret seg en base på ørkenplaneten Athas. Her råder hun over en sterk festning, åtti krigere, et antall gisher og trollmenn og to røde drager.

I kampen mot den mektige skrømtdronningen Vlaakith, med sine talløse horder av krigere, svimlende magiske slagkraft og enorme velstand, er dette likevel en nærmest komisk puslete hær. For å ha noe håp om å beseire Vlaakith, helst uten å utkjempe en langvarig borgerkrig som vil kreve tusenvis, kanskje hundretusenvis, av githyankiers liv, setter Zellar/Gith sin lit til at hun ved hjelp av kraften til en levende gud vil være i stand til å konfrontere sin motstander på noenlunde like vilkår.

For å sikre seg denne kraften er hun avhengig av to artefakter. Den ene er et sverd smidd av svartalvgudinnen Eilistraee, som befinner seg på planeten Toril på Primærmaterieplanet. Dette sverdet skal være i stand til å drepe en gud. Den andre artefakten hun behøver må kunne samle kraften fra den nylig drepte guden Razel-El. Planen er å skaffe seg en slik artefakt fra en av minene githyankiene driver på de døde gudene som flyter rundt på Astralplanet for å sanke smulene av gudekraft som ennå finnes i disse kadaverne, og gjøre den i stand til å romme den potente kraften fra en nylig drept og vital guddom.

Zellar vil selv ta på seg oppgaven å sikre den siste artefakten, men sverdet vil jordboerne og einherjen Siegfried måtte skaffe seg. De har sine egne motiver for å drepe den guddommelige Razel-El. Det var de som ved å drepe ham mens millioner av lemnonitter tilba ham som en gud hevet ham til gudestatus. Æsen (med jotneblod) Loke vil at de skal bøte på denne feilen, og vil i så fall regne det som det andre av totalt tre storverk han har krevd av dem for å sende dem tilbake til Jorden.

For å komme til Toril må jordboerne først reise til Sigil, portalenes by. Gith har ingen kontakter der som kan hjelpe dem, så de må finne den rette portalen på egenhånd. Hun gir dem imidlertid to tusen gullstykker til å betale en eventuell portalavgift med, så vel som en liasonoffiser i form av Tor´e, krigeren som Moore utkjempet en duell med på Astralplanet.
Trollmannen Zekith åpner en portal som tar dem til et sted Siegfried kjenner godt, like utenfor Ilsensines tempel, laget av rosa marmor og formet som en hjerne. De leier flygeskater og kommer tilbake til Meldons sverd for leie. De er usikre på om det kan være i githyankihender og går forsiktig frem, men alt er i orden og de blir tatt varmt imot av Roxana og de andre slavinnene. De blir også gjenforent med Kronikøren.

Også Meldon er glad for å se dem, men Thornton og Spangler har allerede fortalt dem om deres assosiasjon med githyankiopprørerne og han er lite fornøyd med akkurat dette. Meldon ser få inntjeningsmuligheter, men derimot mange farer ved å bli forbundet med fiender av den mektige skrømtdronningen Vlaakith. Også Siegfried mener at det kanskje er på tide å avslutte samarbeidet. De blir imidlertid enig om å la det ligge i den nærmeste fremtid og Meldon går med på å hjelpe dem med å finne en portal til Toril. Dersom de skal unngå kolossale portalutgifter er det likevel en fordel om de kan vente to-tre dager. De blir enige om at de må reise senest innen tre dager.

Imellomtiden besøker Moore Thornton og hans riflefabrikk. Ingeniøren har leid et lokale i det nedre kvarteret, hvor det finnes mange portaler til de såkalte lavere eksistensplanene og hvor de gigantiske smelteverkene befinner seg. Leiekostnadene andre steder i Sigil er voldsomt høye, har han oppdaget. Han har også ansatt en gruppe nisser. De er mer enn dyktige nok til å gjenskape en rifle basert på Lee-Metfield-modellen, men han må stadig hindre dem i å gjøre «forbedringer» på designet. Og det er en utfordring å prøve å få dem til å forstå hvor viktig det er at alle modellene er helt identiske, slik at delene fra en rifle kan byttes ut med delene fra en annen rifle. Ammunisjonen har han ikke kommet i gang med å produsere ennå.

De besøker også svartalvtrollmannen. Han har fulgt begeistret med gjennom Åhanvarsåsød, den kunstige kreasjonen som sitter på Moores skuldre og som han kan bruke til å observere omgivelsene rundt Moore med. Moore og Siegfried gjør ham oppmerksom på at han ikke kan selge informasjonen om Gith, eller fortelle noen hva han vet om opprøret og hvor den vesle hæren befinner seg. Det går ikke trollmannen med på. Riktignok har han ikke gjort det, ei heller tenkt tanken, men han mener at om han skulle ønske det er han i sin fulle rett til å bruke denne informasjonen slik han selv ønsker. Likevel er han villig til å hjelpe dem. Dels ved å gi dem et spesialtilbud på drikker (alle typer for 200 gullstykker) og ved å gi Åhanvarsåsød en oppgradering i form av en helbredende tunge (som kan lege sår ved å slikke på dem fem ganger om dagen, 1-4 livspoeng). Moore er bare glad for å gi fra seg Åhanvarsåsød slik at trollmannen i hvert fall ikke vil vite mer om hva de foretar seg mens de befinner seg i Sigil.

yugomezz.gif

Den andre dagen i Sigil bestemmer Siegfried seg for å ta med Hrotgar og Airlea til Odin-tempelet. På veien blir de kontaktet av en liten gutt fra et av byens budbringerselskap. Han gir dem en invitasjon til en viss Shemtska. Siegfried aner uråd og bestemmer seg for å fortsette til tempelet. Et stykke på veien blir han imidlertid hindret av to underlige, nærmest insektlignende skapninger bevæpnet med spyd. En underlig «dans» følger, hvor Siegfried og Hrotgar forsøker å komme forbi, mens de to skapningene beveger seg for å sperre veien for dem. Til sist løsner Siegfrid øksen og gjør seg klar til kamp. Han insisterer derimot på at de gjør det første angrepet, men det er de ikke villig til å gjøre. Harmonium er svært sterke i Fyrstinnekvarteret, og uansett hvor formidable de måtte være vil de ha lite å stille opp med mot en større Harmonium-styrke. Siegfried lover å møte Shemtska etter at de har besøkt tempelet.

Hrotgar ofrer et underlig dyr til Odin. Så tar de veien til Shemtska og møter Moore. I den ekstravagant utstyrte bygningen må de vente lenge før endelig blir vist inn til en svært feminin, pelskledd kvinne med et sjakalaktig hode prydet med store øredobber og en slags planteturban. Shemtska.

Denne kvinnen, som Ella beskriver som en av Sigils mektigste personer, med et enormt spionnettverk og som har en andel av svært mange virksomheter i byen, viser seg å vite langt mer om dem enn hva godt er. Hun kjenner til opprøret og er ute etter å høre deres vurdering av den påståtte gjenfødte Gith. Tror de hun er ekte vare? Hun hevder å ha mye å tilby dem. Blant annet vil hun gi Moore en anledning til å møte sine barn og kone igjen, eller i hvert fall noe som ligner på dem. Siegfried og Moore er likevel ikke villige til å fortelle henne noe.

Hun advarer dem om at det neppe vil vare lenge før deres assosiasjon med opprørshæren blir allmenn kjent. Og for enkelte, som er ute etter å vinne Vlaakiths gunst eller bli belønnet av henne, vil de være verdt mer døde enn i live.

Moore, Siegfried og Kronikøren kommer frem til at noen muligens har solgt informasjon til Shemtska. Men hvem er informanten som har forrådt dem? Er det Meldon, svartalvtrollmannen eller kanskje til og med Ella?

View
Drevet på flukt
Multiverskampanjen

093a1ad67e9b9b167096676c8bf327fd.jpg

Da einherjen Siegfrid, orken Togrim, den frigitte slaven Hrotgar og sionridderen Moore ankommer Zellars (Giths) kastell på Astralplanet, etter å ha besøkt Gudedrepernes hoff, har de både gode og dårlige nyheter.

De gode nyhetene er at de trolig har en måte å drepe guden de selv har skapt, noe som gjør det mulig for Gith å høste kraften hans, noe hun vil trenge i kampen mot skrømtdronningen Vlaakith.

Den dårlige nyheten er at She-Tatt forrådte henne og unnslapp. Det betyr at de må regne med et angrep innen svært kort tid. Zellar (Gith) hadde håpet å kunne bruke kastellet som sin base i det minste i noen måneders tid.

I mellomtiden bestemmer Stewart Moore å gjøre noe med fiendtligheten de møter hos sine githyankiallierte. Takket være Gith blir menneskene og orken tolerert, såvidt, men githyankiene legger ikke skjul på at de mistrives med at Gith tolererer underlegne raser i sin opprørshær.

Moore forsøker å invitere noen av githyankikrigerne med på vennlig kappestrid. Det lykkes han ikke med, men en av dem, Tor´e, går med på en duell med tresverd. Moore får valget om å kjempe til den ene parten er bevisstløs, eller etter at en part har truffet motstanderen tre ganger. Moore velger den mest brutale varianten, dels for å vinne respekt, men også fordi hans eneste fordel mot sin astralvante motstander er at han kan utholde svært mye skade. Ikke minst fordi lykantropien hans gir ham delvis beskyttelse mot ikke-magiske våpen.

Kampen går slik Moore forventer. Tor´e danser og “flyr” forbi ham i voldsom fart og treffer ham gang på gang, mens han selv kun av og til treffer sin motstander. Likevel gir ikke Moore opp, og også Tor´e begynner å merke treffene han av og til mottar på kroppen. Etter et par svært gode angrep fra hans side, som likevel ikke klarer å slå Moore bevisstløs, tilbyr han sin menneskelige motstander en ærefull remis. Han, og alle de andre githyankikrigerne er imponerte over jordboerens utholdenhet og viljestyrke, og et nytt bånd knyttes mellom krigerne på tvers av raseskillene.

Trollmannen Zekith har plassert magiske sensorer i en vid omkrets rundt kastellet. De gir ham et forsvarsel når potensielle fiender nærmer seg, men ettersom githyankier beveger seg så raskt på Astralplanet har forsvarerne kun et par minutter å gjøre seg klare på.

Det viser seg at det er en astralkrysser som kommer, men tilsynelatende uten fiendtlige hensikter. Trolig er det snakk om en inspeksjon eller et tilfeldig besøk. Giths plan er å la de fremmede krigerne komme helt inn i borgen, og deretter stille dem ovenfor valget om å slutte seg til henne, eller bli nedkjempet. Ingen av kampstasjonene, slik som trippelballistaene i tårnene, blir derfor bemannet.

Straks før skipet legger til havn åpnes imidlertid ballistaportene og entrehaker skytes ut. Githyankikrigere strømmer ut av skipet, og samtidig planhopper mengder av githyankier fra primærmaterieplanet overalt rundt kastellet, som nå er fullstendig omringet. Gith beordrer de fire krigerne som befinner i nærheten av ballistaene om å bemanne dem og beskyte skipet. De resterende krigerne blir beordret til å oppholde fienden så lenge de kan, mens gishene, primerne, trollmannen Zekith og hun selv flykter. De følger trofast denne selvmordsordren.

På vei ut av det nederste tårnet, hvor motstanden er svakest, blir de imidlertid oppdaget og angrepet av en gruppe krigere ledet av forræderen She-Tatt. Kampen blir svært hard og orken Togrim faller. She-Tatt har bestemt seg for å drepe einherjen Siegfried, som han har lagt særlig for hat. Gith ekspederer tilsammen tre av de fem angriperne nokså raskt, og demonstrerer dessuten noen uhyggelige evner til å påføre skade kun ved å berøre fienden. Til sist klarer de å flykte gjennom en portal åpnet av Zekith.

De ankommer en gold og brennende het ørkenplanet. Dette er ikke githene vant med, særlig gishene, som aldri har vært utenfor Astralplanet. Her kommer jordboerne til sin rett og hjelper githene med å dekke seg til og Siegfried ber Odin om å gi skjenke dem mat og vann, noe han gjør.

De kommer seg til sist ut av ørkenen, i retning av et ensomt fjell. Fjellet skjuler en formidabel befestning, og ifølge Gith og Zekith, et klekkeri hvor tusenvis av githyankiegg oppbevares. Ettersom ingenting eldes på Astralplanet er slike klekkerier en forutsetning for at nye githyankier skal kunne utvikle seg og bli til voksne gither en dag. Kan de sikre dette klekkeriet og på en eller annen måte trygge eggene, vil de om noen år ha en armé å kjempe med.

Det synes ikke som noen enkel oppgave. Ved siden av å innta en nærmest uinntagelig festning er den også beskyttet av to gigantiske, røde, reptilaktige skapninger. Drager. Gith virker ikke bekymret. Hun går ensom og uredd inn i kløften som leder til festningen. Der blir hun møtt av festningens kommandant, en ridder, og et tjuetalls krigere. Alt dette ser Siegfried gjennom øynene til en slags gribber som sirkler over Gith i håp om at det snart vanker et måltid.

Gith utfordrer tilsynelatende kommandanten til kamp. Han tar klokelig nok ikke imot denne utfordringen, men beordrer istedet de to dragene til å gjøre ende på henne. De kolossale skapningen tar til vingene og lander like ved den spede og spinkle githyankikvinnen, som dessuten kastet fra seg platerustningen sin i ørkenen. De tramper mot henne, mens bakken skjelver under vekten deres, men fremfor å sluke henne, eller brenne henne til aske, bøyer de hodene i underdanig aktelse for Gith.

Kommandanten får panikk og beordrer mennene sine til å angripe henne. Uten hell. Enkelte av krigerne kneler istedet respektfullt. I mangel av bedre alternativer stormer han mot henne med sverdet hevet. Gith unngår med enkelthet angrepet hans, og gir ham et rapp med flatsiden av sverdet som sender ham vaklende i retning av den ene dragen som åpner det enorme gapet sitt og sluker ham.

Borgen er erobret. Men hva nå? Det er nå mindre enn to måneder igjen før gudedreperne setter i gang med utryddelsen av befolkningen på Lemnos, og artefakten som skulle brukes til å sanke gudekraften til bruk mot Vlaakith ligger igjen i kastellet på Astralplanet. Det vil trolig ikke vare lenge før Vlaakiths styrker sporer ferden deres hit og angriper med full styrke.

View
Gudedrepere og forrædere
Multiverskampanjen

githzerai_M.jpg

Jordboerne, orken og einherjen går med på å gjennomgå et magisk edbindingsritual (geas) som binder dem til Giths sak, med en del forbehold.

“Kontrakt” med jordboerne:

  • Ordrer må ikke stride med allerede inngåtte avtaler (som med arkanen, Sigil-trollmannen, Loke, Sionordenen og må ikke stride med religiøse forpliktelser (bibelske).

“Kontrakt med Siegfried”:

  • Må ikke gå på bekostning av oppdraget for Allfaderen, Odin.
  • Må få anledning til å utføre blodhevn mot forræderen She-Tatt (men ikke før Vlaakith er styrtet).
  • Må ikke beordres til å handle mot Odins vilje

Kontrakt med Togrim:

  • Må ikke beordres til å skade sivile
  • Må ha mulighet til å avslutte kontrakten ved å bli drept (som var alternativet til å sverge eden i første omgang) dersom han ikke lenger er komfortabel med ordningen

Når eden først er sverget blir de invitert til rådslagning med Zellar (Gith) og hennes offiserer. De diskuterer ulike måter å forfølge opprørskampen videre. De har kun femten krigere, et par gisher og en varlok. Zellar er den eneste ridderen. Riktignok er et femtitalls krigernoviser på vei, men det vil ta lang tid å få dem i stand til å stå seg mot Vlaakiths elitekrigere.

De har imidlertid et pusterom ettersom ingen vet at borgen har falt. Og ettersom githyankibefestninger er såpass isolerte kan det ta måneder eller til og med år før noen oppdager at det er tilfellet. Det er tid som må brukes til å skaffe seg forsterkninger.

En mulig kilde til forsterkninger er i Det levende havet, et osean som har rent inn i Astralplanet fra en portal som en eller annen trollmann eller lignende har åpnet til et gigantisk hav på Primærmaterieplanet. Her finnes en rekke skapninger som lokatha, havmenn og sahuagin som kanskje kan rekrutteres. Disse har ennå ikke skjønt at de kan bevege seg like fritt utenfor havet som innenfor her på Astralplanet. Ulempen er at det vil ta tid å lære dem astralkamp. I Det levende havet finnes det likevel også en gruppe githyankiutbrytere som har brutt med dronning Vlaakith. De burde det være mulig å rekruttere. I tillegg blir det bestemt å kartlegge ulike befestninger på Primærmaterieplanet og forsøke å rekruttere derfra.

Siegfried og Moore avbryter Zellar nokså ofte, til irritasjon for blant annet trollmannen Zekith. De er naturlig nok veldig opptatt av å få drept guden de har skapt. Zellar/Gith forsikrer dem om at det også er i hennes interesse. Det er ikke uvanlig å utvinne gudekraft fra de døde gudene som flyter rundt på Astralplanet, men hun har i sin besittelse en artefakt som hun mener er i stand til å romme den fulle kraften til en levende gud. Og den kan hun ha bruk for når hun skal utfordre den enormt mektige skrømtdronningen Vlaakith.

Når møtet vel er overstått leser Zekith tankene til Thornton og kommer frem til at han tenker hardt på et hemmelig våpen. Det viser seg at det Thornton har i tankene (og har hatt en stund) er muligheten for å produsere enkle bakladerrifler i Sigil. På turene rundt i byen har han blitt oppmerksom på at det finnes ganske mange eksempler på sofistikert finmekanikk og stor metallurgisk kunnskap i portalenes by. Det virker heller ikke å være noen mangel på salpeter og svovel, som kan brukes til å fremstille svartkrutt. Det igangsettes en diskusjon om hvilke typer ammunisjon som bør prioriteres, og selv om Spangler gjerne vil ha flere kuler til mauserpistolene, blir man enige om at rifleammunisjon bør prioriteres. Det kan også brukes i en eventuell gatlingmaskin som kan gi et virkelig overtak mot fiender uten magiske rustninger.

Thornton og Spangler blir sendt tilbake til Sigil sammen med to githkrigere og fem tusen gullstykker for å igangsette våpenproduksjonen. Om er heldige kan de også berge Kronikøren og Charleston. Eller i det minste sølvsverdet som ligger forvart i brakkene.

Siegfried, Moore, Togrim, She-Tatt og en gish får derimot i oppdrag å reise til Gudedrepernes hoff, en utbrytergruppe fra Fornekterne, som har som mål å drepe guder (de har såvidt Zekith er bekjent ennå ikke lykkes med å drepe noen). Gudedrepernes hoff er en ekstremt robust befestning og de blir i utgangspunktet møtt med stor mistenksomhet. Da det derimot blir kjent at de ikke bare har skapt en guddom (noe som bekrefter deres egne teorier om hvordan guder blir til) , men også har tenkt til å drepe denne enslige guden, blir gudedreperne straks begeistret.

De forteller at den beste måten å drepe en gud på er å utrydde alle tilhengerne hans. Det er normalt sett ikke lett, ettersom de gjerne er spredd utover flere kontinenter, planeter eller endog ulike eksistensplan, men siden det ikke er tilfelle med kryptonerguden bør det la seg gjøre. Gudedreperne har allerede passende masseødeleggelsesvåpen til rådighet, forteller de.

Moore og Siegfried er imidlertid ikke særlig begeistret for denne ideen, av flere grunner. Gudedreperne forteller at den eneste andre muligheten man har for å drepe en gud er å få tak i en artefakt produsert av en annen og mektigere gud som er i stand til å gjøre ende på selv guddommelige skapninger. De forsøker naturligvis å kartlegge alle slike våpen, men i øybelikket vet de kun om en artefakt som det kanskje kan være mulig å få tak i. Et sverd laget av svartalvgudinnen Eilistraee, som ble laget for å drepe gudinnen Lolth. Det har vært en tur innom Avgrunnen, men er nå visstnok tilbake i Toril.

De får to måneder på seg til å skaffe dette sverdet før gudedreperne begynner å drepe alle innbyggerne på Lemnos. Til deres fortvilelse tar turen tilbake til borgen hele en uke.

På ett tidspunkt blir de angrepet av en liten patrulje med githyankikrigere (tre stk.) og kampen går dårlig. Spesielt ettersom She-Tatt umiddelbart benytter seg av muligheten til å forråde dem igjen. Gishen redder imidlertid dagen med noen velplasserte lynstråler (som han også rammer Siegfried og Moore med, uten at det ser ut til å bekymre ham). Patruljelederen og She-Tatt planhopper dessverre bort fra Astralplanet før de blir drept eller tatt til fange.

Siegfried får en positiv nyhet fra valkyrjen Sigrid. Hun forteller at hun bare trenger å samle noen få hundre krigersjeler til, så har hun fylt kvoten sin og trenger ikke lenger tjene som psykopomp for Allfaderen og må heller ikke betjene de seiersrike einherjene i Valhall seksuelt. Da står hun fritt til å hjelpe Siegfried med oppdraget hans, om Allfaderen tillater det, og kanskje vil hun og Siegfried kunne ta forholdet sitt et skritt videre også, om begge parter er interessert i det. Muligens vil hun også få lov til å være blant de åsgardsboerne som får komme Siegfried til hjelp den dagen han blåser i hornet han fikk av Allfaderen, på et kritisk punkt i rekonverteringen av Europas befolkning til hedendommen.

View
Revolusjon og reinkarnasjon
Multiverskampanjen

Gith_gjenf_dt.jpg

Leiesoldatene fra Meldons sverd til leie trer inn gjennom portalen som vil ta dem til en by på Primærmaterieplanet, hvor en kjøpmann har kjøpt deres tjenester.

De fire githyankiene har alt reist i forveien ved å bruke sin evne til å planhoppe via Astralplanet.

Ella tilbyr seg også å reise i forveien i usynlig form, like før de andre, slik at hun kan posisjonere seg fordelaktig dersom noen ubehageligheter skulle vise seg å vente dem på den andre siden av portalen. Gitt at det er en enveisportal vil hun ikke kunne advare dem, men hun har tidligere vist at hun kan oppnå mye ved å falle fiender i ryggen.

Etterhvert som leiesoldatene trer gjennom portalen oppdager de at de slett ikke befinner seg på noen planet på Primærmaterieplanet. Istedet befinner de seg i et sølvaktig, skimrende lys, tilsynelatende uten faste holdepunkter.

Noen av leiesoldatene faller, mens andre klarer å “flyte” i tomrommet. Uansett blir de straks angrepet av lynkuler fra en gruppe githyankitrollmenn, samt av krigere som beveger seg i en uhyggelig hastighet. Angriperne inkluderer githyankileiesoldatene de trodde var deres allierte.

Det blir ganske snart åpenbart at kampen er umulig å vinne. De flest sionridderne overgir seg nokså raskt. De har mer enn nok med å hanskes med de nye omgivelsene, og har ingen mulighet til å yte effektiv motstand mot så dødelige fiender som githyankiene raskt viser seg å være. Stewart Moore kjemper lenge, og forsøker å oppveie fordelene githyankiene har i fart ved å innta hurtighetsdrikker. Til sist må han også overgi seg.

Siegfried holder likevel kampen gående, selv om det hele synes håpløst. Han blir til sist invalidisert og fanget. Minotauren blir drept, mens orken også tas til fange.

Siegfried velger å ta sjansen på å be Allfaderen om hjelp, til tross for at han frykter at Odin vil straffe ham for å ha veket fra sitt utpekte mål om å gjenomvende Nord-Europa til hedendommen. Han blir bønnhørt, men interessant nok ikke helt på den måten han forventet. Han blir riktignok helbredet for all legemlig skade, men uførligheten gjenstår, i hvert fall midlertidig.

Kunne det tyde på at Odin ønsket at han skulle la seg ta til fange?

De ankommer en borg og blir sluppet inn gjennom porten inn i morderkorridoren. Her blir de alle sammen, til githyankienes store overraskelse bedt om å legge fra seg våpnene. Borgen hadde blitt befridd, fikk de høre, av den gjenfødte Gith. Noen av githyankiene forsøker å gjøre motstand og blir skutt ned. She-Tatt og to av hans menn overgir seg. Det gjør klokelig nok også einherjen, orken og jordboerne.

De får møte en kvinnelig githyankiridder ved navn Zellor som hevder hun er Gith reinkarnert. Gith var den legendariske heltinnen som gjorde slutt på illitidenes tyranni og befridde sitt folk fra slaveriet for tusenvis av år siden. Nå vil hun gjøre ende på skrømtdronningen Vlaakiths terrorvelde og på ny fri sitt folk.

Jordboerne får valget mellom en rask og nådefull død, eller å slutte seg til frihetskampen. De velger det siste.

View
Et trekantdrama og et guddommelig ultimatum
Multiverskampanjen

4620285290_bfdf700162_o.png

Sionridderne og odinistene kom ille tilredt tilbake til brakkene etter kampen mot geitedemoner i Reiret. Noe magisk helbredelse ble stilt til rådighet, men mange nye arr ble det likevel. Det ble bestemt å bruke noen uker på å komme til hektene og ikke minst til å trene seg i bruken av de uvante nærkampvåpnene. Det begynner å minke på ammunisjonen, og hver ny kamp gjør behovet for å kunne klare seg uten denne endelige ressursen i fremtiden stadig mer åpenbar.

Og trene gjør de. Siegfried og Bruno har likevel gode nyheter. De tipser sionridderne om Festhallen, hvor fraksjonen som kaller seg sanserne har sitt hovedkvarter. Der finnes det et eget sanserom hvor man kan oppleve alle tenkelige sanseopplevelser som er dokumentert av medlemmene. De gjorde store fremskritt ved å oppleve hvordan det var å være en mester med henholdsvis kortsverd og stridsøks. Hvorfor kan ikke sionridderne gjøre det samme?

De tar turen til Festhallen, hvor de blir møtt av en hyggelig, middelaldrende kvinnelig sanser. Hun virker ikke særlig begeistret over at de alle sammen ønsker sanseopplevelser som handler om våpentrening eller -kamp. Prisene hun krever er hårreisende høye. Når Moore derimot sier han vil sanse hvordan det er å være kvinne i en amorøs situasjon faller prisene voldsomt. Likeledes når Siegfried ønsker å sanse hvordan det er å omvende et helt folk. Moore velger også en sanseopplevelse hvor han får oppleve hvordan det er å ha kontroll over sin lykantropiske tilstand.

Siegfried går til slavemarkedet for å oppfylle sin ed om å frigi en slave. Han velger seg den dyreste slaven på hele markedsplassen, en muskuløs, langhåret mann med flere arr. Han prutter heftig, og med en god del suksess, med neogislavehandleren. Han løsner umiddelbart lenkene til slaven og forteller ham at han vil få muligheten til å vinne sin frihet. Slaven, som det viser seg heter Hrotgar, angriper øybelikkelig slavehandleren med knyttnevene og ser en stund ut til å beseire ham før han blir bitt og truffet av en froststråle fra en tryllestav. Neogien krever at slaven avlives, eller at han får en klekkelig erstatning. Siegfried velger det siste. Det virker i det minste som han har skaffet seg en svært kampdyktig slave, og det viser seg at Hrotgar dyrker Tempus, en krigergud som nesten kunne vært en æsir. Siegfried anmodet ham om å be til Odin før kamp, og Hrotgar lovet at han skulle tenke på det. Slik Hrotgar forklarte det hadde hans folk et nokså forretningsmessig forhold til gudene, og dersom Odin leverte “varene” ville han gjengjelde dette.

Bruno tar seg en tur til et tempel i Sigil viet Tor. Han ble overrasket over hvor mange spjælinger som fantes der, og hadde forventet at tilhengerne alle bestod av sterke modige menn. Istedet var det en hel del bønder, fiskere og sjømenn.

Begge gruppene handler også magiske drikker hos den faste trollmannen. De får hurtighetsdrikker til avslagspris, men må betale fullt ut for resten.

Vel hjemme får de beskjed om at dvergen som har fungert som Lokes sendebud venter på dem. Han er ikke fornøyd, og det er heller ikke guden. De fikk beskjed om å drepe kryptoneren som utgav seg for å være gud på planeten Lemnos, først etter at de hadde ydmyket ham. Hvis ikke kunne all tilbedelseskraften gjøre ham til en gud. Det gjorde de ikke, og nå har han ganske riktig blitt en sann gud. Loke krever at jordboerne dreper den nyskapte guden. Gjør de det vil han anerkjenne det som det andre av de tre storverkene han krevde som pris for å returnere dem til jorden.

Jordboerne ber om informasjon som kan hjelpe dem utføre dette tilsynelatende håpløse oppdraget. De får beskjed om at dette problemet må de løse på egen hånd. En viss oppmuntring får de likevel. Dvergen forteller dem at guden er sårbar nå i begynnelsen, ettersom han har til gode med å venne seg til sin guddommelighet og alle mulighetene og kreftene som følger med denne tilstanden. Det vil imidlertid endre seg, og det lønner seg derfor å slå til så raskt som mulig. De fleste andre guder er dessuten beskyttet av et panteon av medguder. Guden de skal drepe er derimot alene, noe som gir dem en viss fordel.

De går til Meldon for å få hjelp. Han sier han vil sette dem i kontakt med Athar-fraksjonen (fornekterne) som bør kjenne til mulighetene for å ta livet av en gud bedre enn noen andre, og videre gudsmennene, som mener alle kan bli guder. Ikke desto mindre vil han at de først skal utføre et godt betalt, men risikabelt oppdrag. En kjøpmann som handler i dyrebare stoffer venter i en havneby på en planet på Primærmaterieplanet for å frakte varene sine til en portal i en ørkenoase 3-4 dagers reise unna. Kjøpmannens kilder har varslet om at en av hans konkurrenter har kjøpt inn tjenestene til et kompani revnere, farlige krigere som kan hoppe fra ett eksistensplan til et annet. Han trenger å kjøpe inn ekstra beskyttelse til karavanen.

Reisen til planeten bør gå veldig raskt, ettersom githyankiene i selskapet sier de kjenner til en snarvei.

De går med på dette, men Siegfried velger å kontakte Sigrid for å be henne om hjelp. Hun ankommer på natten og finner Ella i Siegfrieds seng. Hun griper “sigilhora”, som hun kaller Ella, i håret og kaster henne tvers over rommet. Hun virker ikke forbannet eller sjalu, men gjør det på lekent og uanstrengt vis, mens hun erter Siegfried for å more seg med slike gaterotter. For Ella er dette imidlertid ikke noe å more seg over, og øynene hennes gløder av et hat som kan måle seg med det geitedemonene i Reiret utviste.

Ella har likevel lite å stille opp med mot en av Odins valkyrjer. I hvert fall i en åpen kamp.

Nesten hele selskapets krigere sendes ut som karavanevakter. Alle fem githyankiene, minotauren og orken Togrim, såvel som einherjen og jordboerne. Det oppstår likevel en konflikt om lederskap. Lederen for githene, Te-Shatt, hevder han bør ha kommandoen ettersom han råder over flest krigere (kronikøren og magikernovisen Charleston er naturligvis misfornøyd med ikke å bli regnet med). Meldon forsøker å megle. Dersom enten Moore eller Siegfried kan bli enig om å støtte den andres kandidatur vil vedkommende komme i flertall, men det klarer de ikke. Alle tre gruppene vender seg derfor til Meldon som bestemmer seg for å gjøre kronikøren Jenkins, av alle mennesker, til leder for den samlede gruppen.

I det minste er alle like misfornøyde med valget, noe som kanskje er et godt tegn, og han lover å være upartisk, noe han er troende til å kunne klare. Alle ruster seg så godt de kan, og ankommer portalen.

View
Å rekruttere en ork
Multiverskampanjen

ork_med_katana.jpg

Einherjen Siegfried og sionridderne under Moores kommando er usikre på hva de skal gjøre med de to apedemonene de har brakt med seg tilbake fra De grå ødemarkene. De er en åpenbar ressurs, men også svært uberegnelige og ekstremt farlige. Det hele spisser seg da en av dem teleporterer bort fra kammerset hvor de oppbevarer dem, og vender tilbake med det som synes å være et barnelik. Demonene var sultne. Selv om liket var på et barns størrelse var det kledd som en voksen. Kanskje var offeret en av de småvokste rasene de har observert i Sigil, muligens en nisse. Trollmannen de handler med tilbyr imidlertid en løsning, som dessuten er innbringende. Han er villig til å betale godt dersom de kan fange dem i to jernflasker han tilbyr dem. De klarer å fange den ene av dem, mens den andre teleporterer bort. Den ene demonen tjener de likevel gode penger på.

Meldon ønsker å utvide staben i påvente av en mulig fraksjonskrig og dermed mengder av nye oppdrag. Han har funnet en kandidat: en ork sverdmester som har slått seg ned i Slagghaugene i Reiret, det uten sidestykke verste stedet i hele Sigil.

Jordboerne og einherjen tar oppdraget som går ut på å rekruttere denne uvanlige orken. De ruster seg godt og tar veien gjennom Reiret. De forsøker å unngå konfrontasjoner og går en lang omvei rundt en kjempe som synes å være en lokal tyrann i ett strøk. Ikke desto mindre blir de etterhvert fulgt av en blandet gruppe bevæpnede menn som synes å ha alt annet enn gode hensikter. Moore velger å konfrontere en av dem og plukker frem hagla. Da en av mennene angriper fyrer han av begge løpene på kloss hold slik at blod og innvoller eksploderer fra et digert gap i slumboerens mageregion. Han griser seg litt til på denne måten, men demonstrasjonen av ødeleggelseskraft har den ønskede effekt, og resten av slumrottene ser seg tjent med å la ham og følgesvennene hans få gå videre i fred.

En hel teltleir har vokst opp rundt orken, som slår ned på all kriminell voldsbruk, og dermed har skapt en trygg sone rundt seg. Jordboerne forsøker å argumentere for å få ham med seg, men ingenting fungerer.

Med ett dukker en kriminell leder opp og gir orken beskjed om at det nå er slutt på at han blander seg inn i hans affærer. For å bekjempe orken har han kjøpt seg tjenestene til fire tungt bevæpnede humanoider med flodhesttrekk, samt fem geiteaktige demoner. Jordboerne bestemmer seg for å kjempe, og sammen med Togrim beseirer de motstanderne. Såvidt. Lederen unnslipper.

Konkurranse dukker opp i form av et medlem av Tegnet ett, som argumenterer på filosofisk vis for å rekruttere det han anser som en åndsfrende. Da en liten slumgutt holder på å bli slukt av en av de farlige slimpølene som krever så mange liv i slummen, gjør han imidlertid ingenting. Det er ikke viktig nok til å avbryte monologen hans.

Siegfried redder imidlertid gutten ved å hugge over slimtentakkelen med stridsøksen sin, og denne handlingen overbeviser orken om hvilken side han vil slutte seg til.

Jordboerne utfører oppdraget sitt, men slumboerne blir nå overlatt til seg selv.

View
Et oppdrag med dårlig ettersmak
Multiverskampanjen

illithid.jpg

Meldon inviterer einherjen Siegfried til kontoret sitt. Han har inngått en kontrakt med en kunde han tror Siegfried og Bruno egner seg til å betjene, men ut i fra det han vet om sionridderne mener han det neppe vil passe for dem.

Kontrakten består i å geleide en kunde fra en portal i Fyrstinnekvarteret i Sigil frem til en portal ved Den store basaren, nærmere bestemt slavemarkedet. Kunden er en slavehandler, på vei for å inspisere noen varer, noe de kristne jordboerne neppe synes mye om, selv om de motvillig har beholdt et knippe slaver selv, noe de har begrunnet med at eierskapet gjør det enklere for dem å verne om slavekvinnene med eiendomsretten i ryggen.

Slavehandleren er imidlertid en illithid. Dette er en ytterst forhatt rase, ikke minst blant githyankier og githzeraier. Ettersom Meldon har en håndfull githyankier i ansettelse, er det spesielt viktig at Siegfried holder tett om oppdraget. Det finnes rikelig med gither i Sigil, og et angrep er ikke usannsynlig. Illithiden har ingen intensjoner om å gjøre oppdraget enklere ved å forkle seg, enten gjennom illusjoner, ved å endre form, eller simpelthen dekke seg til. Ei heller er han villig til å reise i vogn eller bruke en flygeskate eller lignende transportmidler.

Han ønsker å spasere til basaren i full offentlighet, og åpenbart markere at han ikke frykter disse andre rasene (som en gang var slavefolk under illithidenes herredømme, får Siegfried fortalt).

Det er kun på veien gjennom Sigil illithiden trenger beskyttelse. På andre siden av portalen, et nøytralt møtepunkt et sted i Innerlandene, vil illithiden stole på sin egen medbrakte sikkerhet, og Siegfried og Bruno skal kun fungere som oppbakking, dersom det mot formodning skulle bli behov for det. Hans egen medbrakte beskyttelse egner seg derimot ikke til bruk i Sigil, forklarer Meldon.

Siegfried og Bruno møter, sammen med Ella, opp ved tempelet til guden Ilsene, et frastøtende tempel i glinsende rosa marmor som gir assosiasjoner til en hjerne, en levende og pulserende sådan. Ta-Oth, kunden deres, er en humanoid skikkelse i flagrende og åpenbart kostbare gevanter, med et blekksprutaktig hode med fire tentakler og et lite nebb. Det viser seg at Ta-Oth kommuniserer via telepati og Ella råder æsedyrkerne til å gjøre sitt beste for å dempe sine negative tanker om ham, og særlig eventuelle ideer de måtte ha om å gjøre ham vondt.

Veien gjennom Sigils gater er langsom og neglebitersk. Ella bruker sin gateteft, årvåkenhet og i blant usynlighet til å avdekke potensielle trusler, mens Siegfried og Bruno vokter Ta-Oth. Hun avdekker flere potensielle trusler, og klarer også på ulike vis å eliminere enkelte av dem uten kamp, men på mer amorøst vis. Hun klarer likevel ikke å forhindre dem fra å bli observert av en githzerai som så forsvinner ut av syne.

Det får Siegfried til å velge en annen rute mot basaren, utenom de mest trafikkerte hovedgatene, og av en eller annen grunn går Ta-Oth med på dette, selv om det ikke ville vært unaturlig om han ble mistenksom. I en trang sidegate viser det seg likevel raskt at de har gått i et bakhold. Det er en gruppe githyankier som angriper dem, og en av dem er utstyrt med et glinsende, sølvaktig sverd. Siegfried og Bruno beseirer dem raskt, og får endog litt hjelp av Ella for en gangs skyld. Bruno blir imidlertid hardt såret under kampen. De tar med seg to bastardsverd, inkludert sølvsverdet, som bytte.

Vel fremme ved slavemarkedet trer de gjennom portalen og ankommer en ring av store steiner i et vegetasjonsløst landskap. Der venter det en underlig skapning som ser ut som en krysning av et gigantisk insekt og en ål. Som beskyttelse har han en gruppe firfisleaktige krigere og en håndfull demoniske skapninger som ser ut som en slags perverterte kentaurer. Ta-Oth plukker på sin side frem en slimaktig figur som ser ut som den er laget av hjernemasse, og som raskt vokser til en kjempemessig, muskuløs skapning: en hjernegolem.

“Varene” består av små, gråaktige skapninger med overdrevet store hoder, store øyne og spinkle lemmer. Å følge samtalen mellom Ta-Oth og den ålelelignende slavehandleren er vanskelig, ettersom førstnevnte kun kommuniserer telepatisk. Ut i fra det de kan plukke opp fra selgeren har neogiene kommet over en planet som er perfekt for illithidenes behov. Den er befolket av høyst intelligente, men fullstendig fredelige humanoider, som verken er kjent med portalreiser eller med reiser gjennom rommet. Det virker også som om Ta-Oth forsøker å fiske frem ytterligere opplysninger om hvor denne planeten kan være, for neogien advarer ham om at de har plassert flere skip i bane rundt planeten, at alle kjente portaler dit er vel bevoktet, og at ethvert forsøk på å nærme seg den vil bli møtt med harde represalier. Ikke minst vil det innebære at ingen av de attraktive slavene lenger blir solgt til illithidene.

Ta-Oth velger å prøvesmake en av slavene. Han borer hull i den ulykkelige skapningens kranium med tentaklene sine og slurper i seg hjernen dens. Han virker fornøyd med vareprøven og det synes som om de kommer til en enighet.

På vei tilbake blir de angrepet av en gruppe githzeraier, hvorav noen tar hustakene i bruk. En av dem lykkes med å treffe Ta-Oth med en forgiftet pil før de blir beseiret, men hjerneeteren er istand til å nøytralisere giften. Ikke desto mindre resulterer dette i at honoraret blir halvert.

En av githzeraiene lykkes med å unnslippe, noe Ella påpeker kan bety problemer i fremtiden. Hun er imidlertid mest fornøyd med at hun ikke ble observert, da hun jo ofte samarbeider med denne rasen i Limbo.

Siegfried på sin side bestemmer seg for at denne typen oppdrag heller ikke passer ham noe særlig, og sverger at han vil frigi en slave for å gjøre bot for sitt bidrag til å gjøre en hel planets befolkning til mat for hjerneetende blekksprutmenn.

Annet:
Bruno er på sin side svært fornøyd med bastardsverdene og begynner å trene med dem. Han ble hjulpet på vei av et besøk i opplevelsesrommet til fraksjonen som kalles sanserne. Siegfried valgte seg en sanseopplevelse som gav ham mulighet til å oppleve hvordan det var å være en mester med stridsøksen. Også det var svært nyttig.

I basaren møtte han også en akrobatisk slangekvinne, som han fikk komme backstage til.

View
Angrepet på Leketøymakerens fabrikk
Hovedgruppen.

stridsdrakt.Leket_ymakeren.jpg

Tiden har kommet for et angrep på den tidligere fabrikken som trolig huser mannen som står bak drapet på et sionordenmedlem og en stor gruppe reisende (sigøynere). Fabrikken beskyttes av en snikskytter på taket og en gruppe på tre tungt bevæpnede menn som patruljerer fabrikkområdet. Utover det vet ikke sionridderne noe om hva som venter dem.

Angrepet utføres fra fire kanter. Medea angriper fra luften. En gruppe ledet av Roger Mortimer, med blant annet Sergei Lupionov, angriper fra Themsen. En annen gruppe, ledet av Jonathan Parkman angriper gjennom et hull de sprenger seg i muren. Den siste gruppen består av fire reisende, kun bevæpnet med et assortement av klubber, kniver og en sivilrevolver og en avsagd hagle. De skal tjene som en avledning ved hovedinngangen.

Planen fungerer. Medea slår ut vakten på taket og lyskasterne tas ut på avstand med rifle. Sigøynerne gjør en god jobb med å pådra seg oppmerksomheten til de patruljerende vaktene, men klarer å unngå å bli truffet da de løsner ild. Vaktene blir raskt tatt hånd om av Parkmans gruppe som faller dem i ryggen gjennom et hull i muren. Helt smertefritt går imidlertid angrepet ikke. Parkman presterer nemlig å skyte seg selv i beinet.

Angrepet fra andre siden av fabrikkbygningen, fra Themsen, går også som planlagt. Mortimer, Sergei og de andre får seg likevel noe av en overraskelse da de bryter gjennom en dør og oppdager at de befinner seg midt blant et trettitalls tungt bevæpnede menn som akkurat har våknet opp fra feltsengene de sov på, og har gjort seg klare til å møte angrepet fra forsiden av fabrikken. Noen av dem har alt begynt å utveksle ild med Parkmans sionriddere. For Sergei er imidlertid situasjonen ideell. Det er nærmest umulig for fienden å skyte ham uten å risikere å treffe sine egne, noe som riktignok ikke hindrer dem fra å prøve. Det blir en massakre.

Noen av de fiendtlige mennene har begynt å stige inn i noen store, vagt humanoide maskiner. En slags kampdrakter. Et par av dem rekker å sette dem i aksjon. Det er et skremmende syn. Det viser seg at de er utstyrt med automatiserte gatlinger og flammekastere. En stund ser det ut til å gå riktig galt, men draktene viser seg å ha enkelte svakheter. 50.-rifler er istand til å skade dem i de relativt sårbare leddene, pilotene kan rammes gjennom en liten, åpen luke foran, og når Sergei klarer å klatre opp på ryggen til en av dem viser det seg at kampdrakten ikke har noen mulighet til å riste ham av.

For gruppen som angriper fra forsiden er situasjonen mindre dramatisk. De hjelper Mortimers stridsgruppe fra avstand, men da to ubevæpnede skikkelser springer ut av en dør for å klatre opp vindeltrappen til andre etasje gir Dalrymple en kalblodig ordre om å skyte dem i ryggen. En av dem er en kvinne, den andre en velkledd herremann.

Kampen svinger i sionriddernes favør, inntil et par tre animerte voksskulpturer angriper dem. De viser seg istand til å suge livskraften ut av sine ofre. Verst går det utover sprengsstoffeksperten Nitro Nick, som nesten omkommer. Voksstatuen blir mer lik Nick i utseende for hvert angrep den lykkes med. Omsider klarer sionridderne å beseire også dem.

Medea velger en forsiktig taktikk når hun begynner sitt angrep på taket. Hun velger å angripe indirekte ved å på magisk vis knuse det store glasstaket som skjuler et slags sigarformet luftfartøy. Glasskårene gjør skade på mennene som står utsatt til. Deretter forvirrer hun på magisk vis de gjenværende mennene, og det er en enkel sak for henne å ta kontroll over fartøyet som har lettet anker og nå svever over London.

De utslitte og skadde sionridderne på bakkenivå rekker aldri å bevege seg oppover i fabrikkbygningen før en illevarslende nedtelling begynner på den store fabrikkklokken. De rekker knapt nok å komme seg ut før hele bygningen går i luften.

Svimeslått og dekket av støv, men i live, kikker de opp. Nedslående nok ser de minst et dusin AMP (Armed Metropolitan Police)-betjenter, væpnet med Lee-Metfield karabiner. Er dette slutten på hemmeligholdet av Sionordenen?

View

I'm sorry, but we no longer support this web browser. Please upgrade your browser or install Chrome or Firefox to enjoy the full functionality of this site.